Bakgrunn

I rovviltforliket fra 2011 står følgende i pkt. 2.2.14:

«Det legges til grunn at virkeliggjøring av bestandsnivå for bjørn ikke vil kreve areal ut over omfanget av dagens yngleområder.»

Det står videre i pkt. 2.2.19 at:

«Det skal ikke være rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein.»

Disse punktene fra rovviltforliket er også lagt til grunn i Granavolden-plattformen, hvor det også heter at regjeringen vil «Sikre en tydelig geografisk differensiering mellom rovvilt og beitedyr».

På tross av dette fastslås det i Klima- og miljødepartementets budsjett for 2020 at:

«For å auke sannsynet for å auke bestanden av brunbjørn opp mot bestandsmålet, vil regjeringa leggje føringar om at område med kjent førekomst av binner må prioriterast til bjørn inntil det nasjonale bestandsmålet er nådd.»

En slik forvaltning vil føre til at store deler av dagens beiteområder i realiteten blir omgjort til bjørneforvaltningsområder. Blant annet vil hele Trøndelag bli et rovviltområde etter en slik tolkning, ettersom det er registrert binner i beiteprioriterte kommuner som Meråker og Grong og på Fosenhalvøya.

En slik fortolkning er ikke i tråd med rovviltforliket og har også blitt bestridd av andre departement enn Klima- og miljødepartementet.

Statssekretæren i Landbruksdepartementet uttalte i Nationen 21. oktober 2019 at «det er uaktuelt å gi landets 63 hunnbjørner fri etableringsrett i beiteprioriterte områder, områder som kun dekker noe over 40 prosent av landets arealer».

Forvaltningen av bjørn må ta utgangspunkt i rovviltforliket og behovet for en balansert politikk overfor beitenæringa.