Bakgrunn

Overgrepsmottak skal være en inngangsport for å søke hjelp, en koordinerende enhet som ivaretar helhetsperspektivet og samarbeider med og/eller henviser til andre deler av hjelpeapparatet for personer utsatt for seksuelle overgrep og/eller vold i nære relasjoner. Tjenestene ved overgrepsmottak er dels kommunale helse- og omsorgstjenester, dels spesialisthelsetjenester under de regionale helseforetakenes ansvar, og dels tjenester knyttet til politiarbeid. Dette stiller store krav til samarbeid og koordinering på tvers av sektorgrenser.

Under behandlingen av Innst. 339 S (2012–2013), jf. Meld. St. 15 (2012–2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det handler om å leve, vedtok Stortinget at ansvaret for overgrepsmottakene skal flyttes til spesialisthelsetjenesten fra 2015. Regjeringen Solberg har hittil ikke fremmet nytt forslag om hvordan overgrepsmottakene skal drives videre fra 2015. Imidlertid skriver statsråd Bent Høie 27. mai 2014 som svar på skriftlig spørsmål fra representanten Ketil Kjenseth, at han har til vurdering hvordan utfordringene ved overgrepsmottakene best kan løses, og at finansieringsspørsmålet må avklares etter at den videre forankring og organisering av mottakene er fastsatt.

Det finnes i dag overgrepsmottak i alle landets fylker, i alt 23 mottak. De fleste av mottakene her i landet drives på tvers av kommunegrensene, og det er opp til hver enkelt kommune om de vil være med på et slikt tverrkommunalt samarbeid. Tall fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin viser at 17 prosent av landets kommuner ikke har en avtale med slike mottak. Noen steder tar vertskommunen hele regningen, slik at overgrepsofrene kan oppsøke dem likevel. Men i de fleste av disse kommunene må personer utsatt for overgrep oppsøke vakthavende lege. Dette kan gå ut over de overgrepsutsattes rettssikkerhet, da vakthavende lege ikke har samme sporsikringsmulighet og mulighet til psykososial oppfølging.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin foretok en kartlegging av overgrepsmottakene i 2009 (Nklm 2009). Kartleggingen viser at det mangler nasjonale standarder for en rekke sentrale prosedyrer. Hvorvidt medisinsk og psykososial oppfølging skal gis ved overgrepsmottak eller skal overføres til fastlege eller spesialisthelsetjenesten, er ulikt praktisert. Det er ikke klare nasjonale retningslinjer for finansiering av overgrepsmottakene, noe som skaper uro omkring de økonomiske rammene. De medisinske tilbudene varierer betydelig.

Kartleggingen konkluderer med at for å opprette et forsvarlig og likeverdig tilbud til alle overgrepsutsatte, trengs kompetanseoppbygging, innføring av forskrifter og felles økonomisk plattform. Ifølge kartleggingen hadde under halvparten av mottakene tilbud om medisinsk oppfølging, og enda færre hadde tilbud om psykososial oppfølging.

På anmodning fra Helsedirektoratet kartla Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin i 2011 beredskapssituasjonen ved landets 23 overgrepsmottak. Kartleggingen viser at det er for lite faglige ressurser knyttet til et flertall av mottakene, og at mange av landets mottak ikke har en kontinuerlig vaktordning og tjenesteplan. Undersøkelsen viste videre at mange overgrepsmottak sliter med å holde virksomheten tilfredsstillende i gang, både faglig og økonomisk. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin konkluderte med at det bør vurderes å gi sentrale føringer for hva som anses som nødvendig og tilstrekkelig kompetanse for å arbeide i overgrepsmottak (Nklm 2012).

Hjelp etter seksuelle overgrep er så grunnleggende at det ikke kan være opp til kommunale prioriteringer om en skal ha et skikkelig tilbud. Et helhetlig og likeverdig lavterskeltilbud til personer som blir utsatt for seksuelle overgrep, kan bidra til å begrense skadevirkninger etter overgrep. Et likeverdig og helhetlig tilbud er også avgjørende for rettsmedisinsk sporsikring, noe som har stor betydning for etterforskning og saksutfall i overgrepssaker. Slik er overgrepsmottak både avgjørende for den videre etterforskningen, og eventuelt rettsprosessen, og for den enkeltes fysiske og psykiske helse.

Likestillingsutvalget, også kjent som Skjeie-utvalget, anbefalte lovfesting av overgrepsmottak i sin utredning NOU 2012:15 Politikk for likestilling. Utvalget skrev i sin anbefaling:

«Etter utvalgets vurdering vil en lovfesting av tilbud om overgrepsmottak bidra til et bedre nasjonalt tilbud med jevnere og høyere kvalitet. En lovfesting av et tilbud om overgrepsmottak vil innebære en fastsetting av nasjonal standard når det gjelder ansvar, økonomiske rammer og krav til tilbudet. Tilbud om overgrepsmottak må da reelt sett bli tilgjengelig over hele landet.»

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

Stortinget ber regjeringen fremme forslag om lovfesting av tilbud om overgrepsmottak.