Bakgrunn
Stortinget har tidligere
enstemmig fattet tre vedtak for å sikre at barn ikke bosettes på
sykehjem (Innst. 125 S (2017–2018), jf. Dokument 8:67 S (2017–2018)
fra representanter fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti).
Begrunnelsen er at sykehjem ikke er en boform som er egnet for barn.
Stortinget har i
mange år hatt en intensjon om at heller ikke unge personer skal
plasseres på sykehjem mot sin vilje.
Ved behandlingen
av St.meld. nr. 34 (1996–97), Resultater og erfaringer fra Regjeringens
handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre, henstilte
Stortingets sosialkomité til regjeringen å fremme forslag til tiltak
slik at alle unge funksjonshemmede som ønsket å flytte ut, fikk
tilbud om det innen 2005, og at ikke nye unge ufrivillig skulle
komme til (Innst. S. nr. 114 (1997–1998)).
Helsedirektoratet
skal hvert år innen 15. juni rapportere på blant annet hvor mange
i aldersgruppen 18–49 år som har langtidsopphold i institusjon (sykehjem), og
hvor mange av disse som ønsker et annet botilbud.
Siste oversikt fra
Helsedirektoratet til Helse- og omsorgsdepartementet av 11. august
2020 viser, til tross for Stortingets intensjon og gjentatte løfter
fra ulike ansvarlige statsråder gjennom årene, at praksisen med
å plassere unge personer på sykehjem mot sin vilje fortsetter. 31. desember
2019 var 94 personer i alderen 18–49 år i institusjon. 24 av disse
ønsket annen bolig. For 10 av de 24 i aldersgruppen 18–49 år med
flytteønske var det konkrete flytteplaner.
For mange unge med en funksjonsutfordring
er det en ekstra belastning å bli plassert på institusjon uten andre
personer på deres egen alder og sammen med for eksempel personer
med demens. Også unge alvorlig syke eller funksjonshemmede må ha
rett til frie og selvstendige liv, slik lovverket som regulerer
helse- og omsorgstjenester i kommunene, slår fast.
Regjeringen fikk
flertall for å kutte kostnader til ressurskrevende tjenester i kommunene.
Mange av disse sårbare gruppene trenger ressurskrevende tjenester. Hvis
kommunene ikke får de ressursene de trenger, er det vanskeligere
å bygge et godt tilbud utenom sykehjem. Det anslåtte provenyet for
økningene i innslagspunktet ut over prisjusteringen er samlet på
om lag 1 050 mill. kroner. Mange av de sårbare gruppene som omtales
i dette forslaget, trenger gode offentlige tjenester. For at kommunene
ikke skal få store kostnader, bør staten bedre ordningen med ressurskrevende
tjenester. Da kan kommunene ha ressurser til bedre hjelp utenfor sykehjem.