Bakgrunn
Mulighet for mer
sykling og gange i hverdag og fritid bidrar til et bedre samfunn,
bedre miljø, mindre klimagassutslipp, mindre støy, bedre luftkvalitet
og bedre folkehelse. Det vil i tillegg spare staten for kostnader både
til transport, klima, miljø og helse. Potensialet er stort for å
øke andelen reiser som foretas med sykkel, både i byer og distriktsområder.
I Nasjonal transportplan 2018–2029 ble det vedtatt et nasjonalt
mål om 8 pst. sykkelandel og 20 pst. sykkelandel i byene. Målene betinger
tung satsing på tilrettelegging for syklister i byer og tettsteder,
der sykkel kan konkurrere med bil og kollektivtransport. I tillegg
må det tilrettelegges for trygge sykkelmuligheter i distriktsområdene.
Det har tidligere
blitt utarbeidet nasjonale sykkelstrategier i forbindelse med NTP-arbeid,
men dette gjøres ikke som grunnlag for kommende NTP. Dersom en skal
nå målene for økt bruk av sykkel, er det behov for at det tas et
helhetlig nasjonalt ansvar. Det er nå behov for en egen nasjonal
sykkelstrategi for å sikre at målet om å øke andelen reiser på sykkel
nås. Man må få hentet ut potensialet for at en større del av befolkningen
tar sykkelen i bruk, og for at sykkel velges som transportalternativ
på flere reiser.
Med elsyklenes markerte
inntog i sykkelparken ligger alt til rette for at sykling kan bli
en transportform å regne med, en transportform som monner, og som
kan være aktuell over hele landet. Nå er ikke topografien i Norge
den store begrensningen lenger. Det er klare tegn på at et økende
antall servicebedrifter dukker opp i kjølvannet av denne utviklingen.
Det vil tilbys full sykkelservice, omlegging til vinterhjul, dekkhotell
osv. Samtidig vil både offentlige og private aktører kunne tilby
sykkelhoteller der kostbare sykler kan parkeres trygt og innelåst
ved knutepunkter og større arbeidsplasser.
Det er nødvendig
med en helhetlig nasjonal plan for feltet. Infrastrukturen for gående
og syklende er i hovedsak fordelt på staten, fylkeskommunene og
kommunene. Forvaltningsnivåene er for dårlig samordnet, og det er
behov for en nasjonal strategi.
Det er en krevende
oppgave å bygge ut et sammenhengende veinett for syklende og gående
i byene på grunn av motstridende interesser, kamp om arealene, grunnerverv,
verneverdier og hensyn til annen type infrastruktur som kloakk,
fibernett o.l. Dagens organisering og finansieringsmodell, hvor
hver veieier i all hovedsak kun planlegger og bygger ut gang- og
sykkelanlegg på eller langs egne veier, er ikke ideell for byområder.
Med mindre det er et spesielt godt samarbeid mellom kommune, fylkeskommune
og stat, vil det være krevende å etablere et sammenhengende sykkelveinett i
byene på en rask og effektiv måte.
Det tas positive
initiativ både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå, men de tunge
prioriteringene må besluttes nasjonalt. For å sikre en effektiv
og koordinert gjennomføring av sykkelsatsingen vil det være nødvendig
å skape et omforent bilde av de overordnede strategiske grepene
og deretter fordele ansvar for å gjennomføre konkrete tiltak. Derfor
er det behov for en forpliktende strategi med en tilhørende handlingsplan
for å få gjennomført arbeidet.
Gjennomføringen av
sykkelsatsingen må forankres i Stortinget. Strategien må blant annet
inneholde forpliktende mål for sykkelsatsingen, planer for utbygging av
et helhetlig sykkelveinett i de store byene, samordnede planer for
utbygging, vedlikehold og drift, ansvarsavklaring mellom forvaltningsnivåene,
mål for sykkelandel av reiser med mer.