Bakgrunn
Selv om det store
flertallet av barn og unge i Norge har det bra, er det også mange
som sliter med psykiske problemer i barndom og ungdomstid. Dette
bidrar til frafall i utdanning og problemer i arbeidslivet/privatlivet,
og for noen utvikler det seg til livsvarige tilstander og uførhet.
Noen forsøker også å ta sitt eget liv, og en del ender med å avslutte
livet.
Beregninger fra Folkehelseinstituttet
viser at mellom 15 og 20 pst. av barn og unge har så betydelige
psykiske plager at det går ut over deres daglige måte å fungere
på. Mange av disse kan sannsynligvis klare seg godt dersom de får
tilbud om lavterskelhjelp og tidlig støtte. Omkring 8 pst. har plager
av en slik art og intensitet at de tilfredsstiller kravene til en
diagnostiserbar psykisk lidelse, og kan trenge mer spesialisert
behandling.
Befolkningsstudier
i Norge har vist at omkring 7 pst. av barn i førskole- og skolealder
har symptomer som er forenlige med en psykisk lidelse. Rundt 5 pst.
av barn og ungdom i alderen 0–17 år behandles hvert år i psykisk helsevern
for barn og unge (BUP).
Gutter har høyest
risiko for utviklingsforstyrrelser som debuterer tidlig i livet,
som ADHD, autismespekterforstyrrelser og Tourettes syndrom, og for
atferdsforstyrrelser. Fra puberteten og oppover er det en overhyppighet
av depresjon, angstlidelser, tilpasningsforstyrrelser og spiseforstyrrelser
hos jenter. Blant jenter i alderen 15–17 år har andelen som får
diagnoser i BUP, steget i femårsperioden fra 2011 til 2016 fra 5
pst. til 7 pst. per år. Barn og ungdom med innvandrerbakgrunn har
noe høyere forekomst av psykiske plager enn barn og ungdom med norsk
bakgrunn. Det er imidlertid store forskjeller mellom ulike landgrupper.
Sett under ett utgjør
dette et stort folkehelseproblem. Det er særlig viktig å huske at
jo raskere man kan fange opp barn og unge som sliter, jo større
muligheter har man til å gi behandling som bidrar til å stanse et
forløp som ellers ender med en kronisk lidelse. Behandlingsmetoder
fungerer best for milde og moderate lidelser som ikke ennå ikke
er blitt kroniske.
Forskning mer enn
antyder at kronifisering er vanlig. Dette kan ha mange årsaker.
Det mangler kompetanse om psykiske lidelser og kjennetegn på disse
i førstelinjetjenestene, henvisningssystemet er for tilfeldig, og
behandlingskompetansen er ikke tett nok på barn og unge som sliter.
En årsak kan også være at barndommen i det offentlige Norge er delt
opp mellom ulike hjelpetjenester som ikke «snakker samme språk».
Hjelpeapparatet for barn og unge som har psykiske vansker, er for
dårlig utbygd og svært underfinansiert. Derfor må en satsing på
barn og unges psykiske helse favne hele oppvekstløpet, fra barnehage
gjennom grunnskole til videregående skole og høyere utdanning.
Psykiske lidelser
innebærer store kostnader for den enkelte, deres nærmeste og for
samfunnet. Det smerteligste uttrykket for dette er selvmordstallene,
som også i Norge er alarmerende. Hvert år tar mellom 500 og 600 mennesker
sitt eget liv. Til sammenligning omkom 107 mennesker i trafikken
i 2017. Av dem som dør i selvmord, er rundt 150 kvinner og 400 menn.
Fra slutten av 1960-årene til slutten av 1980-årene ble selvmordsraten fordoblet
hos både menn og kvinner, til 24 per 100 000 hos menn og 9 per 100 000
hos kvinner. I perioden 1991–2005 falt så forekomsten av selvmord
blant menn jevnt, for deretter å flate ut. Forekomsten av selvmord blant
kvinner har vært konstant de siste 20 årene. Statistikken over gjennomførte
selvmord er likevel bare toppen av isfjellet. Bak disse tallene
skjuler det seg også en rekke selvmord som ikke er dokumenterte,
og en rekke selvmordsforsøk. Det er vanlig å anta at det er 10 ganger flere
selvmordsforsøk enn selvmord, men anslagene er naturligvis usikre.
Beregninger viser at helsetjenesten behandler mellom 4 000 og 6 000
selvmordsforsøk årlig.
For å motvirke psykisk
uhelse blant unge med alle de negative konsekvenser det har for
den enkelte og for fellesskapet, har Nord-Trøndelag fylkeskommune
i flere år arbeidet med en «utvidet skolehelsetjeneste».
Kjernen i tilbudet
er at: 1) Det skal bli gitt tidlig hjelp for psykososiale problemer
i videregående skole i et tett samarbeid mellom BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk)
og skolehelsetjenesten. I praksis er BUP-personale til stede på
videregående skoler inntil to dager i uka sammen med skolehelseteamet
og tilbyr lavterskelsamtale og vurderingstilbud til elever samt
veiledning til lærere og miljøpersonale. Målet er å oppdage elever
med psykososiale problemer så tidlig som mulig og gi tilbud om vurdering
og behandling i skolehelsetjenesten eller eventuelt videre henvisning
til spesialisthelsetjenesten. 2) I tillegg satses det på kompetansetiltak
for de ansatte ved de videregående skolene, hvor informasjon og
kunnskap omkring psykisk helse er sentralt. Målet med disse tiltakene
er å styrke de ansattes evne til å oppdage elever som sliter, og
legge til rette for at de søker hjelp. I Nord-Trøndelag er fylkeskommunen oppdragsgiver,
Nord Universitet organisator og BUP faglig kompetansemiljø og deres
medarbeidere forelesere.
Tilbudet har blitt
iverksatt på alle elleve videregående skoler i fylket, og BUP bruker
to årsverk på tjenesten. Det inngås en avtale med hver enkelt skole
og tilhørende vertskommune om tilbudet og innholdet.
En oppsummering av
innsatsen for perioden august til april i skoleåret 2014–2015 har
vist at utvidet skolehelsetjeneste har gitt tilbud til 271 elever
(4,9 pst. av elevmassen), som har fått 743 samtaler til sammen (2,75 samtaler
i snitt per elev). De som fikk tilbudet, var i alderen 16–24 år,
og jenteandelen lå på vel 62 pst.
Det er grunn til
å tro at dette samvirket mellom skolehelsetjeneste og BUP (spesialisthelsetjenesten)
er en god investering når det gjelder unges psykiske helse. Et slikt
samarbeid kan bidra til å mobilisere lokale krefter på en måte som
gjør at man kan følge situasjonen langsiktig og dermed fange opp
også de milde formene for psykiske problemer. Gjennom dette kan
tilbudet virke langt mer forebyggende enn f.eks. en ordning med
ambulerende BUP-team.