Bakgrunn

Formålet med au pair-ordningen skulle være kulturutveksling, der en ung voksen får mulighet til å lære et annet språk og en annen kultur gjennom å bli inkludert i en familie i vertslandet. Som gjenytelse kan han eller hun gjøre lettere husarbeid og/eller hjelpe til med barnepass.

De senere årene er det blitt kjent mange eksempler på at reglene tøyes, at au pairene arbeider mer enn de skal, og at det er mindre kulturutveksling enn det skal være. Det finnes også flere eksempler på grov utnytting og svært alvorlige forhold. Det er klare tegn på at mange utnytter ordningen for å skaffe seg billig hushjelp og barnepass, tjenester som ville kostet mye mer ved en vanlig ansettelse. Forslagsstillerne mener ordningen er utgått på dato, fordi det er så mye som tyder på at dette reelt sett er import av billig tjenerskap, ikke kulturutveksling, for mange av mottakerne.

Det at et ungt menneske, som regel en ung kvinne fra et fattig land, bor og arbeider hjemme hos en familie langt hjemmefra, setter henne i sårbar situasjon. Maktforholdet blir skjevt, og risikoen for at noen tøyer regelverket eller at noen begår grove brudd på au pairens rettigheter, blir høy. Samfunnet har et stort ansvar for å verne au pairene mot fare og overtramp.

Au pair-ordningen er i praksis en arbeidsordning. Tross den opprinnelige idéen om kulturutveksling er det arbeidsutøvelse som preger hverdagen til en au pair. En au pair har lov til å jobbe 30 timer i uka, noe som tilsvarer en 80 prosent stilling. For å møte realiteten slik den er i dag, mener forslagsstillerne at alle au pairer må beskyttes av arbeidsmiljøloven for de timene de faktisk arbeider.

Au pairenes manglende vern ved oppsigelse gjør dem ekstremt sårbare og avhengige av vertsfamilien, og man har i senere tid sett problemene som oppstår i situasjoner der en au pair bytter familie.