Bakgrunn
Statsborgerskap innebærer
et rettslig bånd mellom en person og en stat. Det er en av de viktigste
rettighetene man kan ha som borger i det norske samfunnet. Denne
rettigheten er likevel ikke permanent, borgere kan for eksempel
søke om å bytte statsborgerskap, og det kan tapes fordi borgeren
har vært borte for lenge fra riket.
Et vedtak om statsborgerskap
kan også tilbakekalles etter statsborgerloven § 26 annet ledd. Retten til
å omgjøre et vedtak om statsborgerskap følger av forvaltningsloven
§ 35 eller alminnelige forvaltningsrettslige regler. Tilbakekall
av statsborgerskap kan gjøres i de tilfellene den som søkte har
oppgitt gale opplysninger ved søknaden og «mot bedre vitende har
gitt de uriktige opplysningene eller har fortiet opplysninger av
vesentlig betydning for vedtaket». Tilbakekall gjøres som et enkeltvedtak
i Utlendingsdirektoratet (UDI), og det er derfor mulig å miste statsborgerskapet
uten noe annen saksbehandlingsprosess enn et enkeltvedtak. Dersom
den som får tilbakekalt sitt statsborgerskap er uenig i vedtaket hos
UDI, og vedtaket har vært til klagebehandling i Utlendingsnemnda
(UNE), må personen selv bringe saken inn for domstolen for å få
opphevet vedtaket.
Det å miste en så
viktig rettighet som statsborgerskap bør skje gjennom en prosess
som ivaretar strenge krav til uavhengighet og kontradiksjon. Forslagsstillerne
mener derfor at tilbakekall etter statsborgerloven § 26 annet ledd
må skje gjennom en alminnelig domstolsbehandling, og ikke gjennom
et forvaltningsvedtak.
Tilbakekall av statsborgerskap
som er bygget på uriktige eller ufullstendige opplysninger, kan
bare skje hvis søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger,
eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. Uriktige
forhold som forvaltningen har lagt til grunn for sitt vedtak, men
hvor søkeren ikke kan klandres, skal derfor ikke føre til tilbakekall.
Justis- og beredskapsdepartementet
har i brev av 27. mai 2016 opplyst at det er til sammen 145 personer
som har fått tilbakekallsvedtak av UDI etter statsborgerloven § 26
annet ledd. Noen av disse har fått omgjort vedtaket av UNE. UDI
har per i dag rundt 500 saker hvor det skal vurderes å kalle tilbake
det norske statsborgerskapet. Av disse har 35 fått forhåndsvarsel
om tilbakekall. Det er altså et begrenset antall tilfeller, men
antallet saker har økt.
Mange av dem som
har fått beskjed om tilbakekall, er flyktninger som har kommet fra
områder eller land hvor identifikasjonspapirer ikke har notoritet
for norske myndigheter. De har ofte enten aldri hatt slike papirer,
eller de har papirer som utlendingsmyndighetene ikke stoler på er
korrekte. Svært mange har fått opphold, og status som flyktninger,
på bakgrunn av at utlendingsmyndighetene har vurdert det som sannsynlig
at de kommer fra et konfliktområde, og at de trenger beskyttelse.
Dette skjer først ved minst én søknad om, og innvilgelse av, midlertidig
opphold og deretter ved minst én ny søknadsrunde for vedtak om permanent
opphold, før søknad om statsborgerskap. Tilbakekall av statsborgerskap
etter § 26 annet ledd innebærer altså at utlendingsmyndigheten på
et tidspunkt finner ut at alle disse tre vedtakene er fattet på feil
grunnlag.
Forslagsstillerne
viser til at bevissituasjonen for et slikt vedtak ofte er usikker.
En domstol vil være bedre egnet enn en saksbehandler til å kunne
vurdere bevis etter en muntlig prosess hvor både myndigheter og
den enkeltpersonen det er snakk om kan presentere sin sak.
I utredningen NOU
2015:4 som omhandler forslag om tap av statsborgerskap som en straffereaksjon,
uttales følgende:
«Tap av statsborgerskap
må generelt anses som en alvorlig straffereaksjon, og i vår rettskultur
skal slike alvorlige reaksjoner ilegges av domstolene. En domstolsprosess
vil i større utstrekning enn administrativ behandling ivareta generelle
rettsstatsidealer, der den enkelte blant annet gis rett til forsvarer
og til å fremlegge bevis som styrker hans eller hennes sak. Vel
så viktig er kanskje at domstolsprosessene ikke er politisk styrt,
slik at det ikke oppstår allmenn spekulasjon omkring regjeringens
rolle i saker vedrørende tap av statsborgerskap.»
Flere av disse hensynene
vil også gjelde når man mister statsborgerskapet mot sin vilje.
Tilbakekall av statsborgerskap er et svært alvorlig vedtak med store konsekvenser
for den enkelte. Det taler i seg selv for at det burde vært en automatisk
muntlig forhandling i en domstolsprosess med mulighet for å legge
frem bevis, i stedet for et rent administrativt vedtak slik det er
i dag. Domstolene sikrer en politisk uavhengighet.
Ifølge NOU 2015:4
er det verken på Island, i Finland eller Sverige mulighet til å
tilbakekalle et statsborgerskap. I Tyskland er det tilbakekallelsesadgang dersom
en person har oppgitt ufullstendige eller mangelfulle opplysninger.
Det er imidlertid en begrensning som gjør at tilbakekall kun kan
skje dersom det er mindre enn fem år siden statsborgerskapet ble
innvilget. Belgia har en tilsvarende adgang til tilbakekallelse
som Norge, men tilbakekallelsen skjer ved dom. I Nederland kan statsborgerskapet
tilbakekalles ved ulike straffbare handlinger, men det har ikke
vært noen saker de siste tre tiår. Tilsvarende gjelder for statsborgerskap
i Frankrike, men det forutsettes at vedkommende har gjort ulike
straffbare handlinger, og det har vært få tilbakekallelser.
Norge er et av de
landene som har størst adgang til å tilbakekalle et statsborgerskap.
De fleste andre land har også begrensninger for å tilbakekalle statsborgerskap
dersom personen blir statsløs. I gjennomgangen som er gjort i NOU-en,
er det også vist til at det er få land som har mange tilbakekallelser,
og at det ofte gjelder personer som har gjennomført terrorvirksomhet.
At statsborgerskap
kan tilbakekalles ved et enkeltvedtak, skaper usikkerhet. Denne
usikkerheten kan være ødeleggende for tilknytningen til Norge. En domstolsbehandling
kan sørge for å gjøre denne prosessen bedre.