Bakgrunn

Forslagsstillerne ønsker å begrense den stadig økende tiggingen man har sett i de store byene de siste årene. Tigging som fenomen kan fremstå plagsomt for dem som ferdes i byen til daglig i tillegg til at denne aktiviteten i større grad er knyttet til annen mer organisert og alvorlig kriminalitet.

Da løsgjengerloven ble opphevet i 2005, var dette med begrunnelse i at antallet tiggere var blitt sterkt redusert over en periode. Videre begrunnet man opphevelsen av forbudet med at tigging i større grad burde ha en sosialpolitisk oppmerksomhet, mer enn en kriminalpolitisk.

Frem til 2005 var tigging for det meste en problemstilling som angikk norske borgere. I ettertid har åpningen av grensene mot Øst-Europa blitt stadig utvidet, og med dette har en rekke nye europeere fått lettere tilgang til Norge. Man har da sett at tigging igjen har tiltatt som problem, men nå med en ny type aktører.

De som bedriver tigging i dagens samfunn er i større grad tilreisende fra andre land. Rumenere utgjør en hovedandel av disse. Gjennom ulike medieoppslag har man sett at rumenere organiserer seg i grupper der enkeltpersoner blir utplassert på ulike steder i byen og tigger der.

Det som også kommer frem er at de samme gruppene gjennomfører en hel del kriminalitet i sammenheng med tiggingen. På den måten har tigging blitt et skalkeskjul for omfattende innbrudd og grove tyverier. Ifølge en uttalelse fra politiet gjengitt i Dagbladets nettutgave 28. mai 2009 er tiggingen også medvirkende til hvitvasking av de pengene man får inn etter denne typen kriminalitet. Også butikktyverier og lommetyverier har blitt et problem i tilknytning til tigging, ifølge politiet (Nettavisen 15. april 2011).

I Bergen tingrett har det nylig startet en straffesak mot en rekke personer med rumensk opprinnelse. Disse er tiltalt for menneskehandel etter å ha utnyttet flere jenter på brutalt vis. I tillegg til tigging, har jentene blitt brukt til å selge seksuelle tjenester, samt tyveri av gullsmykker og salg av falske gullsmykker. Jentene skal også ha blitt utsatt for voldtekt av bakmennene i tillegg til at de har blitt solgt inn i ekteskap, ifølge tiltalen.

Da løsgjengerloven ble opphevet, og tigging således ikke lenger var forbudt, ønsket Fremskrittspartiet at kommunene selv skulle kunne regulere dette i sine lokale politivedtekter. På denne måten kunne man ha strammet til grepet de stedene hvor tigging igjen utgjorde et problem. I denne sammenheng vises det til at Byrådet i Oslo ved flere anledninger har sendt forespørsel til Politidirektoratet de siste årene for å kunne innføre et generelt forbud mot tigging i hovedstaden. Dette har imidlertid ikke blitt imøtekommet.

I Bærum og Bergen har man prøvd en annen fremgangsmåte. Der har kommunen og politiet i et samarbeid innført en søknadsplikt for dem som ønsker å tigge penger eller drive annen form for innsamling av penger i det offentlige rom. Dersom man tigger uten å ha fått tillatelse, er det ulovlig og politiet kan bortvise vedkommende. På denne måten har politiet i større grad fått kontroll over tiggerne og kan til en viss grad regulere denne aktiviteten. Etter forslagsstillernes mening er imidlertid ikke dette nok for å få bort problemet.

Med dette som bakteppe ser forslagsstillerne at tiggingen som nå vises i Norge, har en helt annen karakter enn hva som var tilfellet da forbudet ble opphevet for noen år siden. Med den kunnskapen man har i dag mener forslagsstillerne det er et annet grunnlag og sterke hensyn som taler for at et generelt forbud igjen innføres. Tigging er et element i et større problem som innbefatter menneskehandel og grov utnyttelse av enkeltmennesker, herunder barn. Ved å forby tigging, i tillegg til de andre straffbare handlingene, vil det bli lettere for politiet å håndtere slike saker.

Forslag

Forslagsstillerne fremmer på denne bakgrunn følgende

forslag:

Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovbestemmelse som kriminaliserer tigging på offentlig sted.