Bakgrunn
Menneskehandel er
vår tids slaveri, og ifølge FN lever omkring 27 millioner mennesker
som slaver i verden i dag. Dette er langt flere enn under den transatlantiske
slavehandelen, da om lag 11,5 millioner afrikanere ble fraktet over
Atlanterhavet. Forslagsstillerne mener at slaveri er et hensiktsmessig
begrep som retter oppmerksomheten mot den grove utnyttelsen av mennesker
som finner sted i verden i dag – utnyttelse av barn, kvinner og
menn til å utføre arbeid og tjenester, som prostitusjon og vinningskriminalitet,
salg av narkotika og tigging, ved bruk av vold, trusler og andre
kontrollmekanismer.
En særlig sårbar
gruppe blant ofre for menneskehandel er barn. Den internasjonale
arbeidsorganisasjonen (ILO) estimerer at 5,5 millioner barn lever som
slaver i dag. Disse utnyttes i stor grad til det samme som voksne.
Småbarn utnyttes som sexslaver eller som arbeidskraft. I mange tilfeller
er dette barn uten foreldre eller andre omsorgspersoner, mens i
andre tilfeller er foreldre eller slekt involvert i utnyttelsen.
Et særlig voksende marked for handel av barn er som sexslaver på
nett, hvor kjøperen kan sitte hjemme i sin egen stue og kjøpe overgrep
av barn i et annet land.
Ifølge Palermo-protokollen
artikkel 3a kjennetegnes menneskehandel av tre hovedelementer: utnyttelse,
tvang/forledelse og forflytning. Forslagsstillerne vil understreke
at det for mindreårige ofre ikke settes krav om tvang for å vurdere
dette som menneskehandel. All rekruttering, transport, mottak eller
husing av mindreårige med sikte på utnytting anses som menneskehandel.
Forslagsstillerne
vil peke på at barn er særlig sårbare for utnytting på grunn av
sin avhengighet av andre mennesker. Utnytting av barn i ulike former
er et voksende problem og muliggjøres blant annet av krig, fattigdom
og at en i dag er inne i den største flyktningkrisen siden andre
verdenskrig.
Gjennom internasjonale
konvensjoner er Norge forpliktet til å hjelpe og yte bistand til
ofre for menneskehandel, blant annet gjennom Europarådets konvensjon
om tiltak mot menneskehandel fra 2005, FN-konvensjonen mot grenseoverskridende
organisert kriminalitet fra 2000 og tilleggsprotokollen om menneskehandel,
Palermoprotokollen, som ble ratifisert i 2003. I tillegg kommer
FNs barnekonvensjon som ivaretar barns spesielle sårbarhet, blant
annet gjennom statens plikt til å verne barn mot seksuell utnytting
(artikkel 34). Artikkel 35 gir staten plikt til å forhindre kidnapping,
bortføring eller salg av barn. I tillegg har staten ansvar for å
beskytte barnet mot alle typer for utnytting og treffe egnede tiltak
for å fremme fysisk og psykisk rehabilitering og sosial reintegrering
av et barn som har vært utnyttet.
Menneskehandel er
et internasjonalt problem som krever internasjonale løsninger. Samtidig
ser man at flere og flere ofre for menneskehandel blir identifisert
i Norge, og forslagsstillerne mener Norge må ta ansvar i kampen
mot vår tids slaveri, både som pådrivere for internasjonale løsninger
og ved å hjelpe mennesker som er ofre for dette i Norge. Forslagsstillerne
mener at svakheter i Norges håndtering av saker med barn som er
ofre for menneskehandel, fører til at barn ikke får den omsorgen
de trenger eller at de ikke reddes ut av utnyttelsessituasjonen.