Behov
for å sikre reell klageadgang for barn
Forslagsstillerne
viser til at Barneombudet i sitt brev til Justis- og beredskapsdepartementet
av 9. juni 2020 stiller spørsmål ved om barns rettssikkerhet er
godt nok ivaretatt når de blir utsatt for tvang fra politiets side. Menneskerettighetene
stiller krav til overvåking og kontroll av myndighetenes tvangsbruk
overfor individet.
I svar på skriftlig
spørsmål fra representanten Petter Eide til justis- og beredskapsminister
Monica Mæland av 25. februar 2021 fremkommer det at
«alle oppdrag som
utføres av politiet registreres, men i den grad oppdrag for barnevernet
kodes som dette fremgår det ikke hvilke maktmidler som er benyttet.»
Det finnes derfor
ikke en nasjonal praksis for loggføring av og statistikk over tvangsbruk
under politioppdrag i barnevernssaker, som kan gjøres offentlig
tilgjengelig. Dette svekker muligheten til overvåking og kontroll
av tvangsbruken.
Barns rettssikkerhet
innebærer også en rett til å klage som skal være reell ved at den
er effektiv og tilgjengelig. Etter dagens praksis har barn en skriftlig
klagerett til politimesteren i distriktet om de utsettes for tvangsbruk.
I POD-rapporten «Klager på politiet 2019» har imidlertid klager
i 2019 kun fått medhold i to saker der klagen gjelder maktmisbruk.
Begge disse klagene ser ut til å være fra voksne. I rapporten fremgår
det ikke hvor mange klager som gjelder politiets opptreden overfor mindreårige,
og hvor stor andel av disse som har fått medhold.
Forslagsstillerne
mener dagens praksis ikke er tilstrekkelig av flere grunner. For
det første vil en reell kontroll av tvangsbruk være avhengig av
at politiet dokumenterer sine oppdrag for barnevernet og hvilke tvangsmidler
som ble benyttet, i langt større grad enn i dag, og at dette er
informasjon som kan hentes ut og gjennomgås av et kontrollorgan.
Stavanger Aftenblad har imidlertid avdekket at slik dokumentasjon
i dag er mangelfull og ulik fra distrikt til distrikt. For det andre
er ikke dagens klageordning tilpasset barn. Barnets kunnskap om
systemet og muligheten til å fremme en skriftlig klage selv er begrenset.
Dersom en klagemulighet skal være reell for barnet, kreves det tilpassinger
som lav terskel og et barnevennlig språk.
Forslagsstillerne
stiller også spørsmål ved klageordningens uavhengighet, når det
er politimesteren i et distrikt som skal behandle en klage som gjelder
politiets tvangsbruk. Skal klageorganet være effektivt, bør det også
være eksternt. Til sammenligning må barnevernet sende alle sine
tvangsprotokoller til statsforvalteren. Statsforvalterne registrerer
løpende de avgjørelsene om tvang som barneverninstitusjoner sender
inn til dem, og oppsummerer hvert år hvor mye og hvilke typer tvang
som utføres på barneverninstitusjonene i fylket. I tillegg har barna
klagerett til statsforvalteren. I 2019 behandlet statsforvalterne
579 klagesaker over tvangsbruk på landsbasis. Dette gir Helsetilsynet
en god oversikt til å kunne drive tilsyn og kontroll, og dermed
bidra til kunnskap, læring og evaluering til det beste for barn under
barnevernets omsorg. Også innen psykisk helsevern har en sett behov
for slike uavhengige klagemekanismer. I politiet derimot, som råder
over langt mer inngripende tvangsmidler, har ikke barn en uavhengig
klagerett.