Forslagsstillerne viser til at dyrka mark utgjør omtrent tre
prosent av Norges areal, og av dette er rundt 1,3 prosent egnet
for matkornproduksjon. Forslagsstillerne er bekymret for at det
er den beste matjorda som er under et stadig utbyggingspress. Dette skjer
til tross for uttalte politiske mål om å begrense nedbyggingen av
matjord. Forslagsstillerne viser til at i Meld. St. 9 (2011–2012)
Landbruks- og matpolitikken står det at det etter 2. verdenskrig
er omdisponert ca. 1,2 mill. dekar dyrket og dyrkbar mark totalt, noe
som utgjør ca. 18 700 dekar årlig. I St.meld. nr. 21 (2004–2005)
Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand var det et
uttalt mål å halvere den årlige omdisponeringen av viktige jordressurser innen
2010. Forslagsstillerne mener at selv om nedbyggingen av matjord
ofte oppveies med nydyrking, er det en grense for hvor lenge dette
kan fortsette. Forslagsstillerne vil også peke på det paradokset
at det er jorda med best kvalitet som oftest bygges ned fordi folk
gjennom hele historien har etablert seg i områdene med den beste
matjorda, og derfor er den beste matjorda også utsatt for det største
nedbyggingspresset.
Forslagsstillerne mener det er mange hensyn som skal avveies
mot hverandre og at jordvernet må balanseres mot hensynet til biologisk
mangfold i verdifulle skogarealer og andre sterke samfunnshensyn som
bygging av nødvendig infrastruktur. Forslagsstillerne vil peke på
at jordvernet må ses i en helhetlig sammenheng, i forhold til verdens
fattige og den globale matforsyningen, og også med hensyn til vår egen
samfunnssikkerhet og sosiale stabilitet. Forslagsstillerne peker
på at klimaendringene vil endre forutsetningene for matproduksjon
over hele kloden, og gjøre at det blir mer flom og mer tørke. Det
er ventet at klimaendringene vil redusere og gjøre matproduksjonen
mer usikker i mange av verdens viktigste kornproduksjonsområder.
Dette kan komme til å skape alvorlige forstyrrelser i verdens matvaremarkeder. Det
er bare to av de siste åtte årene verdens kornproduksjon har vært
høyere enn forbruket. Samtidig vil klimaendringer kunne føre til
at Norge grunnet økt temperatur og fortsatt rikelig nedbør kan øke
sin matproduksjon. Denne utviklingen vil også føre til at større
deler av Norge kan brukes til kornproduksjon jf. NOU:2010 nr. 10.
Dette vil, sammen med økt befolkningsvekst, gi Norge store utfordringer
fremover, og forslagsstillerne mener Norges bidrag til å løse verdens
matforsyningsproblemer er at Norge ikke forringer landets evne til
å produsere egen mat i generasjoner fremover.
Forslagsstillerne viser til at det er mange ulike egenskaper
ved et jordbruksareal som påvirker hvilket produksjonspotensial
arealet har. For det første har selve jorda ulik egnethet som voksested
for kulturplantene. For det andre har jordbruksarealets størrelse
og helling stor betydning for om arealet kan drives rasjonelt. For
det tredje er klimaet avgjørende for hvilke vekster som kan dyrkes
på et areal. Forslagsstillerne vet at det er en svært liten del
av Norge som oppfyller alle disse naturlige betingelsene for en
effektiv matkorndyrking. Det aller meste av dette arealet er i de
delene av landet hvor også storsamfunnets behov for areal til andre
formål er størst. Forslagsstillerne vil peke på at Norsk institutt
for skog og landskap, som er organisert under Landbruks- og matdepartementet,
har kunnskap om jordbruksarealenes produksjonspotensial gjennom
jordsmonnkartleggingen og overvåkingen av jordbrukets kulturlandskap.
Forslagsstillerne mener at denne kunnskapen må tas i bruk i større
grad i beslutninger som angår omdisponering av jordbruksareal og
bør gjenspeiles i en helhetlig jordvernplan. Dette er nødvendig
for å nå målet om økt matproduksjon.
Forslagsstillerne mener det er en hårfin balansegang mellom flytting
som avbøtende tiltak der det er svært tunge hensyn som taler for
nedbygging, og flytting som argument for nedbygging. Forslagsstillerne mener
også at kunnskapsgrunnlaget om flytting av jord må bli bedre for
å oppnå bedre resultater. Ved flytting av matjord er det ikke sannsynlig
at jordas produksjonsevne opprettholdes. Viktige egenskaper ved
selve jorda har utviklet seg gjennom flere tusen år, og mange av
disse forringes når jorda flyttes på. Matjorda produserer best når
den får ligge der den er dannet og hvor det er utviklet et stabilt
økosystem. Klima for plantedyrking varierer over små avstander, og
en jordflytting vil ofte kunne innebære flytting fra et sted med
godt lokalklima til et sted med mindre godt lokalklima. I tillegg
er det snakk om betydelige kostnader forbundet med den praktiske
gjennomføringen av jordflytting.
Forslagsstillerne mener at det er viktige risikofaktorer som
det må tas hensyn til ved flytting av matjord, som spredning av
ugress, sopp, bakterier, virus, insekter og nematoder som kan være
skadelige for både planter og dyr. Økt kartlegging i kulturlandskap viser
at slike skadegjørere er mer utbredt enn antatt og at de kan ligge
i dvale i jorda i flere tiår. Forslagsstillerne viser til at Bioforsk
har erfaring fra ulike prosjekter med flytting av matjord og at
en klar konklusjon fra dem er at det ikke er mulig å lage generelle
planer og retningslinjer for slike tiltak, og at det derfor må lages
stedegne planer med utgangspunkt i de lokale forholdene når matjord
flyttes. Det er derfor, etter forslagsstillernes syn, helt nødvendig
med en helhetlig jordvernplan som ivaretar også disse hensyn.
Forslagsstillerne vil også peke på at oppdyrking av nytt jordbruksareal
kan legge press på truede og sårbare naturtyper og at arealbruksendringer
er den største trusselen for de norske rødlisteartene. Det er i mange
deler av landet også slik at de arealene som egner seg best for
oppdyrking, samtidig er blant våre mest produktive skogbruksområder.
Nærmere 90 prosent av artene trues av at leveområdene deres blir borte.
Forslagsstillerne mener det er viktig å se hensynet til jordvern
i sammenheng med hensynet til naturmangfold, og at ikke jordvern
alltid trumfer naturvern, men at det i en del tilfeller kan være
eneste løsning å bygge på jordbruksarealer med tanke på truet og
sårbar natur der dette er de eneste alternativene. Men i de fleste
tilfeller vil det finnes alternative arealer til både dyrka mark
og sårbare naturtyper. I denne sammenheng vil forslagsstillerne
understreke at det er mange eksempler på fortetting og arealgjenbruk
som både ivaretar jordvernhensyn og norsk naturmangfold, og at det
er steder i Norge der dette er eneste alternativ både på kort og
lang sikt fordi økologien ikke tåler at mer natur og kulturlandskap
går tapt. Det bekymrer forslagsstillerne at arealforvaltningen i
Norge fører til en bit-for-bit nedbygging, og mener derfor at det
er et statlig ansvar å sørge for en helhetlig og overordnet jordvernplan.
Forslagsstillerne mener en god strategi for bevaring og gjenbruk
av matjord fra nedbygde arealer kan bidra til å redusere skadevirkningene
ved nedbygging, men slik forslagsstillerne vurderer det, er ikke disse
strategiene gode nok i dag og derfor er det behov for en helhetlig
jordvernplan.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen fremme
en helhetlig jordvernplan.
2. Stortinget ber regjeringen stille alle dispensasjonssøknader
om omdisponeringer av matjord i bero inntil en helhetlig jordvernplan
er vedtatt. Eventuelle dispensasjonssøknader i forbindelse med allerede
fattede vedtak knyttet til infrastrukturutbygging omfattes ikke.