Bakgrunn
«Den norske stat
er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk
historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage
den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk
gjennom en hard fornorskningspolitikk.»
Dette var ordene
til Kong Harald V under sametingsåpningen i 1997. Kongens ord markerte
en offisiell unnskyldning fra Norge for den politikken det samiske
folk har blitt utsatt for. På tross av denne unnskyldningen har
det ikke vært gjennomført en fullgod gransking, med forsoning som
mål, av de overgrep og handlinger som ble begått. En helt vesentlig
del av forsoning er felles forståelse av historien, av rett og urett
i fortida som kan ha betydning fortsatt i dag, og av bilder av historiens
mørke sider med diskriminering og overgrep med langtrekkende seinvirkninger.
Målsettingen bør være en grundig utredning som gir autoritet til
oppfølgende tiltak.
Utgangspunktet for
dette forslaget er samene som urfolk i Norge og deres forhold til
norske myndigheter i fortid og virkningshistorien av politikken
overfor samene. Imidlertid vil forslaget også omfatte kvenene, som
siden 1999 har hatt status som nasjonal minoritet i Norge. Regjeringen
ga i 2005 anerkjennelse av kvensk som språk i Norge. I den norske politikken
delte nemlig samene og kvenene langt på vei en felles skjebne. De
aller fleste vedtak og instrukser fra midten av 1800-tallet til
mellomkrigstida var felles for samene og kvenene, både fordi de
mange steder delte bosettingsområder og fordi begge ble oppfattet
som «grenseminoriteter» som kunne utgjøre en trussel mot byggingen
av den unge norske nasjonalstaten i periferiområdene av riket. Samtidig
ble det i noen grad skilt mellom gruppene i politikken ved at ideen
fra opplysningstida om samene som urfolk med nedarvede rettigheter
overlevde, og ved at kvenene ble oppfattet som innvandrere, og,
i større grad enn samene, som potensiell trussel for nasjonsbyggingen
i grenseområdene. Men langt på vei ble politikken med de ulike tiltak
felles for begge grupper.
Kunnskapssituasjonen
i dag kan forenklet beskrives slik: 1. Det foreligger mye forskningsbasert kunnskap
om samisk og kvensk historie og også om urfolks- og minoritetshistorien,
med særlig vekt på ideologiske holdninger og brytninger og myndighetenes
politikk overfor folkegruppene. Et samlebegrep for denne politikken
har vært «fornorskning», som i utgangspunktet var en skole- og språkpolitikk, men
etter hvert kom til å omfatte stadig flere samfunnsområder. 2. Selv
om noe er gjort og det finnes et omfattende minnemateriale, foreligger
det lite publisert om virkningshistorien, dvs. den effekt myndighetspolitikken
fikk på kort og lengre sikt og likeså den betydning opposisjon og
«etnopolitisk» organisering fikk. 3. Endelig foreligger ingen samlet
og sammenfattende framstilling av politikken overfor samene og kvenene
og politikkens virkningshistorie.
Det er en viktig
oppgave å få avklaringer omkring historiske hendelser og strukturer
som fremdeles påvirker samer og kvener negativt. Det har da også
framkommet en rekke krav om en slik avklaring både fra kvensk og
samisk hold, og fra Sametinget. Fra begge hold er kravet formulert
med betegnelsen «sannhetskommisjon», som også dette forslaget vil bruke,
i tråd med den etablerte bruken siden 1970-tallet i en rekke undersøkelser
nettopp om de historiske og samtidige forhold mellom myndigheter
og urfolk/minoriteter.
En fullgod forsoning
kan vanskelig skje før sannheten er etablert og dokumentert så langt
det lar seg gjøre, og før både myndigheter og allmennhet tar inn over
seg det som har skjedd og de konsekvenser tidligere politikk har
hatt for generasjoner etter. Dette må til før fortida aksepteres
og beklages.
Selv om det samiske
folk har fått en egen grunnlovsbestemmelse, Sametinget, en samisk
språklov, en rekke institusjoner innen kultur, undervisning og forskning
og selv om rommet for det samiske er blitt større i Norge, er sårene
fra fortida dype og historien tung å bære for mange. Forslagsstillerne
mener det er viktig at samenes sak og historie blir opplyst på best mulige
måte og at informasjonen gjøres allment tilgjengelig. Langt på vei
gjelder det samme for kvenene, til tross for at også de har oppnådd
en god del de siste om lag 20 år i form av formell anerkjennelse
og institusjonsbygging.
Som eksempel på sannhetskommisjoner
som kan tjene som modell for den kommisjon som her foreslås, vil
forslagsstillerne trekke fram den canadiske sannhetskommisjonen,
selv om den hadde et mer avgrenset mandat, nemlig internatskolene,
og selv om forholdene i Canada og Norge – tross sammenfallende trekk
– var ganske forskjellige. I sin oppsummering skriver kommisjonen
at de har intervjuet 6 000 vitner. Formålet og oppdraget var ikke
å finne syndere, men å finne sannhet:
«But, shaming and
pointing out wrongdoing were not the purpose of the Commission’s
mandate. Ultimately, the Commission’s focus on truth determination
was intended to lay the foundation for the important question of
reconciliation. Now that we know about residential schools and their
legacy, what do we do about it?
Getting
to the truth was hard, but getting to reconciliation will be harder.
It requires that the paternalistic and racist foundations of the
residential school system be rejected as the basis for an ongoing relationship.
Reconciliation requires that a new vision, based on a commitment
to mutual respect, be developed. It also requires an understanding
that the most harmful impacts of residential schools have been the
loss of pride and self-respect of Aboriginal people, and the lack
of respect that non-Aboriginal people have been raised to have for
their Aboriginal neighbours. Reconciliation is not an Aboriginal
problem; it is a Canadian one. Virtually all aspects of Canadian
society may need to be reconsidered. is summary is intended to be
the initial reference point in that important discussion. Reconciliation
will take some time.»
I Norge
er det også behov for sannhetsprosesser for forsoning. Sametinget
har tatt initiativ til å igangsette en slik prosess. Det samme blir
gjort av sametingene i Finland og Sverige. Samene er et folk som bor
i fire land – Finland, Norge, Russland og Sverige – og i hvert land
har det vært begått statlige overgrep, uten at historien er blitt
tilstrekkelig adressert i ettertiden. Dette gjør at historiske og
undertrykkende strukturer henger igjen i samfunnet. Mange opplever ikke
likeverdighet, opplever at barn ikke får likeverdig utdanning, og
at tradisjoner og levesett er under konstant press. Det samiske
folk lever med arven etter undertrykkelse og overgrep. For mange
samer handler det om skam, om mangel på språk, om psykisk helse,
om usynliggjøring og om tabuer. En viktig del av sannhetsarbeidet
må være å avdekke de konsekvensene historien har i dag. Langt på
vei gjelder dette også for kvenene.
Kvenene har aldri
fått noen offentlig unnskyldning eller beklagelse fra norske myndigheters
side. I noen grad har som nevnt samene fått det. Den første var
kong Haralds tale ved åpningen av Sametinget i 1997. Ved åpningen
av Sametinget i 2005 unnskyldte han mistenkeliggjøringen av de samiske
grenselosene i Tysfjord under krigen og anklagene mot dem om landssvik.
To norske regjeringer har også kommet med unnskyldninger, som bl.a.
resulterte i opprettelsen av et fond i 2000 som bl.a. skulle yte
erstatning for den urett sider av fornorskningspolitikken medførte.
Likeså ble det etablert en ordning med erstatning for tapt skolegang
under krigen, som også kvenene kunne søke på. Også Kirkemøtet har
unnskyldt seg overfor samene og støttet tanken om forsoning, med
Samisk kirkeråd som pådriver. Indirekte kan også de svært omfattende
og langvarige offentlige utredningene om samiske rettigheter og
kultur og språk betegnes som en form for unnskylding og anerkjennelse.
Men fortsatt mangler en sannhetskommisjon med et mandat i tråd med
innarbeidet tradisjon og praksis. Det nærmeste relevante eksempel
i Norge er det regjeringsoppnevnte «Tater-/romaniutvalget» som i
2015 leverte en innstilling, NOU 2015:7 Assimilering og motstand.
Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag,
med et omfattende vedlegg med samme tittel.
Det å snakke om sårene
er nødvendig, og kanskje avgjørende for fremtidige generasjoner.
De neste samiske og kvenske generasjonene skal leve med stolthet
for hvem de er og den kulturen de kommer fra. Språkene skal blomstre,
og folk skal leve side om side med respekt, aksept og toleranse
for hverandres historie, behov og meninger. Det er en plikt, og
et historisk ansvar for Norge å sørge for at dette blir mulig.
Det er tid for at
Stortinget følger opp initiativet om en sannhetskommisjon. Forslagsstillerne
ser det som naturlig at det er landets nasjonalforsamling, Stortinget,
som tar oppgaven med å opprette en slik kommisjon. Stortinget er
folkets representanter, Stortinget bærer ansvar på vegne av Norge
og derfor bør Stortinget ta initiativ til en slik sannhetskommisjon.
Forslagsstillerne
viser til Stortingets forretningsorden § 19:
«Stortinget kan nedsette
en granskingskommisjon til å klarlegge eller vurdere et tidligere
faktisk begivenhetsforløp.»
Det er avgjørende
at en slik kommisjon har faglig tyngde, som også er anerkjent av
Sametinget og av Norske Kveners Forbund, og at den får den tid og
de ressurser som er nødvendig for å gjøre et fullgodt arbeid.