Ny
organisering i Norge
Med blikk på andre
land kan en se for seg flere veier å gå for å utvikle den norske
blodforvaltningen.
Det viktigste er
at Norge tar sitt beredskapsansvar på større alvor. Det samme gjelder
å sikre medisinske produkter til pasienter som har behov for plasmaprodukter.
Blodkreft og blodrelaterte sykdommer rammer dessverre stadig flere
nordmenn, og førti prosent av blodforbruket i Norge går til kreftbehandling.
Fellesnevneren er
et ansvar for egne innbyggere, men det ligger også et moralsk ansvar
for ikke å bidra ytterligere til internasjonal handel med blod,
organer og andre «kroppsdeler» og hvor en utsetter sårbare mennesker
for «tapping».
Etter sykehusreformen
har Norge brukt lang tid på å utvikle «vertskapsmodeller» for såkalte
nasjonale behandlingstjenester. De fleste av disse er tillagt Helse
Sør-øst ved Oslo universitetssykehus, samt noen ved øvrige universitetssykehus.
Uavhengig av hvordan
eierskapet og organiseringen av sykehussektoren blir videre, bør
en se på andre modeller for noen nasjonale «forsyningstjenester»
i helsesektoren. Spania har organisert sin organdonasjons- og transplantasjonsvirksomhet
i eget nasjonalt organ, ONT (nasjonalorganisasjonen for donasjoner
og transplantasjoner). EU bruker nå denne organiseringen som en
modell for å øke både antall donasjoner og antall transplantasjoner
i medlemslandene.
Som nevnt ovenfor,
har Nederland og Finland organisert blodforvaltningen som en egen
nasjonal stiftelse, Sanquin/Röda Korset Blodtjänst.
Norge har en god
tradisjon for giverglede og altruisme (å være til nytte for en annen
og samfunnet) i helsesektoren, det være seg blod, organer eller
til befruktning. Dette er en tradisjon en bør ta vare på og utvikle
ytterligere.
En forbedring av
dagens modell, med lokalt og fragmentert eierskap, kan det være
mulig å gå videre med. Men da bør det etableres en nasjonal strategi
og et tydeligere nasjonalt oppdrag og eierskap. Sykehussektoren
og Røde Kors kan fint være de framtidige aktørene.
Et annet alternativ
er å legge det nasjonale ansvaret til ett av de regionale helseforetakene,
eller til Helsedirektoratet som nasjonal myndighet og de nye regionene
til å eie og drifte blodbanker og i et regionalt samarbeid med Røde
Kors om avtalte oppgaver knyttet til rekruttering.
Det vil være ressursbesparende
å ha én koordinerende enhet med ansvar for både verving, tapping, beholdning
og beredskap.