Bakgrunn
Mange norske byer
har i sin umiddelbare nærhet såkalte bymarker. De kan være ganske
forskjellige både hva størrelse, landskap og naturkvalitet angår,
men felles for dem er den rollen de spiller ved å gi folk flest muligheter
for så vel mosjon som kortreiste naturopplevelser av forskjellige
slag. Samtidig er de i dag utsatt for et økende press. Ønsker om
økt tilrettelegging og om å ta deler av dem i bruk til andre formål
trenger seg på, eksempelvis til veier, boliger og idrettsanlegg.
Mange av bymarkene er imidlertid så små at inngrep lett vil ødelegge
den funksjonen de har som kilde til livsglede.
Bymarka i Trondheim
er en forholdsvis liten bymark på om lag 80 kvadratkilometer. Av
dette er bare ca. halvparten i offentlig eie (den kommunalt eide
Trondheim bymark er på ca. 30 kvadratkilometer og Byneset statsallmenning
på ca. 12). Resten består av tre privateide allmenninger (Bynesmarka,
Leinstrandsmarka og Byåsen bygdeallmenning), men normalt merker
ingen det når grensene krysses. Det eneste man kan merke det på,
er at det om høsten drives jakt i hele området med unntak av kommunens
del, som er fri for jakt. For byens befolkning er alt sammen «Bymarka».
Bymarkas historie
er uløselig knyttet til grunnleggelsen av byen for mer enn tusen
år siden – i 997 – og til byens vekst og utvikling. Marka ble opprinnelig
skjenket av Olav Tryggvason som en gave til byen som et sted hvor
borgerne fritt kunne sende sine husdyr på beite, foreta slått, hente
ved og materialer, sanke mose og drive jakt og fiske. Bymarka skulle
være hele byens eiendom – et område som alle fritt skulle kunne
bruke.
Tusen år senere står
dette fremdeles ved lag, om enn på en annen måte gjennom den utviklingen
som har skjedd fra takmark til turmark. Forslagsstillerne skal ikke
her gå nærmere inn på administrasjonen og bruken av marka gjennom
alle disse årene, men slår fast at gårdene og plassene som fremdeles
finnes rundt om i marka, er biter av en mangfoldig historie som
omfatter både stridigheter, politiske vedtak, rettssaker og noe som
utvilsomt må kalles misbruk. Da friluftslivet gjorde sitt inntog
omkring 1850, var for eksempel store deler av marka, så godt som
snauhugget og langt fra den prektige og allsidige skogsmarka som
den i dag fremstår som.
Det nokså spesielle
ved Bymarka i Trondheim er at den strekker seg fra fjæra til noe
som unektelig må kalles snaufjell, selv om de høyeste «toppene»
(Storheia er 565 meter høy) naturligvis ikke kan måle seg med det
virkelige høyfjellet andre steder i Trøndelag. Dette gir imidlertid,
innenfor ganske korte avstander, en betydelig spennvidde i det som
kan oppleves, både hva landskap, klima, plante- og dyreliv angår.
Man kan faktisk både fiske torsk, jakte på rype og studere fjellplanter
innenfor Bymarkas grenser.
For en stor og voksende
by som Trondheim er det å ha et slikt naturområde «noen steinkast»
fra statuen på Torvet av byens grunnlegger naturligvis et gode –
et umistelig gode. Like fullt foregår det stadig virksomhet som
bidrar til å redusere marka. Skianlegget i og omkring Granåsen representerer
et betydelig inngrep i de sørlige delene, og det samme gjør planene
om et alpinanlegg i den sentrale delen rett nord for Gråkallen dersom
det blir gjennomført. For øvrig er marka blitt mindre ved at byen
stadig har rykket tettere innpå, med den følge at buffersonen som
gårdsbrukene på Byåsen tidligere skapte, nå i stor grad er borte.
I 1992 vedtok bystyret
i Trondheim en ny handlingsplan for friluftsliv. Ifølge planen skal
hensynet til naturvern, dyr- og planteliv, allsidig friluftsliv
og vern av drikkevannet, kulturminnene og landskapet være overordnet
hensynet til økonomisk utnyttelse av markaområdene. Disse intensjonene
er senere videreført i ‘Markaplan for Trondheim’ som ble vedtatt
i november 2002. Markaplanens hovedmål er at markaområdene omkring
byen skal sikres for byens befolkning i et langt tidsperspektiv.
Dette er naturligvis vel og bra, men svakheten med markaplanen er
at den er et lokalpolitisk vedtatt dokument som bystyret når som
helst kan oppheve eller endre dersom det skulle bli aktuelt.
Det er etter forslagsstillernes
mening derfor nødvendig å styrke beskyttelsen av bymarkene gjennom
en egen lov for bymarka.
I 2009 ble markaloven
(lov 2009-06-05-35) om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner
vedtatt av Stortinget, jf. Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) og Innst.
O. nr. 58 (2008–2009). Loven trådte i kraft 1. september samme år.
De øvrige bymarkene ligger fremdeles der uten den beskyttelsen som
frilufts- og naturområdene omkring hovedstaden har.
Snart nye ti år senere
er det etter forslagsstillernes mening all grunn til å ta denne
saken opp igjen og å sørge for at også Bymarka i Trondheim blir
tilgodesett på samme måte gjennom en markalov.