Sårbare
stater
Sårbare stater er
ikke bare stater preget av krig og konflikt. I den faglige diskusjonen
snakker man gjerne om ulike typer «sårbarhet» som land kan være preget
av. Sårbarhet er oftest flerdimensjonal, og sårbarheten er ikke
statisk. I en OECD-rapport fra 2015 ble det introdusert et sårbarhetsbarometer.
Det har fem dimensjoner: (1) graden av voldelighet; (2) rettsstatsprinsipper
og fungerende rettsapparat; (3) graden av ansvarlige og inkluderende
offentlige institusjoner; (4) omfanget av økonomisk utenforskap
og manglende stabilitet, og (5) evne eller kapasitet til å unngå
og/eller tilpasse seg sosiale, økonomiske og miljømessige sjokk
eller katastrofer. Disse fem dimensjonene kan brukes til å identifisere
de mest utsatte landenes sårbarhet, samt å definere nasjonale og internasjonale
bistandstiltak og ressurstildeling.
OECDs sårbarhetsdiagram.
Kilde: «States of fragility 2015: meeting post-2015 ambitions»,
utgitt av OECD i 2015. Diagrammet viser hvordan utviklingsland i
ulik grad er preget av sårbarhet på fem forskjellige områder – og
angir følgende mål for tiltak som kan redusere de nevnte sårbarhetene:
VOLD: Redusere all
former for vold og voldelig død overalt.
RETTSVESEN: Fremme
rettsstatlige mekanismer både på nasjonalt og internasjonalt nivå
og gi lik tilgang til rettstatens goder for alle.
INSITUSJONER: Utvikle
effektive, pålitelige og transparente institusjoner på alle nivåer
og redusere illegitime finanstransaksjoner og bekjempe organisert
kriminalitet.
MOTSTANDSDYKTIGHET
(RESILIENCE): Redusere sårbarhet for klimarelaterte ekstreme hendelser
og andre økonomiske, sosiale eller miljømessige sjokk og katastrofer,
og bygge tilpasningskapasitet.
Ser en på OECDs statistikk,
er det en klar sammenheng mellom de landene som er mest sårbare
i henhold til disse fem dimensjonene, og omfanget av fattigdom.
Forslagsstillerne mener at de landene som henger mest etter FNs
bærekraftsmåls fattigdomsindikatorer, og som ansees mest utsatt
i henhold til OECDs sårbarhetskriterier, bør prioriteres. Nesten
1,4 milliarder mennesker lever i de mest sårbare områdene, et tall
som forventes å øke betydelig fram til 2030. Dette er ikke bare
knyttet til konflikt, men også klimaendringer og andre former for
sårbarhet, der omfattende matvarekriser kan bli konsekvensen. En
stor andel av verdens fattigste antas i fremtiden å bo i sårbare
stater. Forslagsstillerne vil derfor prioritere bistanden til de
sårbare statene i Afrika sør for Sahara høyest. Det er også disse
som skiller seg ut i OECDs sårbarhetsbarometer.
OECD har dokumentert
at bistand i mindre grad går til de mest sårbare statene enn til
bedrestilte utviklingsland. Fortsatt prioriteres mellominntektsland
høyest i internasjonal bistand, med unntak av Irak og Afghanistan
som mottar betydelige bistandsvolumer. Av de elleve mest sårbare
statene i OECDs barometer er ti «meget lavt prioritert» av donorlandene.
Forslagsstillerne mener at Norge må bidra til å snu denne utviklingen.
Det
er disse faktorene som må styre utviklingspolitiske prioriteringer
og landvalg og ikke økonomiske, sikkerhetspolitiske egeninteresser
eller migrasjonsutfordringer. Målet for norsk bistand er ikke å
fremme norsk sikkerhetspolitikk eller å få færre flyktninger til
Norge. Disse politikkområdene bør holdes utenfor bistandsbudsjettet.
Forslagsstillerne
mener på denne bakgrunn at Norge i sin sårbarhetsstrategi og i bistandssammenheng
bør inngå langsiktige samarbeidsavtaler med flere sårbare partnerland,
prioritert ut fra ovennevnte kriterier fra FN og OECD. I tillegg
bør støtten til arbeidet for fred og forsoning, både fra norsk side
og ved å støtte opp om FNs og AUs fredsarbeid, økes betydelig, og
sikres også gjennom bistandstiltak der det er behov for dette. Her
er stor fleksibilitet nødvendig.
Bistand til sårbare
stater er krevende, innebærer stor risiko og viser ofte få resultater
på kort sikt. Noe av det viktigste en kan bidra med er å styrke
de få institusjonene som faktisk fungerer. Dernest må statens kjernefunksjoner
ha høy prioritet. Her kan gjensidig forpliktende avtaler sammen
med andre givere om lokalt valgte stats- og fredsbyggingsmål være
nyttige, eksempelvis: (i) inkluderende politiske beslutningsprosesser,
(ii) sikkerhet, (iii) en styrket justissektor, (iv) skape arbeidsplasser,
(v) styrke kapasiteten til å generere og ha kontroll med nasjonale
inntekter, samt å levere grunnleggende offentlige tjenester slik
at konkrete utviklingstiltak når befolkningen. Dette kan bidra til
å redusere vold og ustabilitet.
I dette arbeidet
står kamp mot korrupsjon sentralt, samtidig som bistandsvolumet
må tilpasses lokale forhold. Land som har liten absorbsjonskapasitet,
bør ikke få tilført store bistandsvolumer. Her, og i bistandshåndteringen
generelt, er det viktig å ta lærdom av Afghanistan-kommisjonens
rapport (NOU 2016:8).
Forslagsstillerne
forutsetter at regjeringen i sin varslede sårbarhetsstrategi viser
hvordan en kan ta lærdom av hva som har fungert og hva en ikke har lyktes
med, i arbeidet med sårbare stater, og bygger på disse erfaringene
når det legges fram forslag om hvilke virkemidler en vil benytte
i bistandssammenheng framover.