Bakgrunn

Lavprisflyselskapet Wizz Air varslet i oktober 2020 at de vil starte opp innenriksruter i Norge. Selskapets leder József Váradi opplyser at de er et flyselskap «uten fagforeninger», og at de ikke vil inngå tariffavtaler med fagforeninger i Norge. Det er fra tidligere kjent at selskapet har drevet aktiv diskriminering av arbeidstakere som har forsøkt å organisere seg; senest i juli fikk fire ukrainske ansatte sparken fra selskapet fordi de var fagorganiserte.

Wizz Airs inntog på det norske markedet representerer åpenbart en trussel mot det seriøse og organiserte arbeidslivet, og det er et spørsmål om vi som samfunn har de nødvendige virkemidlene for å hindre at aktører som ikke respekterer spillereglene i det norske arbeidslivet, benytter brudd på grunnleggende arbeidstakerrettigheter som et konkurransefortrinn.

International Labour Organization (ILO) sine åtte kjernekonvensjoner inneholder grunnleggende menneskerettigheter og utgjør et minimum av rettigheter som skal respekteres i arbeidslivet. Konvensjonene deles inn i fire hovedkategorier: forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid, forbud mot diskriminering og rett til organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger. Det er reist spørsmål om ILOs kjernekonvensjoner om organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger har et tilstrekkelig vern etter norsk rett, og Arbeiderpartiet har tidligere fremmet forslag om at disse kjernekonvensjonene må innlemmes i menneskerettsloven for å styrke disse rettighetenes status.

Forslagsstillerne mener at en slik lovendring vil gi grunnleggende rammer for at alle som ønsker å etablere seg eller drive virksomhet i Norge, følger de minimumskrav som ILOs kjernekonvensjoner oppstiller. En lovendring som nevnt gir også et viktig signal om at Stortinget slutter opp om ILO-konvensjonene og anser disse som et virkemiddel for å sikre den norske arbeidslivsmodellen.