Dagens regelverk om krav til slokkevann i boligstrøk fremstår som uklart. Det har ledet til at enkelte kommuner praktiserer regelverket på en måte som oppleves som urettferdig og lite forbrukervennlig. Det er etter forslagsstillernes syn prinsipielt og faktisk uheldig at kommunene på bakgrunn av egne vurderinger og krav skal kunne fravike de preaksepterte løsningene i byggteknisk forskrift (TEK17) – om at kravene til slukkevann kan anses oppfylt der kommunene disponerer tankbil – og i stedet pålegge den enkelte husbygger å etablere brannkum.

Uklarhetene i regelverket gjør at en tiltakshaver som bygger i tillit til de preaksepterte løsningene, risikerer merutgifter tilsvarende flere hundretusen kroner før de får brukstillatelse/ferdigattest av kommunen og kan flytte inn i sin nye bolig.

Gjennom 2020 har Budstikka i en rekke oppslag med utgangspunkt i enkeltsaker fra Asker kommune illustrert problemstillingen. Siden 2006 har kommunene Asker og Bærum hatt en særordning med at om det er mer enn 100 meter til en eksisterende brannkum, så må en boligbygger bekoste ny brannkum for å få byggetillatelse. Dette til tross for at brannvesenet har hatt døgnkasernert tankbil, og at bebyggelsen er spredt, altså at det er mer enn 8 meter mellom husene. Sakene har særlig kommet på spissen ved utbygging av enkelttomter i allerede etablerte boligområder.

Krav om at tiltak skal ha tilgang til tilstrekkelig slokkevann følger både av brannvernlovgivningen og plan- og bygningslovgivningen.

Plan- og bygningsloven § 27-1 slår fast at en bygning ikke må føres opp eller tas i bruk til opphold for mennesker med mindre det er forsvarlig adgang til slokkevann. Byggteknisk forskrift (TEK17) § 11-17 omhandler krav om tilrettelegging for rednings- og slokkemannskap. I veiledningen til bestemmelsen, utgitt av Direktoratet for byggkvalitet, er det uttalt at:

«I boligstrøk og lignende hvor spredningsfaren er liten, er det tilstrekkelig at kommunens brannvesen disponerer passende tankbil.»

Under preaksepterte ytelser for vannforsyning utendørs er det presisert at:

«I områder hvor brannvesenet ikke kan medbringe tilstrekkelig vann til slokking, må det være trykkvann eller åpen vannkilde.»

Dette i samsvar med ordlyden i forskrift om brannforebygging § 21 som lyder:

«Kommunen skal sørge for at den kommunale vannforsyningen fram til tomtegrenser i tettbygde strøk er tilstrekkelig til å dekke brannvesenets behov for slokkevann. I boligstrøk og lignende der spredningsfaren er liten, er det tilstrekkelig at kommunens brannvesen disponerer passende tankbil.»

Til tross for dette har flere kommuner, deriblant Asker og Bærum, operert med strengere krav enn det som følger av forskriften. Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) har i samarbeid med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i et tilsvar til Asker kommune datert 23. september 2020 bekreftet at kommunene har anledning til dette, og dermed rent sjablongmessig kan fravike forskriften til ugunst for innbyggerne i kommunen. Dagens regelverk oppstiller ingen rettledning for kommunens faglige vurdering, eller hva som skal til i den enkelte sak for å fravike de preaksepterte løsningene i sentrale forskrifter. Det fremstår svært lite rimelig og forholdsmessig, da kommunen kan påføre den enkelte utbygger store ekstrakostnader, uten at man har en reell mulighet til å overprøve kommunens vurdering.

Utgiftene til brannkum må den enkelte husbygger dekke selv. Det gjelder selv om naboene tidligere har fått bygge uten tilsvarende krav og de gjennom tiltaket har fått mulighet til tilbygg/påbygg eller andre former for fortetting. Det har sammenheng med at refusjonsreglene i bygningsloven bare i liten grad kommer til anvendelse i allerede utbygde områder.