Bakgrunn
Fisken i havet har
gjennom alle år sørget for arbeidsplasser og lys i husan langs kysten
av Norge. Det gjør den ikke lenger. Gjennom de siste årtiene har
skiftende regjeringer utarmet kysten gjennom å la trålerne ta over
kvotene fra kystfiskeflåten, for så å la trålerne selge fisken direkte
ut av landet istedenfor til anlegg på land.
Historisk var tildelinga
av fiskekvoter til trålere eid av fiskeindustribedrifter, som starta
da Findusfabrikken i Hammerfest fikk kvoter til egne trålere på
1950-tallet, viktig for å sikre sysselsetting og bosetting gjennom
en jevn tilgang på fiskeråstoff til foredling. Kodeordet var leveringspliktige
kvoter, fisken skulle leveres i land. Men i dag er det bare ti prosent
av de leveringspliktige kvotene som faktisk landes langs kysten.
Fiskefabrikken i Hammerfest er i likhet med en rekke andre fiskeforedlingsanlegg
lagt ned, og Kjell-Inge Røkke, som kjøpte fabrikken i Hammerfest
i 2001, tjente store pengesummer på å selge kvotene videre.
I dag eier et tjuetalls
familier halvparten av landets fiskekvoter, mens Vardø og mange
andre lokalsamfunn langs Finnmarkskysten, som ligger nærmest de
mest fiskerike områdene i hele verden, ikke har mulighet til å leve
av fisken. Da Riksrevisjonen gikk gjennom norsk fiskeripolitikk,
kom de med kritikk av forvaltningen på nest høyeste farenivå:
«Etablerte fiskeripolitiske
prinsipper er blitt utfordret.»
Riksrevisjonen påpekte
at forvaltninga har brutt de fiskeripolitiske retningslinjene gang
på gang, at fiskeripolitikken har hatt negative konsekvenser for
kystsamfunnene, og at rettighetene blir kontrollert av stadig færre
folk.
Det som har skjedd,
er et ran av fellesskapets ressurser, som har beriket milliardærer
som Kjell Inge Røkke og Helge Møgster og fratatt kystsamfunnene
grunnlaget for sysselsetting og bosetting i framtida. Det er denne
utviklingen forslagsstiller ønsker å snu. Fisken må tilbakeføres
til fellesskapet, som kan sikre og skape aktivitet langs hele kysten
– også der det nå delvis har blitt rasert – og komme folket til
gode i framtida.
Forslagsstiller vil
med dette forslaget sikre at fisk landes i Norge, og på den måten
skape arbeidsplasser i fiskeindustrien langs kysten. I dag er industrien
preget av lav organiseringsgrad, import av utenlandsk arbeidskraft,
store sesongvariasjoner og periodevise permitteringer.
Island innførte i
2006 et kvotetrekk på eksport av uferdig bearbeidet fisk, som ga
muligheten til å belaste et kvotetrekk på opptil 20 pst. på torsk
og hyse og 15 pst. på andre arter av fangster som blir eksportert
uferdig bearbeidet. Tiltaket er innført innenfor rammen av EØS-avtalen
og sikrer at fisken bearbeides på land, noe som sikrer sysselsetting
og bosetting.
Nå ser man den samme
tendensen til å omgå ilandføring for å sikre profittmaksimering
for rike eiere – på bekostning av kystnaturen, fiskerne og ikke
minst arbeiderne, også i oppdrettsnæringa. Slaktebåten «Norwegian
Gannet», som henter norsk oppdrettsfisk og slakter om bord før fisken
leveres i Danmark, er det fremste eksemplet på en utvikling forslagsstiller
vil advare mot. Det haster å få på plass tiltak som kan motvirke
dette. Oppdrettsnæringas utarming av fellesskapets naturressurser
er problematisk, men oppdrett innenfor reelt bærekraftige rammer
kan være god matproduksjon og grunnlag for arbeidsplasser og sysselsetting
langs kysten. Men da må jobbene faktisk være langs kysten, med norske
lønns- og arbeidsvilkår, ikke på en slaktebåt i trafikk mellom merdene
og utlandet. Regjeringa må sette ned foten og innføre reguleringer.
Forslagsstiller viser til at det går an å hente inspirasjon fra
Island også for oppdrettsnæringa. Et trekk i total biomasse for
de som ikke ilandfører fisken i Norge, er ett av flere mulige krav
forslagsstiller mener regjeringa burde innføre.
Disse forslagene
er første steg på veien til å gjenskape en fiskeripolitikk som sikrer
bosetting og sysselsetting langs kysten. Når fisken landes i Norge,
kan industrien langs hele kysten gjenoppbygges. Deretter må det gjøres
flere tiltak for å sikre at kvotene fordeles til fiskere, ikke investorer,
og at kystflåten tar over størstedelen av kvotene og sikrer ilandføring
av råstoff til industrien på en måte som gir flere arbeidsplasser,
lavere klimautslipp og et mer skånsomt fiske.