Bakgrunn
Omfanget av trusler
mot personer som har blitt utsatt for vold i nære relasjoner, har
økt de senere år. Denne utviklingen har medført et behov for å iverksette tiltak
som gir bedre mulighet for beskyttelse. Dette kan for eksempel gjelde
barn og unge som har opplevd å miste mamma eller pappa i partnerdrap,
og som må tåle både sorg og kompliserte følelser.
Å plassere et barn
på hemmelig adresse er noe som iverksettes relativt sjelden, men
når det gjøres, vitner det om alvorlig fare for barnet på en eller
annen måte. Det kan også bety fare for dem som skal ta vare på disse barna.
De senere år har
det flere ganger blitt avdekket hull og mangler i systemene som
skal holde adressen hemmelig eller fortrolig. Heldigvis blir slike
hull avdekket, og ordningen har blitt mer robust etter hvert. Det
kan fortsatt gjenstå behov for endringer i ordningen, og det kan og
bør forventes at saker der slike hull eller mangler blir kjent,
automatisk utløser en hastebehandling som sikrer at slike hull eller
mangler fikses.
Samtidig er det å
leve på hemmelig adresse en belastning i seg selv. Både årsaken
til behovet for beskyttelse og livssituasjonen under ordningen medfører
at det enkelte barn og den unge, samt deres familie eller fosterhjem,
har behov for hjelp og støtte. Noen har hemmelig adresse fordi de
trues med å bli tvangsgiftet, eller fordi familiens såkalte ære
er truet. Slikt er undertrykkende og representerer en ekstra utfordring
for de det gjelder, da de kommer i en vanskelig posisjon mellom sin
slekt og samfunnet for øvrig.
Mennesker er forskjellige,
og for noen fosterforeldre er det vanskelig å skulle ta vare på
et barn som blir alvorlig truet. Andre opplever at det ikke – eller
kun i mindre grad – er vanskelig. For fosterhjem er det derfor viktig
å få best mulig hjelp fra offentlige myndigheter. Ansatte i krisesentre,
i barnevernet og i frivillige organisasjoner kan og bør også ha
tilgang til slik kompetanse. Gitt at det er relativt få slike saker,
bør det vurderes å organisere kompetansen på en slik måte at den
er best mulig, og at den samtidig når de som trenger den. For eksempel
kan man se for seg en nasjonal enhet med et slikt ansvar.
En ekstra utfordring for mange
av de som lever på hemmelig eller fortrolig adresse, er at de opplever
behov for å flytte oftere enn andre. Å flytte og begynne på en ny
skole er en belastning i seg selv. Dette er likevel en belastning
som for de fleste er tidsbegrenset, men som for de som lever med
slike tiltak, kanskje blir gjentatt flere ganger. Hvis man i tillegg
må «lære opp» de man møter på offentlige kontor, slik som for eksempel
Nav, vil det også kunne føles som en belastning.
De som lever med
hemmelig adresse, har en rekke utfordringer som til dels er felles.
Samtidig lever de mange forskjellige steder og møter mange offentlige etater
og frivillige organisasjoner. De må forholde seg til ulike instanser
og gang på gang fortelle historien sin. Det ville være fint om de
slipper å gjenta seg selv til unødvendig mange Nav-kontorer, barnevernskontorer og
andre. Derfor er det behov for å se feltet i sammenheng og finne
ut hva som kan og bør gjøres bedre, og hvordan det kan gjøres bedre.
Man vet også at samme type ordning finnes i andre land, og det kan
være nyttig å samle kunnskap og kompetanse i Norges naboland for å
lære hvordan de tilrettelegger.