Bakgrunn
KonKraft har sammen
med Equinor lagt frem en målsetting om at de skal kutte 40 pst.
av klimagassutslippene målt mot utslippene i 2005 innen 2030 i forbindelse
med produksjon av olje og gass på norsk sokkel, og være nær nullutslipp
innen 2050. Equinor begrunner målet som en forretningsbeslutning.
Dette viser at det er vilje i sektoren til å anerkjenne klimaproblemene,
og at sektoren har mulighet til å ta store grep for å kutte i klimagassutslippene.
Klimamålet Norge
har meldt inn til Parisavtalen, er å kutte utslippene med 40 pst.
sammenlignet med 1990. Dette målet skal i løpet av 2020 forsterkes.
Equinors og bransjens mål er å kutte 40 pst. sammenlignet med 2005.
Selv om dette er et stort kutt, vil det bety at utslippene likevel
vil være høyere enn i 1990. Sektoren vil derfor ikke være i front
med å kutte klimagassutslipp, men derimot kutte for lite sammenlignet
med hva Norge som nasjon skal gjøre. Dette innebærer at andre sektorer
i Norge må kutte mer enn 40 pst. sammenlignet med 1990 for at man
skal forhindre alvorlige klimaendringer og oppfylle Parisavtalen.
Det må settes langt
sterkere mål om kutt i utslippene av klimagasser fra oljeselskapene
enn det de selv har lagt fram. Sektoren bør ha som mål å ha nullutslipp
av klimagasser senest innen 2040, helst fra 2035. Dette er også
på linje med hva landets nye olje- og energiminister har tatt til
orde for.
Equinor er et i hovedsak
statseid selskap med en betydelig internasjonal portefølje. Målene
de har satt seg, knytter seg ikke til hele virksomheten, men kun
til den norske sokkelen. Forslagsstillerne vil at staten som hovedeier
stiller krav til at kutt i utslipp på grunn av produksjon må skje
på alt av Equinors produksjon, og ikke kun den norske. Klimagassutslipp
er ikke begrenset av territorialgrenser. Det er derfor nødvendig
at Norge også gjennom eierskap stiller klare krav.
På tross av at det
er funnet mer fossilt brennstoff enn det som kan brukes dersom verden
skal nå Paris-målene, fortsetter Equinor letevirksomhet både på norsk
sokkel og utenlands. Australia står i dag bokstavelig talt i flammer
i en av de mest omfattende og ødeleggende brannsesongene som er
registrert, ifølge New South Wales Rural Fire Service. Det er liten
tvil om at klimaendringer er en av de sterkeste faktorene for at brannsesongen
er blitt så omfattende. Equinor har samtidig en pågående søknadsprosess
for å få lete etter ny olje i Australbukta, rett utenfor de delene
av landet som er hardest rammet av brannene. Dette er fossil energi som
i tilfellet kommer i tillegg til fossile ressurser som allerede
er funnet. Som eier må staten også kreve at kuttene i utslippene
knyttet til produksjon må gjelde hele virksomheten.
Equinor opererer
ikke alle feltene på norsk sokkel, og det er også nødvendig å elektrifisere
flere eksisterende plattformer og felt enn de som det nå er opplyst om
skal bli en del av investeringene til Equinor. Norske oljefelt har
levd lenger enn først antatt, og der det før var tenkt at utslippene
ville gå ned, har ny teknologi forlenget produksjonstiden. Sist
fikk Statfjord-feltet forlenget levetid. Det må stilles krav til
at eksisterende plattformer som har tillatelse til en langvarig
drift, elektrifiseres.
I dag følger det
av petroleumsloven at en utvinningstillatelse forlenges ut over
perioden som er fastsatt. Forlengelsesperioden skal være fastsatt
i den enkelte utvinningstillatelse og skal som hovedregel være på inntil
30 år, men kan i særlige tilfeller være på inntil 50 år. I dag gis
det tillatelse til forlengelse på grunnlag av oppnådde resultater
og langsiktige planer for å øke verdiskapingen fra feltet. Det gjøres
ingen annen vurdering av samlet klimagassutslipp eller av utslippene
for denne produksjonen.
I vurderingen av
en forlengelse må det også legges til grunn en vurdering av klimagassutslipp,
og ikke kun rent økonomiske hensyn. Utvinningen av den «siste» oljen
på et felt er den utvinningen som har høyest utslipp per produsert
enhet. Skal man takle klimaendringene, er det nødvendig å få ned
norsk oljeproduksjon, da er det nødvendig å si nei til den mest
forurensende produksjonen.
Johan Castberg-utbyggingen
vil øke norske utslipp av klimagasser med 315 000 tonn årlig. Det
tilsvarer de årlige utslippene fra over 120 000 privatbiler. Utbyggingen
ble vedtatt av Stortinget i 2018. Sosialistisk Venstreparti foreslo
i Innst. 368 S (2017–2018) å si nei til utbyggingen. Dersom den
ble vedtatt, ble det foreslått at en forutsetning minst måtte være
at oljen skulle føres til land. Dette stemte da alle partier bortsett
fra Miljøpartiet De Grønne og Rødt imot. I en merknad i denne innstillingen
skrev Sosialistisk Venstrepartis medlem i energi- og miljøkomiteen
følgende:
«Dette medlem viser
til at utbygging uten ilandføring innebærer at landsdelen går glipp
av de positive ringvirkningene som oljebransjen har brukt som brekkstang
for å få tilgang til nye områder i Barentshavet.»
Dette slo til, og
rett før jul 2019 ble det klart at Equinor likevel ikke vil ilandføre
oljen slik de tidligere har gitt inntrykk av. Dette har flere reagert
på, blant annet Fremskrittspartiet. Forslagsstillerne mener at man
igjen ser at når oljeselskapene får bestemme selv, velger de ikke
løsninger som er til det beste for kystsamfunnene som utsettes for
risikoen ved oljeutvinning så langt nord. Disse avgjørelsene kan
ikke overlates til næringen alene.
12. desember 2018
fikk regjeringen Klimarisikoutvalgets utredning. Rapporten kommer
med en rekke viktige vurderinger og anbefalinger til hvordan Norge kan
redusere risikoen forbundet med de alvorlige klimaendringene. I
revidert nasjonalbudsjett 2019 kommer det fram at regjeringen vil
gi en oversikt over tiltak for å redusere klimarisiko i den varslede
Perspektivmeldingen. I Granavolden-plattformen står følgende:
«Vurdere og følge
opp anbefalingene og vurderingene fra klimarisikoutvalget, og stille
krav til at selskapene synliggjør klimarisiko i sine utbyggingsplaner.»
Klimarisiko er et
stort og alvorlig tema for Norge som bør få større oppmerksomhet
og en grundigere debatt enn kun som del av Perspektivmeldingen.
Klimarisikoutvalget bør derfor følges opp med en egen stortingsmelding.