Bakgrunn

Stortingsrepresentanter er i dag blant de 5 prosent best betalte i Norge. Regjeringens medlemmer er blant de 1 prosent med høyest lønn. Det siste tiåret har politikerlønningene økt i takt med topplønningene i samfunnet, mens kjøpekraften til folkeflertallet har stått på stedet hvil eller gått ned. Dette bidrar til å øke forskjellene i samfunnet.

Forslagsstillerne registrerer at toppolitikere behandles med en raushet som folk som har lite fra før av, sjelden møter fra sin sjef eller fra staten. Forslagsstillerne mener derfor Stortinget umiddelbart må kutte i godtgjørelsene for representantene og for regjeringens medlemmer, og at utviklingen framover må redusere forskjellene mellom det generelle lønnsnivået i Norge og godtgjørelsene for toppolitikerne.

Hvis man mister jobben og er avhengig av å motta dagpenger, får man 62,4 prosent av tidligere inntekt opp til 6 G før skatt. Under koronapandemien har dagpengesatsen vært forhøyet, men det har vært understreket fra et politisk flertall at den forhøyede dagpengesatsen skal avvikles. Forslagsstillerne ønsker et sterkere sikkerhetsnett med permanente forbedringer av dagpengeordningen, spesielt for dem med lav inntekt. Samtidig foreslår forslagsstillerne i denne sammenheng å sette et tak på 62,4 prosent av tidligere inntekt for etterlønn ved fratreden for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer.

I april 2020 ble det satt ned et utvalg for å gå gjennom prinsippene for politikergodtgjørelser. Det munnet ut i en rapport som kun inneholdt forslag av kosmetisk karakter. Den største forskjellen var et navneskifte fra «Lønnskommisjonen» til «Stortingets godtgjøringsutvalg» for gruppa som innstiller på lønnsutviklingen for stortingsrepresentanter og regjeringens medlemmer. Godtgjøringsutvalget består for tiden av en sorenskriver, en professor og en tidligere børsdirektør som nå også er styremedlem i en rekke bedrifter.

Selv om godtgjøringsutvalget er bedt om å legge fram sin innstilling basert på «det generelle lønnsnivået i Norge» og «hensyn til særlige samfunnsmessige utfordringer når det er påkrevd», er det Stortinget selv som vedtar sine egne godtgjørelser. Når dette gjøres under dekke av et eksternt utvalg, fører det til, etter forslagsstillernes syn i praksis, et beklagelig og problematisk fravær av reell debatt i stortingsbehandlingen og at representantene ikke tar det ansvaret de har for sine egne vedtak.

Flere partier har varslet ønske om ytterligere kommisjoner som tar for seg stortingspolitikeres godtgjørelser. Det som trengs nå, er etter forslagsstillernes syn ikke nye utredninger eller kommisjoner. Det trengs handling.