Bakgrunn
Mange innbyggere
i store deler av landet er helt avhengige av ferge og båt i dagliglivet
– fordi de skal på jobb, skole eller fritidsaktiviteter, besøke
familie og venner eller oppsøke kommunen, Nav-kontor, sykehus eller
andre nødvendige velferdstjenester.
For næringslivet
langs kysten, som trenger å få fraktet sine varer effektivt, er
også båt- og fergetilbudet et nøkkelspørsmål. Det handler ikke minst
om fisken fra fiskeriene og havbruksnæringen, et av de viktigste
satsingsområdene i norsk næringspolitikk. Et velfungerende, godt
utbygd og stabilt båt- og fergetilbud er en av de viktigste suksessfaktorene
for kystnæringslivet.
Norsk distriktspolitikk
har tidligere hatt som hovedmål å legge forholdene til rette for
gode liv og høy verdiskaping i alle deler av landet. Hvis man er
villig til å ta denne målsettingen på alvor, er det maktpåliggende at
det blir satset på grunnleggende infrastruktur i alle deler av landet.
Båt- og fergetilbudet er et sentralt element i denne sammenhengen,
siden god mobilitet til en rimelig kostnad er en forutsetning for
at folk langs kysten kan ha gode dagligliv, at bo- og arbeidsmarkedsregionene
langs kysten skal kunne fungere, og at det viktige (og ofte eksportrettede)
næringslivet i kystsamfunnene skal kunne utvikles videre og vokse.
I 2010 ble ansvaret
for fergedrift på fylkesveinettet overført til fylkeskommunene.
De statlige bevilgningene til fylkeskommunene har imidlertid ikke
stått i forhold til de kostnadene båt- og fergefylkene har hatt
i årene etter 2013. Den nåværende regjerings sultefôring av fylker
med stort ansvar for båt- og fergetilbud har sammenfalt med store
og viktige investeringer som gjøres i samband med det grønne skiftet.
Dette presser økonomien knyttet til båt- og fergetilbudet ytterligere.
Rapporten «Kostnader
ved overgang til fossilfri kollektivtransport» fra Menon Economics
og Transportøkonomisk institutt (Menon-publikasjon nr. 4/19) dokumenterer
hvordan fylkeskommunene får en stor ekstraregning når fergetransporten
skal omstilles til fossilfrie løsninger. Her anslås de udekkede
totale årlige merkostnadene (drift/investering) for fylkeskommunene
til 468 mill. kroner innen 2024.
Konsekvensene blir
økte billettpriser og kutt i fergeavganger. Store deler av båt-
og fergetilbudet blir gjennomgående dyrere – og i flere tilfeller
dårligere. Endringer i måten fergebetalingen foregår på, bidrar også
i flere tilfeller til urimelig store utslag for de som må ha med
seg bil på ferga, noe situasjonen knyttet til Autopass-innføring
i Møre og Romsdal viser til fulle. Denne endringen er initiert av
staten ved Vegdirektoratet.
De fulle konsekvensene
av statens underfinansiering av det helt nødvendige båt- og fergetilbudet
i Distrikts-Norge har blitt særlig tydelig fra nyttår 2020. NRK Nordland
meldte 5. januar 2020 at billettprisene i fylket gjennomgående hadde
blitt 20–30 prosent høyere. I noen tilfeller hadde billettprisen
steget så mye som 40 prosent. Om situasjonen i Møre og Romsdal skriver
VG 12. desember 2019 at billettprisene i enkelte tilfeller øker
«helt opp mot 70
prosent, uten at tilbudet blir bedre. […] Bare i Møre og Romsdal
betyr innføringen av Autopass?100 millioner i tapte billettinntekter.
Regningen er det andre som må plukke opp, og det er bilistene.»
Det grunnleggende
problemet er at staten ikke kompenserer for de merutgiftene til
ferge og båt som flere kystfylker har. Slik rammes en helt nødvendig
infrastruktur i Distrikts-Norge, og det blir lagt nye, store byrder
på dem som er avhengige av dette tilbudet.
Dette er ikke holdbart
i et land hvor man til nå har ment at en skal ha like gode muligheter
uansett hvor man bor i landet. At de som har dårligst råd, rammes hardest
i den situasjonen man nå ser, er dessuten innlysende. Dagens politikk
rammer svært skjevt, både geografisk og sosialt.
Forslagsstillerne
mener at det er et sentralt politisk mål at inntektssystemet for
kommuner og fylkeskommuner tilføres tilstrekkelige statlige midler.
I denne sammenhengen betyr det at overføringene må speile den betydningen
et rimelig og godt utbygd ferge- og båttilbud har for hverdagslivet
til kystbefolkningen og aktiviteten i kystbedriftene.