Bakgrunn
I dagens globaliserte
hverdag øker tallet på nordmenn som oppholder seg over lengre tid
i utlandet. Spesielt i Europa skal det være fri flyt av mennesker, men
gamle, byråkratiske hindre stikker kjepper i hjulene for dem som
ønsker å samle nyttig arbeidserfaring i det europeiske eller nordiske
utland. Terskelen for å returnere til Norge er høy, og muligheten
til å beholde de økonomiske båndene til Norge er svak. Forslagsstillerne
fremmer fem forslag som skal gjøre det lettere for enkeltpersoner
og familier som benytter seg av friheten som finnes til å bo og
oppholde seg hvor man vil i Europa og Norden.
I dag er regelverket
rundt unntak som tillater dobbelt statsborgerskap, usammenhengende
og gir i praksis forskjellig behandling av forskjellige nasjonaliteter. Regelverket
er uoversiktlig, komplisert å opprettholde og tvinger folk til å
velge mellom to identiteter. Forslagsstillerne ser det som en styrke
at nordmenn kan opprettholde to statsborgerskap og dermed bidra
positivt til begge land.
I Norden ligger alt
til rette for å gjøre det enklere å arbeide og oppholde seg i de
forskjellige landene. Men til tross for at den nordiske sosialkonvensjonen
gir større muligheter for nordiske borgere til å bo og bevege seg friere
enn den jevne EU-borger, har den vist seg vanskelig å implementere
fordi EU- og EØS-medlemskap hindrer land i å forskjellsbehandle
borgere fra forskjellige land. Et nordisk statsborgerskap ville
derimot kunne få fart på nordisk samarbeid, og det kan igjen være
et positivt eksempel til etterfølgelse i EU. Forslagsstillerne er opptatt
av at nordisk statsborgerskap må innføres på en måte som ikke er
i strid med EØS-avtalen. Et første og realistisk steg mot nordisk
statsborgerskap er en felles nordisk e-ID, slik at borgere i alle
nordiske land kan benytte offentlige tjenester med én e-ID.
Når norske borgere
med lengre utenlandsopphold bak seg og EU-borgere i dag skal flytte
til Norge, må de ta kontakt med flere norske myndigheter. Prosessen
er lang og byråkratisk, spesielt for EU-borgerne, og det finnes
dårlig sentral dokumentasjon på hvilke papirer som kreves, og hva
som må fylles ut for å registrere seg. Forslagsstillerne foreslår
derfor at det etableres et kontor innenfor Folkeregisteret med ansvar
for registrering av alle nye EU-borgere og norske borgere som ønsker
å bosette seg i Norge. Kontoret skal fungere som koordinerende ledd
mellom relevante etater.
En ytterligere utfordring
for nordmenn som ønsker å tilbringe noen år i arbeid i et annet
europeisk land, er tapte trygderettigheter. Hvis du skal arbeide
i utlandet i mer enn tolv måneder eller arbeide for en utenlandsk arbeidsgiver,
opphører medlemskapet ditt i folketrygden. Man har ikke anledning
til å tegne et frivillig medlemskap, og dette gjør returen til Norge
vanskeligere. Tapet av folketrygdmedlemskapet gjør det også vanskeligere
å bestemme seg for et utenlandsopphold på mer enn tolv måneder.
Forslagsstillerne mener det er uproblematisk å tillate frivillig
medlemskap i folketrygden for denne gruppen så lenge de må betale
inn til folketrygden på lik linje med andre medlemmer.
Økt bevegelsesfrihet
har også gjort det vanligere at norske borgere gifter seg med EU/EFTA-borgere
fra andre land. Reglene for anerkjennelse av giftermål mellom norske
borgere og andre EØS-borgere varierer avhengig av bilaterale avtaler
mellom landene. Dokumentasjonsgraden varierer også, og i flere tilfeller
må man gjennom den samme klareringsprosessen for bryllup i begge
parters hjemland i tillegg til landet man velger å gifte seg i. Norge
burde være et foregangsland ved å forenkle egne krav for å gjøre
prosessen enklere.