Bakgrunn
Dagens regelverk
om krav til slokkevann i boligstrøk fremstår som uklart. Det har
ledet til at enkelte kommuner praktiserer regelverket på en måte
som oppleves som urettferdig og lite forbrukervennlig. Det er etter
forslagsstillernes syn prinsipielt og faktisk uheldig at kommunene
på bakgrunn av egne vurderinger og krav skal kunne fravike de preaksepterte løsningene
i byggteknisk forskrift (TEK17) – om at kravene til slukkevann kan
anses oppfylt der kommunene disponerer tankbil – og i stedet pålegge
den enkelte husbygger å etablere brannkum.
Uklarhetene i regelverket
gjør at en tiltakshaver som bygger i tillit til de preaksepterte
løsningene, risikerer merutgifter tilsvarende flere hundretusen
kroner før de får brukstillatelse/ferdigattest av kommunen og kan flytte
inn i sin nye bolig.
Gjennom 2020 har
Budstikka i en rekke oppslag med utgangspunkt i enkeltsaker fra
Asker kommune illustrert problemstillingen. Siden 2006 har kommunene Asker
og Bærum hatt en særordning med at om det er mer enn 100 meter til
en eksisterende brannkum, så må en boligbygger bekoste ny brannkum
for å få byggetillatelse. Dette til tross for at brannvesenet har
hatt døgnkasernert tankbil, og at bebyggelsen er spredt, altså at
det er mer enn 8 meter mellom husene. Sakene har særlig kommet på
spissen ved utbygging av enkelttomter i allerede etablerte boligområder.
Krav om at tiltak
skal ha tilgang til tilstrekkelig slokkevann følger både av brannvernlovgivningen
og plan- og bygningslovgivningen.
Plan- og bygningsloven
§ 27-1 slår fast at en bygning ikke må føres opp eller tas i bruk
til opphold for mennesker med mindre det er forsvarlig adgang til
slokkevann. Byggteknisk forskrift (TEK17) § 11-17 omhandler krav
om tilrettelegging for rednings- og slokkemannskap. I veiledningen
til bestemmelsen, utgitt av Direktoratet for byggkvalitet, er det
uttalt at:
«I boligstrøk og
lignende hvor spredningsfaren er liten, er det tilstrekkelig at
kommunens brannvesen disponerer passende tankbil.»
Under preaksepterte
ytelser for vannforsyning utendørs er det presisert at:
«I områder hvor brannvesenet
ikke kan medbringe tilstrekkelig vann til slokking, må det være
trykkvann eller åpen vannkilde.»
Dette i samsvar med
ordlyden i forskrift om brannforebygging § 21 som lyder:
«Kommunen skal sørge
for at den kommunale vannforsyningen fram til tomtegrenser i tettbygde
strøk er tilstrekkelig til å dekke brannvesenets behov for slokkevann.
I boligstrøk og lignende der spredningsfaren er liten, er det tilstrekkelig
at kommunens brannvesen disponerer passende tankbil.»
Til tross for dette
har flere kommuner, deriblant Asker og Bærum, operert med strengere
krav enn det som følger av forskriften. Direktoratet for byggkvalitet (DiBK)
har i samarbeid med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
(DSB) i et tilsvar til Asker kommune datert 23. september 2020 bekreftet
at kommunene har anledning til dette, og dermed rent sjablongmessig
kan fravike forskriften til ugunst for innbyggerne i kommunen. Dagens
regelverk oppstiller ingen rettledning for kommunens faglige vurdering,
eller hva som skal til i den enkelte sak for å fravike de preaksepterte løsningene
i sentrale forskrifter. Det fremstår svært lite rimelig og forholdsmessig,
da kommunen kan påføre den enkelte utbygger store ekstrakostnader,
uten at man har en reell mulighet til å overprøve kommunens vurdering.
Utgiftene til brannkum
må den enkelte husbygger dekke selv. Det gjelder selv om naboene
tidligere har fått bygge uten tilsvarende krav og de gjennom tiltaket
har fått mulighet til tilbygg/påbygg eller andre former for fortetting.
Det har sammenheng med at refusjonsreglene i bygningsloven bare
i liten grad kommer til anvendelse i allerede utbygde områder.