Bakgrunn
I 1962 fikk Norge
sin første nasjonalpark, Rondane nasjonalpark. I dag har Norge 46
nasjonalparker, inkludert 7 på Svalbard. Nasjonalparkene er våre
felles naturskatter. Nasjonalparkene gir oss alle tilgang til flotte naturområder
og tar vare på viktige naturverdier som ellers kunne blitt ødelagt
av utbyggingsinteresser.
Nasjonalparkplanen
som Stortinget vedtok i 1993, er så godt som gjennomført (St.meld.
nr. 62 (1991–1992) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større
verneområder i Norge). Selv om landet har mange nasjonalparker,
er det fortsatt en del naturområder som fortjener å bli nasjonalpark.
En evaluering av
alle verneområdene i Fastlands-Norge (NINA Rapport 535 – 2010) fastslår
at de viktigste områdene for biologisk mangfold i altfor liten grad
er sikret gjennom vern. Rapporten fastslår at det er stort behov
for supplering av dagens verneområder som kan sikre viktige forekomster
av naturtyper og arter. Presset på de deler av norsk natur som ikke
er tilstrekkelig sikret for ettertiden, er for tiden sterkt.
Naturen og økosystemene
er under press både i Norge og i resten av verden. Påvirkningene
på naturmiljøet skjer i et tempo som langt overgår den naturlige
utviklingen. FNs miljøprogram har estimert at det hver dag forsvinner
mellom 150 og 200 arter på verdensbasis. Bare på Norsk rødliste
(2015) er nesten 2 355 arter truet.
Mennesket er helt
avhengig av et velfungerende naturmangfold. I dag står mange viktige
arter og naturtyper i fare for å forsvinne for alltid. Arealinngrep,
høsting, forurensning og klimaendringer er noen av faktorene som
påvirker naturmangfoldet sterkest.
De største truslene
mot naturmangfoldet i Norge er at leveområder for dyr og planter
blir ødelagt og oppdelt gjennom ulike former for arealinngrep. Nasjonalparker
og andre naturvernområder sikrer sårbare og truede naturtyper, og
de bevarer områder av internasjonal, nasjonal og regional verdi.
Hvis man tar utgangspunkt
i at hele Norge en gang var uberørt av mennesker, var halvparten
av denne urørte naturen borte i år 1900. I 1948 var andelen inngrepsfri
natur redusert til 34 pst., mens det i dag bare er litt over 10
pst. igjen av det som en gang var.
Det har blitt gjennomført
mange vellykkede vernesaker i Norge. Det er på tide å se på en samlet
vurdering av behovet for å supplere og få på plass en helhetlig vurdering
av vernebehov ut over eksisterende nasjonalparker. Dette må også
sees i sammenheng med frivillig skogvern, som er en annen verneform,
men som langt på vei ivaretar det samme grunnleggende vernet av
leveområder og artsmangfold i norsk natur. Stortinget har fastslått
et mål om vern av 10 pst. av skogen. Det er naturlig at en supplerende
nasjonalparkplan belyser vernebehov som ikke vil bli dekket gjennom
skogvernet.
Det pågår i dag flere
lokale initiativ for etablering av nasjonalparker, herunder Østmarka
og Preikestolen. Regjeringen bør belyse spørsmålet om nasjonalparker ved
Preikestolen og i Østmarka i sammenheng med en supplerende nasjonalparkplan.