Behov for endring og evaluering
av finansieringsordningen
Forslagsstillerne
viser til at da Hagen-utvalget (NOU 2003:1) vurderte finansieringsmodeller
for de regionale helseforetakene, anbefalte et stort flertall å
gå over til en ordning med rammebudsjettering av RHFene, uten at dette
skjedde.
Forslagsstillerne
viser også til at Helse- og omsorgsdepartementet ba Sosial- og helsedirektoratet
i 2007 om å foreta en gjennomgang av systemet med innsatsstyrt finansiering
(Rapport IS-1479). Sosial- og helsedirektoratets vurdering var at
ISF-ordningen i mange tilfeller får for stor plass i det samlede
styringssystemet, og at det er helt nødvendig med en kritisk vurdering
av om DRG skal ha styringskraft ned på avdelingsnivå. Etter direktoratets
vurdering var det viktig å rette oppmerksomhet mot at ISF-ordningen
isolert sett kan gi uheldige vridningseffekter i form av uønskede
prioriteringer.
Forslagsstillerne
viser så til Prioriteringsutvalget, NOU 2014:12, Åpent og rettferdig
– prioriteringer i helsetjenesten, og deres vurdering av ISF-finansiering
opp mot rettferdig prioritering. Utvalget mente det var behov for
mer kunnskap om hvordan innsatsstyrt finansiering virker på prioriteringsbeslutninger
i sykehusene, og at det bør settes i gang et kontrollert forsøk
for å få mer kunnskap om dette. Utvalget tilrådde at Helse- og omsorgsdepartementet
nøye vurderer og evaluerer hvordan den økte ISF-andelen påvirker
behandlingstilbudet for de pasientgruppene som ikke omfattes av
ISF. Videre mente utvalget at det er behov for å vurdere om den
forhøyede ISF-andelen påvirker prioriteringen mellom lite kostnadskrevende
pasienter og meget kostnadskrevende pasienter innenfor hver enkelt
DRG i ISF-ordningen. De mente også at nye vekter i ISF-systemet, knyttet
til nye behandlingsformer, ikke bør innføres uten at det er avklart
at behandlingsformen bør prioriteres.
Forslagsstillerne
viser til slutt til Riksrevisjonens undersøkelse av medisinsk kodepraksis
i helseforetakene (Dokument 3:5 (2016–2017)). Riksrevisjonen påpekte overfor
Stortinget at svak kodekvalitet i sykehusene har negative konsekvenser
for styring og finansiering av spesialisthelsetjenesten. Riksrevisjonens
rapport viser til Helsedirektoratet, som mener at DRG-systemet ikke er
«robust» nok til å bli brukt til å legge grunnlaget for finansiering
av klinikker og avdelinger. Riksrevisjonen avdekket store avvik
mellom medisinske koder for tilstander som er rapportert, og informasjon
i de undersøkte pasientjournalene. Flertallet av avdelingene fikk en
samlet reduksjon i antall DRG-poeng for de undersøkte oppholdene
etter koderevisjon. Flertallet av oppholdene ble endret fra en komplisert
DRG til en ukomplisert DRG. Et opphold i en komplisert DRG gir høyere refusjon
fra staten.
Riksrevisjonen har
også gjennom flere tidligere revisjoner avdekket betydelige svakheter
i kvaliteten på den medisinske kodingen.
Etter forslagsstillernes
syn er et viktig formål med medisinsk koding å få oversikt over
sykdommer i befolkningen. Men kodingen danner også grunnlag for planlegging,
administrasjon, finansiering, styring og kvalitetssikring av spesialisthelsetjenester.
Slik blir diagnosesystemet koblet direkte mot økonomisk inntjening,
som igjen påvirker grunnlaget for riktig og rettferdig behandling
lokalt. Forslagsstillerne viser også til at helse- og omsorgsminister
Bent Høie i sitt innlegg i Stortinget 1. juni 2017 under debatten
om Riksrevisjonens rapport om kodepraksis i helseforetakene, jf.
Innst. 297 S (2016–2017), Dokument 3:5 (2016–2017), var tydelig på
at DRG-ordningen og dens påvirkning på den innsatsstyrte finansieringen
ikke er ment å finansiere den enkelte sykehusavdeling.
Forslagsstillerne
viser til at mens helsetjenesten i norske kommuner i all hovedsak
skjer gjennom rammeoverføring til kommunene, finansieres spesialisthelsetjenesten
gjennom en kombinasjon av rammefinansiering (50 pst.) og innsatsstyrt
finansiering (50 pst.) til de regionale helseforetakene. Forslagsstillerne
kan ikke se at det er grunn til å finansiere helsetjenester i samfunnet
på så ulike måter.
Forslagsstillerne
frykter at aktivitetsbasert finansiering av sykehus får for sterk
vekt på inntjening. Mange rapporterer om at dette nå blir styrende
helt ned på avdelingsnivå i helsetjenesten, og at det kan føre til
uheldig praksis og feilprioriteringer. Forslagsstillerne mener at
effektivitet i en mer rammefinansiert modell kan sikres gjennom
styringskrav slik som ventelistetid, krav til behandlingsforløp
osv.