Bakgrunn

Ved Stortingets behandling av folkehelsemeldingen i juni 2015 (Meld. St. 19 (2014–2015), jf. Innst. 380 S (2014–2015)) ba en samlet helse- og omsorgskomité om at det utarbeides en sektorlov for vann- og avløpssektoren. Komiteen viste bl.a. til flere tilfeller av forurensning av drikkevann. Stortingsrepresentant Kjersti Toppe etterlyste oppfølging av saken i spørretimen 16. november 2016. Helse- og omsorgsministeren svarte at forslaget om en sektorlov for vann og avløp også er fremmet som et mindretallsforslag i NOU 2015:16 fra Overvannsutvalget, og at det er Klima- og miljødepartementet som nå følger opp denne saken. Helse- og omsorgsministeren sa at det er usikkert hvilke konklusjoner regjeringen vil treffe.

Kommunenes Sentralforbund, sammen med andre organisasjoner, uttalte i et brev til miljøvernminister Bård Vegar Solhjell i 2012 at de mener det er behov for en sektorlov for å avklare rammebetingelser for avløpsanlegg og kundeforholdet mellom kommune og innbyggere. Det vises til at Sverige og Finland har gode erfaringer med sektorlover på vann- og avløpsområdet.

Maskinentreprenørens Forbund (MEF) har lagt fram dokumentasjon som viser at dagens vann- og avløpssystemer i Norge er i dårlig forfatning. 30 prosent av vann produsert av kommunale vannverk forsvinner ut av ledningsnettet på veien fra vannverket til abonnentene. MEF viser til at vann- og avløpssektoren i dag er omfattet av 70 lover og forskrifter hvorav ingen definerer et statlig departement som sektormyndighet. En sektorlov vil kunne samle en rekke bestemmelser som i dag er spredt på forskjellige lover, f.eks. forurensningsloven, plan- og bygningsloven, matloven, vass- og avløpsanleggslova, vannressursloven, helseberedskapsloven mv.

Behovet for en sektorlov for vann- og avløpssektoren har vært drøftet i en rekke sammenhenger over mange år uten at en er kommet videre. Begrunnelsene for en sektorlov er både knyttet til å sikre en trygg vannforsyning ut fra helsemessige hensyn og et vann- og avløpsnett med mindre svinn og lekkasjer.