Bakgrunn
Norge er initiativtager
og største bidragsyter til Central African Forest Initiative (CAFI),
som er det viktigste internasjonale initiativet for å støtte regnskogbevaring
i Sentral-Afrika. Norge planlegger å bevilge inntil 200 mill. dollar
til CAFI fra 2016 til 2020. Det er undertegnet en intensjonsavtale
mellom CAFI og DR Kongo som legger føringer for skogsamarbeidet
og forpliktelsene til DR Kongo.
Forslagsstiller mener
at det er viktig at Norge viderefører sitt engasjement for å bevare
regnskogen i DR Kongo og i øvrige land i Sentral-Afrika. DR Kongo
er verdens nest største regnskogland, og for å lykkes i arbeidet
med å bevare regnskog kreves det omfattende tiltak også i denne
regionen.
Forslagsstiller er
likevel sterkt kritisk til ett av de sentrale tiltakene som DR Kongo
nå ønsker støtte til: industriell tømmerhogst i intakte regnskogområder. Tømmerhogst
i den skala dette tiltaket virker å legge opp til, kan øke klimagassutslippene,
medføre negative miljøinngrep i intakt regnskog og øke risikoen for
avskoging. Dette vil i så fall være i strid med målsettingene i
klima- og skogsatsingen, som er å bidra til å redusere klimagassutslipp
og bevare naturskogens evne til å binde karbon, og således kunne
være i strid med det Stortinget har bevilget disse midlene til.
Regnskogen i DR Kongo
består i stor grad av intakte, sammenhengende skogområder, og dette
gjør den svært verdifull. Den lagrer store mengder karbon, har høyt
biologisk mangfold, og utgjør selve livsgrunnlaget for millioner
av mennesker som bor i skogen og lever av de ressursene som finnes
i den.
Det ble i 2002 innført
et moratorium på utdeling av nye hogsttillatelser i DR Kongo for
å få kontroll over skogsektoren, som var preget av omfattende ulovlig
og miljøskadelig tømmerhogst. Dette moratoriet ble bekreftet med
en forordning/dekret i 2005. Opphevelsen av moratoriet er blant
annet betinget av at en arealplan for skogsektoren er på plass.
Dette er også en del av DR Kongos avtale med CAFI. Disse betingelsene
er ikke oppfylt.
Greenpeace har ved
flere anledninger avslørt at DR Kongos miljømyndigheter har delt
ut ulovlige hogstkonsesjoner. Den siste avsløringen kom 1. februar
2017. Hogstselskapene som får slike tillatelser og som driver virksomhet
i Kongo, er som regel underselskaper av utenlandske selskaper, med
liten lokal forankring. Avsløringene viser at DR Kongos myndigheter
ikke har evne eller vilje til å følge regelverket knyttet til tømmerhogst
i landet.
Det programmet som
det søkes støtte til gjennom CAFI, heter «Sustainable Forest Management».
Under dette programmet er det planlagt bevilget 12 mill. dollar
(nesten 100 mill. kroner) fra CAFI. Programmet innebærer i praksis
subsidiering av industriell hogst i regnskog, gjennom at selskaper
får støtte til å oppfylle de minimumskravene som stilles til hogstselskapene
i lovverket. Et av programdokumentene beskriver dette som en «redningsstrategi»
for hogstindustrien. Programmet skal også arbeide for å oppheve
moratoriet og utvide hogstaktiviteten til nye områder i Kongo. Programmet
kan derfor bidra til å øke den industrielle tømmerhogsten i Kongo.
I tillegg kan programmet i praksis være en trussel mot muligheten
for lokalsamfunn til å forvalte egne skogkonsesjoner, Concessions
Forestières des Communautés Locales (CFCL), som ble etablert vedtatt
i 2014 etter mange år med påvirkningsarbeid.
Industriell tømmerhogst
i intakte regnskogområder har store negative konsekvenser, ingen
positive miljøgevinster og bare få og svært midlertidige positive
sosiale ringvirkninger. Industriell tømmerhogst i tropisk regnskog
er som regel såkalt «selektiv» hogst, der det tas ut noen få arter,
med høy kommersiell verdi. Dette innebærer ikke fullstendig ødeleggelse
av skogdekket, men krever normalt at det anlegges nettverk av skogsbilveier
for å komme fram til de verdifulle trærne. Dette fører til vesentlig
større miljøødeleggelse enn det uttaket av tømmer skulle tilsi,
fordi en stor del av den omkringliggende skogen ødelegges.
Det er godt kjent
at tømmerhogst i intakt regnskog fører til vesentlige utslipp av
klimagasser. En nylig utgitt studie av Winrock International dokumenterer
at klimagassutslippene fra lovlig, selektiv tømmerhogst i tropisk
skog har vært kraftig underestimert. Globalt står denne type hogst
for utslipp av litt over 1 GT CO2 årlig,
noe som utgjør rundt 2 pst. av de globale klimagassutslippene. Studien
dokumenterer også at industriell, selektiv tømmerhogst er den viktigste
driveren av degradering av tropisk skog globalt.
Avhengig av ødeleggelsenes
omfang, vil det ta lang tid før karbonlagringen i degradert skog
er tilbake på opprinnelig nivå etter tømmerhogst. Uttaket av enkeltarter
samt forstyrrelse av det intakte økosystemet fører også til lavere
biologisk mangfold, i tillegg til at elver og drikkevann ofte forurenses.
Regnskog som er utsatt for selektiv hogst, er mer utsatt for skogbranner
og for videre avskoging. Forskning viser at områder som er utsatt
for selektiv hogst, ofte blir fullstendig avskoget i ettertid, i
stor grad fordi skogsbilveiene åpner for ulike former for aktivitet
og tilflytting som gir videre ødeleggelse av skogen.
Selv om tiltak for
å redusere de negative miljøkonsekvensene av
selektiv hogst, gjennom «Sustainable Forest Management»,
kan gi noe lavere miljøskade enn hogst som ikke iverksetter noen
skadedempende tiltak, vil hogsten likevel være av et omfang som
uunngåelig fører til betydelige klimautslipp og andre negative miljøeffekter.
Det argumenteres
med at hogsten er viktig for å skape arbeidsplasser og lokal utvikling,
og derfor bør gjennomføres på tross av de negative effektene for miljøet
lokalt og klimaet globalt. Flere tiårs erfaring med industriell
tømmerhogst har imidlertid vist at det i de færreste regnskogland
gir positive virkninger for lokalsamfunnet – tvert imot ofte det
motsatte. Lokalbefolkningen i intakte regnskogområder er ofte avhengig
av jakt, fiske og sanking av ressurser fra skogen, både til mat
og inntekt. Disse ressursene forringes og blir mindre tilgjengelig
i områder som utsettes for tømmerhogst, og flere studier konkluderer
derfor med at tømmerhogst har negative utviklingseffekter for lokalbefolkning.
Regnskogland med
utstrakt korrupsjon og svak statsforvaltning, som DR Kongo, har
heller ikke vært i stand til å kontrollere og skattlegge tømmerhogsten effektivt,
slik at det også på nasjonalt nivå normalt er liten utviklingseffekt
av denne aktiviteten. Hogstselskapene, som er de som hovedsakelig
vil nyte godt av denne støtten, er for det meste eid av europeiske selskaper.
Å gi støtte til industriell tømmerhogst i regi av internasjonale
tømmergiganter i et land med svakt styresett fører raskt til ytterligere
tilsidesettelse av en allerede marginalisert lokalbefolkning, og
utplyndring av naturressurser som denne befolkningen lever av, uten
å skape vesentlige positive lokale utviklingseffekter.
Den manglende lokale
og nasjonale utviklingseffekten av tømmerhogst i regnskogland er
anerkjent blant annet i en rapport som Verdensbanken og to internasjonalt
anerkjente forskningsinstitusjoner har gitt ut:
«Over the past sixty
years, there is little evidence that it [industrial timber production]
has lifted rural populations out of poverty or contributed in other meaningful
and sustainable ways to local and national development.»
Støtten til «Sustainable
Forest Management»-programmet skal om kort tid behandles av styret
i det nasjonale REDD-fondet, hvor Norge er representert. Tilsvarende
finansiering søkes også gjennom Verdensbankens Karbonfond, der Norge
også er største donor gjennom klima- og skogsatsingen. I Karbonfondet
vil saken bli behandlet senere i år.
Ethvert land har
råderett over sine naturressurser, så det er ikke opp til Norge
å bestemme hva DR Kongo eller andre regnskogland skal gjøre. Det
sentrale spørsmålet som krever belysning og behandling i Stortinget,
er hvorvidt Norge, med sine knappe midler, gjennom klima- og skogsatsingen
skal subsidiere internasjonale tømmerselskaper og gi økonomisk støtte
til tømmerhogst i intakte regnskogområder, med de negative ringvirkninger
det har på klimagassutslipp, miljø og lokalsamfunn.
Regjeringens klima-
og skogsatsing har tre spesifikke mål:
-
Å medverke til at
det internasjonale klimaregimet er eit effektivt verkemiddel mot
CO2-utslepp frå avskoging og skogdegradering.
-
Å medverke til kostnadseffektive,
tidlege og målbare reduksjonar i utslepp av klimagassar.
-
Å medverke til å
ivareta naturskog for å sikre denne skogen si evne til å binde karbon.»
Fram til i dag
har mange tropiske skogland valgt en utviklingsmodell med vekt på
raskt uttak av tilgjengelige naturressurser, uten hensyn til de
omfattende og langsiktige skadevirkningene av en slik tilnærming.
Ødeleggelse av regnskogen gjennom tømmerhogst og massiv fjerning
av skog til landbruks- og beiteformål har medført omfattende miljøødeleggelser,
store klimagassutslipp og rasering av livsgrunnlaget til skogavhengige
lokalsamfunn. Den norske regnskogsatsingen har vært viktig fordi
den har tilbudt regnskogland finansiering for å velge en annen og
mer bærekraftig utviklingsvei. For å lykkes må Norge derfor stille
krav om at land de støtter faktisk tar slike framtidsrettede valg,
og ikke bare mottar støtte til å fortsette med en ødeleggende business-as-usual-modell.
Støtte til å øke industriell tømmerhogst i DR Kongo vil dessverre
være et skritt i feil retning.
Forslagsstiller mener
at Norge bør videreføre sitt engasjement for å bevare regnskogen
i DR Kongo. Det er viktig at dette skjer innenfor rammer som sikrer
en varig, positiv effekt for miljø og utvikling og sikrer lokalbefolkningens
rettigheter og som ikke i seg selv kan bidra til korrupsjon.