Bakgrunn

Gjennom etableringen av flyselskaper som opererer i et utpreget lavprissegment i Norge, har det utviklet seg et klart press på lønns- og arbeidsforhold i den norske flybransjen. Også etablerte flyselskaper med lang tradisjon i Skandinavia har måttet møte denne harde priskonkurransen med tiltak som rammer de ansatte. Til og med pensjonsordninger har blitt dårligere, og mange opparbeida rettigheter har blitt fratatt de ansatte.

Koronakrisa kan nå forsterke denne trenden ved at nye selskaper ser muligheten for å ta over markedsandeler her i landet når etablerte selskaper ligger nede. Dette var noe mange forutså og fryktet da krisa inntraff.

Wizz Airs opptrapping av aktiviteten på nye, norske strekninger har skapt stor bekymring hos ansattes organisasjoner og i store deler av det politiske miljøet. Dumpingpriser på billetter for å komme inn på det norske markedet strider mot både konkurranseregler og en bærekraftig luftfart for framtida, både ut fra miljøhensyn, lønns- og arbeidsforhold og økonomi.

Den østerrikske regjeringen gikk i sommer inn for å etablere en minimumspris på billetter, både av miljøhensyn og for å hindre prisdumping, og foreslår EUR 40 som minstepris.

Forslagsstillerne vil imidlertid skjerme kortbanenettet og flygninger til og fra Nord-Norge fra prisøkninger pga. statlige tiltak og avgifter. Derfor er mange mulige vinklinger for å få dette til blitt vurdert. Det viser seg vanskelig å differensiere avgifter innenlands i forhold til EØS-regelverket, men forslagsstillerne har likevel konkludert med at noen tiltak er mulige og må utredes. Det første går ut på å fjerne startavgiftene helt for de flyplassene som i dag allerede har rabatt. Det andre dreier seg om differensiering av passasjeravgift etter vekt på flyet. Fritak for avgift under 20 tonn vil begunstige kortbanenettet betydelig.

Wizz Air er kjent for ikke å tillate at ansatte organiserer seg. Dette er i så fall et klart brudd på menneskerettighetene. Dersom denne praksisen også blir gjennomført i Norge, bryter de i tillegg Grunnloven.

Mange snur dette og liknende selskap ryggen, men politisk har det vært vanskelig å peke på klare bestemmelser som kan brukes for å nekte etablering eller stille krav til etablering i Norge. Til dette har Norges EØS-medlemskap og andre avtaler bundet Norge opp til en sterk liberalisering med nesten fri etableringsrett innen luftfarten. Likevel må avtaleverkets handlingsrom utprøves om man virkelig ønsker å ta grep for en anstendig og bærekraftig luftfart i Norge.