Bakgrunn

Norske innbyggere skal få trygge, tilpassede helsetjenester og den best mulige behandlingen uten unødig ventetid. Å styrke behandlingskapasiteten i helsetjenesten i takt med både ny kunnskap og endrede behov i befolkningen er derfor nødvendig. Det betyr både økt satsing på offentlige helsetjenester og et bedre samarbeid med ideelle og private aktører. Det kan imidlertid oppstå dilemmaer når enkelte ansatte, særlig legespesialister, arbeider i offentlige sykehus og for private oppdragsgivere samtidig. Samtidig er det noen pasienter som finansierer helsetjenester privat eller gjennom ulike forsikringsordninger.

Forslagsstillerne er kjent med at de regionale helseforetakene har innført retningslinjer og systemer for rapportering og kontroll av ansattes bierverv. Ifølge protokoll fra foretaksmøtet for de regionale helseforetakene i januar 2013, hvor Helse- og omsorgsdepartementet som statens representant er eier, ble følgende beslutning tatt:

«Foretaksmøtet ba om at de regionale helseforetakene påser at rutiner for bierverv følges og at det rapporteres om status for antall bierverv pr. 31.12 i årlig melding. Videre skal avtaler med private inneholde bestemmelser og sanksjoner som forhindrer henvisning til egen virksomhet. Pasientene skal gis informasjon om fritt sykehusvalg.»

Forslagsstillerne er opptatt av en likeverdig helsetjeneste som tjener pasienten og som utnytter samfunnets ressurser på best mulig måte til pasientens beste. Å ha tydelige regler for bierverv og potensielle interessekonflikter for helsepersonell er en viktig del av dette. Forslagsstillerne er kjent med Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av statlige selskaper for 2016. Der fremkommer det betydelige svakheter og uensartet praksis hva gjelder oppfølging av vedtaket om rapportering av bierverv.

I rapporten heter det:

«Det er betydelig underrapportering om bierverv i alle helseforetak. Undersøkelsen omfatter alle faste og midlertidig ansatte leger, psykologer og ambulansepersonell i helseforetakene. Av de om lag 23 000 ansatte som omfattes av undersøkelsen, har om lag 8 300 meldepliktige bierverv på helseområdet. I underkant av 1 400 ansatte har registrert sine bierverv i helseforetakenes oversikter. Det betyr at nesten 7 000 ansatte som har meldepliktige bierverv, ikke har registrert sine bierverv. Underrapporteringen fordeler seg relativt likt mellom helseregionene. Blant helseforetakene er det imidlertid store variasjoner i rapporteringen. Helse Sør-Øst RHF har både helseforetakene med høyest og lavest grad av rapportering. Psykologer og ambulansepersonell rapporterer om sine bierverv i nesten dobbelt så stor grad som legene. Det er ingen vesentlig forskjell mellom ledere og ansatte i grad av rapportering. De som er fast ansatt og jobber fulltid, rapporterer mest, men underrapporteringen er stor også for denne gruppen. Det er ikke nevneverdige forskjeller i tilbøyeligheten til å rapportere mellom de som har bierverv i privat og offentlig virksomhet.»

I foretaksmøtene med de regionale helseforetakene (RHF) i januar 2013 ble det forutsatt at eventuelle brudd på retningslinjer, orienteringsplikten, habilitetsregler mv. blir fulgt opp av det enkelte helseforetaket som arbeidsgiver. Det ble videre stilt krav om at helseforetakene skal påse at rutiner for bierverv følges, og om at det rapporteres om status for tall på bierverv per 31. desember i årlig melding. Alle RHF-ene har omtalt bierverv i de årlige meldingene for 2013, men ingen har rapportert om bierverv i påfølgende år eller etterspurt slik rapportering fra underliggende helseforetak, slik de ble bedt om. Bierverv er i liten grad omtalt i styringsdialogen mellom RHF-ene og helseforetakene i perioden 2014–2016, med unntak av Helse Sør-Øst RHF, som satte ned en arbeidsgruppe i 2016 for å følge med på utviklingen i antall bierverv ved innføringen av fritt behandlingsvalg. Videre har Helse Vest RHF behandlet spørsmål om bierverv i styremøte etter at internrevisjonen i Helse Vest gjennomførte en revisjon av bierverv i 2015.

Riksrevisjonen trekker frem at omfanget av bierverv kan forventes å øke framover. De regionale helseforetakene er gjennom oppdragsdokumentene fra Helse- og omsorgsdepartementet pålagt å øke bruken av private aktører som private sykehus, avtalespesialister og private laboratorie- og røntgeninstitutt. Samtidig ble det i 2015 innført fritt behandlingsvalg. Utvidede pasientrettigheter og skjerpede krav til reduksjon av ventetider kan også bidra til økt bruk av private aktører.

Forslagsstillerne støtter ikke «fritt behandlingsvalg», da de mener dette skaper økte forskjeller og mer byråkrati i den felles helsetjenesten. Etter innføring av «fritt behandlingsvalg», der ulike tilbydere av somatisk behandling samt behandling innenfor rus og psykiatri har fått fri etableringsrett, er det desto mer relevant å være oppmerksom på bierverv, noe gjennomgangen som Helse Sør-Øst har iverksatt, understreker. Pasienter kan nå selv velge tilbydere som er godkjent av Helseøkonomiforvaltningen (HELFO). Disse tilbyderne er ikke underlagt øvrige prinsipper for prioriteringer, slik den øvrige helsetjenesten er.

Hvis det samme helsepersonellet arbeider i et offentlig sykehus som har fristbrudd, kan det oppstå en uklarhet om roller eller en potensiell interessemotsetning som hverken er heldig for pasienten eller for en effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det kan også oppstå uklarheter og misforståelser om roller når enkelte private institusjoner har en offentlig avtale på samme tid som de selger tilsvarende tjenester til pasienter som betaler selv.

I media har man sett eksempler på pasienter som har betalt av egen lomme for dyre, private tilbud, selv om de kunne ha fått rask behandling gjennom ulike offentlige ordninger som f. eks. «fritt sykehusvalg». Det er en dårlig løsning for pasientene. Samtidig kan tilliten til helsetjenesten undergraves dersom de legene som skal informere pasientene om deres rettigheter, er de samme som kan ha økonomisk gevinst av at pasienten velger private tilbud.

Norsk helsepersonell har en høy etisk standard, og forslagsstillerne har tillit til at alle som arbeider i helsetjenesten, har pasientens beste som sitt primære mål. Av hensyn til forsvarlighet og legitimiteten til det norske helsetilbudet, må det likevel være tydelige regler for å unngå habilitetskonflikter. Det vil også gi den enkelte ansatte vern mot mistanke om rolleblanding.