Uføretrygd beregnes
på grunnlag av pensjonsgivende inntekt i de siste fem kalenderårene
før uføretidspunktet, jf. folketrygdloven § 12-8. Gjennomsnittlig inntekt
i de tre beste årene legges til grunn, jf. folketrygdloven § 2-11,
av inntekt opp til 6 G hvert år.
Mange som blir uføre,
har slitt med ulike helseutfordringer over år før de til slutt søker
uføretrygd. En del har gått gjennom et avklaringsløp på arbeidsavklaringspenger
i forkant, mens andre isteden har forsøkt å redusere arbeidsomfanget
en periode.
Uføretrygdens beregningsgrunnlag
med utgangspunkt i de tre beste av de siste fem årene før uføretidspunktet
gir i liten grad økonomiske incitamenter til å forsøke redusert
arbeidsbelastning før en må vurdere et avklaringsløp og eventuelt
uføretrygd. En som velger å gå noe ned i stillingsbrøk når en full
stilling ikke lenger er forenlig med egen helse, men likevel ender
med å søke uføretrygd, vil kunne tape økonomisk på ikke å søke om
uføretrygd så tidlig som mulig. Bakgrunnen er at en legger de siste
arbeidsårene til grunn.
Et uttalt mål for
Stortinget er å sikre at flest mulig bidrar i arbeidslivet, også
de som har redusert arbeidsevne. Andelen uføre øker og har nå passert
10 pst. av arbeidsstyrken. Det er bekymringsfullt.
Uførereformen fra
2015 har bidratt positivt til å gjøre det enklere å kombinere trygd
og arbeid. Forslagsstillerne mener likevel en i større grad må legge
til rette for at flere forsøker gode alternativer til arbeidsavklaringspenger
og uføretrygd – eksempelvis ved å redusere stillingsbrøken når helsen
tilsier det – uten at en må tenke på at en slik tilnærming kan bety
redusert uføretrygd dersom en legger dagens beregningsmodell til
grunn.