Bakgrunn

KonKraft har sammen med Equinor lagt frem en målsetting om at de skal kutte 40 pst. av klimagassutslippene målt mot utslippene i 2005 innen 2030 i forbindelse med produksjon av olje og gass på norsk sokkel, og være nær nullutslipp innen 2050. Equinor begrunner målet som en forretningsbeslutning. Dette viser at det er vilje i sektoren til å anerkjenne klimaproblemene, og at sektoren har mulighet til å ta store grep for å kutte i klimagassutslippene.

Klimamålet Norge har meldt inn til Parisavtalen, er å kutte utslippene med 40 pst. sammenlignet med 1990. Dette målet skal i løpet av 2020 forsterkes. Equinors og bransjens mål er å kutte 40 pst. sammenlignet med 2005. Selv om dette er et stort kutt, vil det bety at utslippene likevel vil være høyere enn i 1990. Sektoren vil derfor ikke være i front med å kutte klimagassutslipp, men derimot kutte for lite sammenlignet med hva Norge som nasjon skal gjøre. Dette innebærer at andre sektorer i Norge må kutte mer enn 40 pst. sammenlignet med 1990 for at man skal forhindre alvorlige klimaendringer og oppfylle Parisavtalen.

Det må settes langt sterkere mål om kutt i utslippene av klimagasser fra oljeselskapene enn det de selv har lagt fram. Sektoren bør ha som mål å ha nullutslipp av klimagasser senest innen 2040, helst fra 2035. Dette er også på linje med hva landets nye olje- og energiminister har tatt til orde for.

Equinor er et i hovedsak statseid selskap med en betydelig internasjonal portefølje. Målene de har satt seg, knytter seg ikke til hele virksomheten, men kun til den norske sokkelen. Forslagsstillerne vil at staten som hovedeier stiller krav til at kutt i utslipp på grunn av produksjon må skje på alt av Equinors produksjon, og ikke kun den norske. Klimagassutslipp er ikke begrenset av territorialgrenser. Det er derfor nødvendig at Norge også gjennom eierskap stiller klare krav.

På tross av at det er funnet mer fossilt brennstoff enn det som kan brukes dersom verden skal nå Paris-målene, fortsetter Equinor letevirksomhet både på norsk sokkel og utenlands. Australia står i dag bokstavelig talt i flammer i en av de mest omfattende og ødeleggende brannsesongene som er registrert, ifølge New South Wales Rural Fire Service. Det er liten tvil om at klimaendringer er en av de sterkeste faktorene for at brannsesongen er blitt så omfattende. Equinor har samtidig en pågående søknadsprosess for å få lete etter ny olje i Australbukta, rett utenfor de delene av landet som er hardest rammet av brannene. Dette er fossil energi som i tilfellet kommer i tillegg til fossile ressurser som allerede er funnet. Som eier må staten også kreve at kuttene i utslippene knyttet til produksjon må gjelde hele virksomheten.

Equinor opererer ikke alle feltene på norsk sokkel, og det er også nødvendig å elektrifisere flere eksisterende plattformer og felt enn de som det nå er opplyst om skal bli en del av investeringene til Equinor. Norske oljefelt har levd lenger enn først antatt, og der det før var tenkt at utslippene ville gå ned, har ny teknologi forlenget produksjonstiden. Sist fikk Statfjord-feltet forlenget levetid. Det må stilles krav til at eksisterende plattformer som har tillatelse til en langvarig drift, elektrifiseres.

I dag følger det av petroleumsloven at en utvinningstillatelse forlenges ut over perioden som er fastsatt. Forlengelsesperioden skal være fastsatt i den enkelte utvinningstillatelse og skal som hovedregel være på inntil 30 år, men kan i særlige tilfeller være på inntil 50 år. I dag gis det tillatelse til forlengelse på grunnlag av oppnådde resultater og langsiktige planer for å øke verdiskapingen fra feltet. Det gjøres ingen annen vurdering av samlet klimagassutslipp eller av utslippene for denne produksjonen.

I vurderingen av en forlengelse må det også legges til grunn en vurdering av klimagassutslipp, og ikke kun rent økonomiske hensyn. Utvinningen av den «siste» oljen på et felt er den utvinningen som har høyest utslipp per produsert enhet. Skal man takle klimaendringene, er det nødvendig å få ned norsk oljeproduksjon, da er det nødvendig å si nei til den mest forurensende produksjonen.

Johan Castberg-utbyggingen vil øke norske utslipp av klimagasser med 315 000 tonn årlig. Det tilsvarer de årlige utslippene fra over 120 000 privatbiler. Utbyggingen ble vedtatt av Stortinget i 2018. Sosialistisk Venstreparti foreslo i Innst. 368 S (2017–2018) å si nei til utbyggingen. Dersom den ble vedtatt, ble det foreslått at en forutsetning minst måtte være at oljen skulle føres til land. Dette stemte da alle partier bortsett fra Miljøpartiet De Grønne og Rødt imot. I en merknad i denne innstillingen skrev Sosialistisk Venstrepartis medlem i energi- og miljøkomiteen følgende:

«Dette medlem viser til at utbygging uten ilandføring innebærer at landsdelen går glipp av de positive ringvirkningene som oljebransjen har brukt som brekkstang for å få tilgang til nye områder i Barentshavet.»

Dette slo til, og rett før jul 2019 ble det klart at Equinor likevel ikke vil ilandføre oljen slik de tidligere har gitt inntrykk av. Dette har flere reagert på, blant annet Fremskrittspartiet. Forslagsstillerne mener at man igjen ser at når oljeselskapene får bestemme selv, velger de ikke løsninger som er til det beste for kystsamfunnene som utsettes for risikoen ved oljeutvinning så langt nord. Disse avgjørelsene kan ikke overlates til næringen alene.

12. desember 2018 fikk regjeringen Klimarisikoutvalgets utredning. Rapporten kommer med en rekke viktige vurderinger og anbefalinger til hvordan Norge kan redusere risikoen forbundet med de alvorlige klimaendringene. I revidert nasjonalbudsjett 2019 kommer det fram at regjeringen vil gi en oversikt over tiltak for å redusere klimarisiko i den varslede Perspektivmeldingen. I Granavolden-plattformen står følgende:

«Vurdere og følge opp anbefalingene og vurderingene fra klimarisikoutvalget, og stille krav til at selskapene synliggjør klimarisiko i sine utbyggingsplaner.»

Klimarisiko er et stort og alvorlig tema for Norge som bør få større oppmerksomhet og en grundigere debatt enn kun som del av Perspektivmeldingen. Klimarisikoutvalget bør derfor følges opp med en egen stortingsmelding.