Stopp
i Dublin-returer
Dublin-avtalen er
et samarbeid mellom EU-landene, Island, Sveits, Liechtenstein og
Norge. Avtalen legger opp til at hver asylsøker får søknaden sin
behandlet i kun ett av Dublin-landene. Dersom en asylsøker kommer
til Norge etter å ha blitt registrert i et Dublin-land, kan Norge
velge ikke å realitetsbehandle søknaden her, men sende vedkommende
tilbake til første ankomstland.
Selv om Dublin-forordningen
åpner for retur til første land man var innom, er dette ingen plikt.
Et land kan velge å behandle asylsøknader selv fremfor å sende vedkommende
tilbake til første ankomstland. Dette gjorde for eksempel Norge
i 2010, da Utlendingsdirektoratet (UDI) realitetsbehandlet asylsøknader
fra personer som hadde blitt registrert i Hellas først. Bakgrunnen
for instruksen var en dom i Den europeiske menneskerettsdomstol
(EMD) i saken M.S.S. mot Belgia og Hellas, som konkluderte med at
overføring til Hellas etter Dublin-regelverket ville være i strid
med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Allerede i 2010 behandlet
ikke Hellas asylsøknader på en tilfredsstillende måte. Samtidig
har landet vært rammet av, og er i, en finansiell krise.
Norske myndigheter
besluttet 1. juni 2017 å oppheve instruksen om ikke å returnere
asylsøkere til Hellas. I perioden 2017–2020 har Norge, ifølge Aftenposten,
anmodet Hellas om å ta tilbake 917 asylsøkere. Hellas har akseptert
å ta tilbake bare 24 av dem. Bare 3 av de 24 personene Hellas har
akseptert å ta imot, er returnert (Aftenposten 2. juni 2020).
Sett i lys av Hellas’ store utfordringer
med å tilby asylprosedyrer og beskyttelse i henhold til internasjonale
rettigheter mener forslagsstillerne at det ikke er riktig at Norge
ytterligere belaster Hellas med asylreturer. For å bidra til en
reell avlasting av Hellas bør Norge igjen stoppe retur til Hellas
gjennom Dublin-avtalen i en midlertidig periode.