Bakgrunn

Det offentlige anskaffer varer og tjenester for over 500 mrd. kroner hvert år. Innkjøpene er derfor av stor betydning for samfunnsøkonomien, og det er viktig at ressursene blir utnyttet mest mulig effektivt. Forslagsstillerne mener at offentlige innkjøpere i kraft av sin innkjøpsmakt har et særlig ansvar for å sørge for ryddige og seriøse arbeidsforhold og for å bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Mange arbeiderpartistyrte kommuner og fylker har gått i front for dette og innført seriøsitetskrav i sine anskaffelseskontrakter. Skien-, Telemark- og Oslo-modellene er eksempler på dette. Disse har alle som mål å begrense arbeidslivskriminalitet og sosial dumping gjennom å stille krav til leverandørene i bygg- og anleggsbransjen. De omforente seriøsitetsbestemmelsene (utarbeidet i fellesskap av Byggenæringens Landsforening, Fellesforbundet, Digitaliseringsdirektoratet og KS utgjør hovedelementene i modellene. For forslagsstillerne er det viktig at flere offentlige innkjøpere, både staten, fylker og kommuner, følger etter og stiller tydelige krav til seriøsitet hos leverandørene.

Forslagsstillerne viser til at Stortinget i 2016 behandlet forslag til ny lov om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven). Bakgrunnen for den nye loven var et behov for å oppdatere norsk regelverk i henhold til EUs direktiver om offentlige anskaffelser. I lovens formålsparagraf (§ 1) slås det fast at

«Loven skal fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser. Den skal også bidra til at det offentlige opptrer med integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte.»

I anskaffelsesloven § 4 slås videre følgende grunnleggende prinsipper fast:

«Oppdragsgiveren skal opptre i samsvar med grunnleggende prinsipper om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet.»

I den nye loven ble hensynet til miljø, menneskerettigheter og andre samfunnshensyn inkorporert gjennom anskaffelsesloven § 5. Denne bestemmelsen forutsetter at kravene som stilles, må være knyttet til det som anskaffes, og at de ikke strider mot de grunnleggende prinsippene. Forslagsstillerne mener at dette kan ha ført til at krav som kan bidra til å fremme ulike samfunnshensyn, ikke blir stilt på grunn av redsel for å bryte med de grunnleggende prinsippene.

En ny dom fra EU-domstolen (sak C-395/18 Tim) likestiller imidlertid hensynet til å ivareta forpliktelser innenfor miljø-, sosial- og arbeidsmarkedslovgivningen med de andre grunnleggende innkjøpsprinsippene. Dette innebærer at en innkjøper kan avvise en tilbyder dersom det kan dokumenteres at miljø-, sosial- og arbeidsrettslige hensyn ikke etterleves. En slik likestilling av samfunnshensyn med andre grunnleggende prinsipper vil etter forslagsstillernes syn kunne få stor betydning for handlingsrommet for å stille krav som fremmer samfunnshensyn i den enkelte kontrakt.

Den nye dommen fra EU-domstolen er imidlertid helt klar på at offentlige innkjøpere plikter å sikre at leverandører etterlever forpliktelser også innenfor miljø-, sosial- og arbeidsmarkedslovgivningen, og at dette er et grunnleggende prinsipp på lik linje med de andre prinsippene. Videre sier domstolen at dette prinsippet utgjør en kjerneverdi som medlemsstatene/offentlige myndigheter skal sikre.

Denne dommen får dermed stor betydning for muligheten til å bekjempe arbeidslivskriminalitet, ivareta klima- og miljøhensyn, menneskerettigheter og andre sosiale hensyn gjennom å stille krav ved offentlige anskaffelser. Forslagsstillerne mener at dette må reflekteres i det norske lovverket, og at anskaffelsesloven må endres som følge av dette.