Det tok regjeringen Solberg over 7 år å legge frem en klimamelding, men etter tre måneders behandling i Stortinget er det bare fem forslag fra komitébehandlingen som ligger an til å få flertall, jf. Innst. 325 S (2020–2021). Til tross for en uttalt tverrpolitisk enighet om viktigheten av å begrense klimaendringene bidrar denne prosessen bare til å forsterke handlingslammelsen i klimapolitikken. Taperne er klimaet og vår felles fremtid.

Regjeringen skriver eksplisitt i klimameldingen (Meld. St. 13 (2020–2021)) at «ein avgiftsauke skal bli motsvara av tilsvarande skatte- eller avgiftslette». Etter snart åtte år med denne regjeringen er forslagsstiller godt kjent med hva det betyr for denne regjeringen: Flate avgiftsøkninger til folk flest og skattekutt som kommer de rikeste til gode. Regjeringen skriver i klimameldingen at den «har lagt grunnlaget for grøn omstilling og vekst ved å redusere skatten på inntekt og formue», altså at kutt i formuesskatten er å betrakte som et klimatiltak.

En slik usosial klimapolitikk har ført til både bompengeopprør her til lands og de gule vestene i Frankrike. Men skal man ha en realistisk sjanse til å nå klimamålene, må man ha folk med seg. Miljøpolitikken må ha en rettferdig innretning. Derfor har Rødt tidligere lagt frem en egen plan for rettferdige utslippskutt som monner, som viser hvordan en slik klimapolitikk kan se ut.

Forslagsstiller er mot å bruke økninger i CO₂-avgiften til å gi enda mer til de som allerede har nok. I stedet vil forslagsstiller gi tilbake til innbyggere med middels eller lav inntekt med tillegg for barn og geografisk differensiering. Men et absolutt minimum bør være at inntektene ikke brukes til å redusere skatt på formue, selskapsoverskudd og høye inntekter.

Tilsvarende mener forslagsstiller at en ikke kan gjøre utvalgte områder eksklusive for de med lommebok til å kjøpe dyre elbiler, slik regjeringen legger opp til med forslaget om å etablere fossilfrie soner. I stedet vil forslagsstiller styrke kommunenes mulighet til å opprette og bestemme størrelsen på egne soner forbeholdt kollektivtransport, gående, mennesker med nedsatt funksjonsevne, syklister og varetransport, og slik redusere miljøbelastningen, men åpne sonene opp for alle, uavhengig av økonomi.

Der regjeringen satser på at elektrifisering skal fjerne alle transportutslipp, uten tanke for den naturrasering og folkelige motstanden som økt energiproduksjon gjennom særlig vindkraft fører med seg, vil forslagsstiller ha forbud mot private jetfly, todelt strømpris og en egen kommisjon mot unødvendig luksusforbruk for å redusere kraftbehovet.

Ettersom det er klimagassutslipp globalt som skaper klimaendringer, foreslår forslagsstiller å redusere importen av produkter som skaper store utslipp, som utenlandsk kjøtt og meieriprodukter, og reforhandle internasjonale handelsavtaler for å gjøre dette mulig. Forslagsstiller mener også det bør overføres kvoter fra trålflåten til kystflåten, som både vil skape flere arbeidsplasser nasjonalt og slippe ut mindre klimagasser per produsert tonn fisk.

I tillegg mener forslagsstiller at opposisjonen skal få mulighet til å se klimaeffekten av forslagene sine, samtidig som regjeringens budsjetter fremover må klimaberegnes.

Omstilling av infrastruktur og næringsliv krever store og langsiktige investeringer. Når man skal få klimagassutslippene ned mot null, kan ikke kortsiktige profitthensyn styre. Forslagsstiller vil sette Norges sterkeste økonomiske muskler i arbeid og investere deler av Statens pensjonsfond utland, som nå er på over 11 000 mrd. kroner, i utvikling av miljøvennlig industri og infrastruktur i Norge. Slik kan man skape nye arbeidsplasser og sikre jobb og utvikling i hele landet, og få til så rask forandring som nødvendig, uten massearbeidsledighet. Det vil også koste mer å la være eller å utsette å gjøre de nødvendige omleggingene.

Dette er noen utvalgte, men viktige momenter i en klimapolitikk som nettopp vil kunne ha den effekten at den får bredere legitimitet – og dermed blir gjennomførbar. En rettferdig miljøpolitikk med utslippskutt som monner.