Bakgrunn

Det har vært en rask utbygging av vindkraft på land de siste åra. Det er i løpet av en kort periode gitt over 80 konsesjoner. Mange av disse utbyggingene er konfliktfylte, og de fører til store inngrep i naturen.

Arealinngrep er den viktigste årsaken til tap av naturmangfold, sammen med hardere utnyttelse og klimaendringer. Å ta vare på naturen og økosystemene er svært viktig for blant annet lagring og opptak av karbon. Dette understreker at arealinngrep må bli tatt på langt større alvor enn i dag. Der har noen kommuner gått foran, og stilt krav om at ethvert arealinngrep må kompenseres med en tilsvarende tilbakeføring eller restaurering av natur.

Ved større utbygginger i naturen skal det gjennomføres utredninger for å vurdere og avdekke naturverdiene i området. Det har flere ganger vist seg at dette ikke har vært gjort grundig nok. Et eksempel er utbyggingen av vindkraftverket på Sørmarkfjellet i Flatanger. Da det ble gitt konsesjon ble det konstatert at det ikke var hubro i planområdet. Da Miljø-, transport- og anleggsplanen (MTA) skulle godkjennes, ble det laget en ny utredning som viste at det kunne være hubro i området. Likevel fikk anleggsarbeidet starte opp.

Et annet eksempel er fra striden om utbyggingen av Øystesevassdraget i Hordaland. En av hovedårsaken til at Øystese vassdraget til slutt ble vernet, var at naturvernorganisasjoner gjennomførte egne biologiske undersøkelser som avdekket langt flere rødliste arter og viktige naturtyper av høy verdi. Disse hadde ikke utbyggernes biologer funnet, og funnene ble sentrale i det politiske arbeidet for vern av vassdraget i sin helhet.

Et tredje eksempel var i forbindelse med søknaden om å bygge ut Gjengedalsvassdraget i Sogn og Fjordane. Også her fikk naturvernorganisasjonene sørget for at det ble gjort ekstra undersøkelser av naturverdiene. Disse undersøkelsene viste at det var flere naturverdier enn utredningene fra utbygger viste. Resultatet var at utbyggingssøknaden ble avslått.

Konsesjonsprosessen for energiproduksjon og energianlegg er i dag en egen prosess, og er ikke knyttet til plan- og bygningsloven. Dette gjør at kommuner og fylker er høringsinstanser, men har ikke vedtaksmyndighet slik de har i andre utbyggingssaker. Konsesjonene som gis kan også endre seg ettersom den teknologiske utviklingen går frem etter de er gitt, og har noen ganger ført til høyere og endret plassering av vindturbiner enn først angitt. Svært mange konsesjoner har også blitt utsatt, og kunnskapsgrunnlaget har derfor blitt til dels utdatert. Dette gjør at konsesjonssystemet må gjennomgås på nytt for å sikre strengere kontroll av naturverdier, også der det kommer ny informasjon etter at konsesjon er gitt, og sikre et sterkere lokaldemokrati. Forslagsstiller vil komme tilbake til dette i den varslede saken fra regjeringen om nytt konsesjonssystem.

Forslagsstiller mener det derfor er nødvendig at regjeringa raskt går gjennom konsesjonene på vindkraftområdet som er gitt, men hvor arbeidet ikke er påbegynt, for å finne ut om noen av disse er gitt på feil, eller for tynt og dårlig faktagrunnlag. Det kan være at det i ettertid er avdekket mangler i utredningene, at det har kommet ny og viktig kunnskap om naturen i området, eller ny kunnskap om påvirkning på naturen generelt. Dette har for eksempel vært tilfelle knyttet til utbygging i myrområder hvor Olje- og energidepartementet (OED) nylig stanset den planlagte utbyggingen av vindkraftverket på Andmyran.

Det er flere vindkraftverk som er klare for utbygging. For å sikre at dette ikke fører til irreversible inngrep i naturen på feil grunnlag, må utbyggingene der konsesjonen kan være gitt på ukorrekt eller mangelfullt grunnlag, stanses.