Spørsmålet om likelønn
dreier seg imidlertid om noe mer enn likestillings- og diskrimineringslovens regler.
Systematiske lønnsforskjeller mellom kvinnedominerte yrker i offentlig
sektor og mannsdominerte yrker i privat sektor bidrar til ulik status
og omtales ofte som verdsettingsdiskriminering av kvinners arbeid. Hovedtrekkene
er at kvinnedominerte yrker tilskrives lavere verdi enn mannsdominerte
yrker. Og måten lønnsforhandlinger foregår på i Norge, gjør at lønnsforskjellene
mellom sektorene forblir de samme.
Allerede i 2008 slo
Likelønnskommisjonen fast at forhandlingssystemet, herunder frontfagsmodellen,
bidro til å opprettholde eksisterende lønnsforskjeller. I Norge
har arbeidslivets parter hatt likelønn på dagsordenen de siste 20
årene uten å klare å gjøre noe med likelønnsgapet.
Internasjonale erfaringer
viser også at partene i arbeidslivet ikke har klart å få bukt med
illegitime lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. I stedet for
å gjøre frontfagsmodellen til et hinder for utvikling, så er forslagsstillerne
opptatt av at frontagsmodellen skal overleve.
Å bidra til å minske
lønnsgapet mellom kvinnedominerte yrker i offentlig sektor og mannsdominerte
yrker i privat sektor kan i så måte bidra til å opprettholde tilliten
til den nordiske modellen.
Erfaringene så langt
viser at likelønnsutfordringene kun kan løses i samarbeid mellom
myndighetene og partene i arbeidslivet. Partene må finne og bli
enige om løsninger.
Arbeidet for likelønn
mellom kvinner og menn må omfatte tiltak som bidrar til å utjevne
de kjønnsbaserte lønnsforskjellene som finnes internt i samme virksomhet,
og den systematiske verdsettingsdiskrimineringen mellom kvinne-
og mannsdominerte yrker i offentlig og privat sektor.