Bakgrunn

Uføretrygd beregnes på grunnlag av pensjonsgivende inntekt i de siste fem kalenderårene før uføretidspunktet, jf. folketrygdloven § 12-8. Gjennomsnittlig inntekt i de tre beste årene legges til grunn, jf. folketrygdloven § 2-11, av inntekt opp til 6 G hvert år.

Mange som blir uføre, har slitt med ulike helseutfordringer over år før de til slutt søker uføretrygd. En del har gått gjennom et avklaringsløp på arbeidsavklaringspenger i forkant, mens andre isteden har forsøkt å redusere arbeidsomfanget en periode.

Uføretrygdens beregningsgrunnlag med utgangspunkt i de tre beste av de siste fem årene før uføretidspunktet gir i liten grad økonomiske incitamenter til å forsøke redusert arbeidsbelastning før en må vurdere et avklaringsløp og eventuelt uføretrygd. En som velger å gå noe ned i stillingsbrøk når en full stilling ikke lenger er forenlig med egen helse, men likevel ender med å søke uføretrygd, vil kunne tape økonomisk på ikke å søke om uføretrygd så tidlig som mulig. Bakgrunnen er at en legger de siste arbeidsårene til grunn.

Et uttalt mål for Stortinget er å sikre at flest mulig bidrar i arbeidslivet, også de som har redusert arbeidsevne. Andelen uføre øker og har nå passert 10 pst. av arbeidsstyrken. Det er bekymringsfullt.

Uførereformen fra 2015 har bidratt positivt til å gjøre det enklere å kombinere trygd og arbeid. Forslagsstillerne mener likevel en i større grad må legge til rette for at flere forsøker gode alternativer til arbeidsavklaringspenger og uføretrygd – eksempelvis ved å redusere stillingsbrøken når helsen tilsier det – uten at en må tenke på at en slik tilnærming kan bety redusert uføretrygd dersom en legger dagens beregningsmodell til grunn.