Bakgrunn

Norges politikk overfor Palestina har i stor grad ligget fast siden 1990-tallet. Norge har en viktig rolle som leder av giverlandsgruppen for Palestina, og Norge er et av landene som har gitt mest bistandsmidler til statsbygging i Palestina. Norge har forsøkt å spille en konstruktiv rolle i ulike forhandlingsinitiativ. Samtidig er det åpenbart at en selvstendig og uavhengig palestinsk stat og en varig fredsavtale mellom de to partene virker fjernere enn noensinne.

I flere tiår har Norge brukt store ressurser på å gjøre sitt for å bidra til opprettelsen av en palestinsk stat og få til en varig fredsavtale mellom partene. Det er likevel lite som tyder på at dagens innsats fra Norge og det internasjonale samfunnet bidrar til å bringe partene nærmere en rettferdig og langsiktig løsning. Etter så lang tid uten synlig framgang er det derfor på tide å gjennomføre en helhetlig og uavhengig evaluering av Norges politikk og virkemidler for å kunne påse at disse brukes på en god måte. Som leder av giverlandsgruppen, og som et land med ambisjoner og engasjement i saken, har Norge også et særlig ansvar når arbeidet for en israelsk-palestinsk fred står i stampe. Norge må vurdere om landets virkemidler, fungerer godt nok, og Norge må evaluere samarbeidet med landets allierte og relevante aktører i regionen. I en slik evaluering bør man også se nærmere på selve innretningen med giverlandsgruppen og, i forlengelse av det, på Norges verv som leder av gruppen.