Ved inngangen til 2011 var kraftsituasjonen i Norge mer alvorlig enn på mange år. En tørr og kald vinter kan gi Norge den mest utfordrende kraftsituasjonen på svært lenge. Lite nedbør, høyt strømforbruk og vannmagasiner som aldri fikk hentet seg inn igjen etter forrige vinter er ifølge Statnett hovedårsaken til den anstrengte situasjonen. I desember 2010 lå vannstanden i norske vannmagasiner 20 prosentpoeng lavere enn i et gjennomsnittsår. Det er ikke registrert så lav vannstand i norske vannmagasiner på denne tiden av året på 20 år. Prognosene ved årsskiftet tilsier kun 28 prosent av normal snømengde i 2011, og dermed kan vårflommen også bli kraftig redusert. Med normale nedbørsmengder og temperatur kan det ta 2 år før vannmagasinnivåene er normalisert igjen. Markedskraft har gjort beregninger som viser at Norge per januar 2011 mangler 20 TWh i magasinene og 13 TWh i snølagrene målt mot normalen, ifølge Teknisk Ukeblad 10. januar 2011.

Norge har ikke eksportert mye kraft i 2010 – men har ifølge Energi Norge importert kraft 7 av 10 dager. Året sett under ett har det bare to ganger tidligere vært en større kraftimport til Norge enn i 2010. Den mengden kraft som har blitt eksportert, har i hovedsak gått til Sverige, som har opplevd en enda verre kraftsituasjon enn Norge fordi kjernekraftverkene deres sliter.

Tall fra Statnett viser at strømforbruket i november og desember 2010 var høyere enn noen gang tidligere. Det totale forbruket av strøm i november 2010 var 12,7 milliarder kilowattimer (12,7 TWh). Det er det høyeste som noensinne er registrert for måneden. Tallene for desember er ikke bekreftet, men antas å være enda høyere. Den anstrengte kraftsituasjonen kombinert med høyt forbruk har ført til rekordhøye priser på strøm. Strømregningen for siste del av 2010 er tidenes høyeste. Fakturaen vil for mange strømkunder bli opptil 50 prosent høyere enn på samme tid året før.

Også fjorårets vinter (2009/2010) var preget av anstrengt kraftsituasjon og høye strømpriser. Situasjonen fikk regjeringen til å nedsette et ekspertutvalg som blant annet skulle se på den kortsiktige driften av kraftsystemet og komme med forslag til forbedringer. Ekspertutvalget konkluderte i november 2010 med at streng kulde, utfall av svensk kjernekraft, reduserte magasinfyllinger og reduserte importmuligheter var hovedårsakene til de høye pristoppene vinteren 2009/2010. Dette er en konklusjon som i stor grad også gjelder i 2011. Utvalget anbefalte videre en rekke langsiktige tiltak for å bedre utnyttelsen av kraftsystemet og for å gi riktigere prissignaler til investeringsbeslutninger. Anbefalingene rokker imidlertid ikke ved de grunnleggende utfordringene i kraftmarkedet som er mangel på ny produksjon, nye overføringslinjer og økt satsing på energieffektivisering.

Energimeldingen fra 2003

Vinteren 2002/2003 opplevde Norge en liknende forsyningssitasjon med høye strømpriser og stor offentlig debatt om forsyningssikkerheten for strøm i Norge. Daværende olje- og energiminister Einar Steensnæs (Kristelig Folkeparti) måtte tåle hard kritikk i Stortinget og i mediene for de høye strømprisene. 19. desember 2003 fremmet Einar Steensnæs på vegne av regjeringen Bondevik II St.meld. nr. 18 (2003–2004) Om forsyningssikkerheten for strøm mv. Daværende statsråd Steensnæs foreslo 10 tiltak for å forhindre sårbarheten ved svikt i nedbøren og hindre strømkrise:

• «1. Styrke innsatsen for miljøvennlig omlegging av energibruk og -produksjon. Det vil blant annet bli lagt opp til en ny ordning for å stimulere til investeringer i infrastruktur for fjernvarme. Mer fjernvarme vil bidra til å gjøre oss mindre avhengig av vannkraften.

• 2. Forbedre reguleringer og plantiltak i energiomleggingen. Olje- og energidepartementet har lagt fram en strategi for utbygging av vannbåren varme. En rekke tiltak vil bidra til mer fleksible oppvarmingsløsninger.

• 3. Styrke grunnlaget for mer vannkraftproduksjon. Det er viktig med en best mulig utnyttelse av vannkraften som allerede er bygd ut. Regjeringen vil øke innsatsen for å modernisere og oppruste vannkraftanleggene. Regjeringen vil i tillegg prioritere å få bygd ut et betydelig antall mikro-, mini- og småkraftverk.

• 4. Arbeide for å etablere et felles norsk-svensk marked for grønne sertifikater for elektrisitetsproduksjon. Dette vil styrke satsingen på fornybar energi. Det tas sikte på oppstart av et felles marked fra 1. januar 2006.

• 5. Øke bruken av naturgass innenlands på en miljøvennlig måte. Regjeringen har trukket opp en strategi for økt bruk av naturgass og satsing på gasskraftverk med CO2-håndtering. Det er etablert støtteordninger både for bruk av naturgass og for utvikling av renseteknologi for gasskraftverk. Satsingen vil bli fulgt opp med ytterligere tiltak i kommende år.

• 6. Fremme et styrket og mer forpliktende nordisk el-samarbeid og legge til rette for at departementet heretter kan godkjenne organiseringen av nye overføringsforbindelser til utlandet.

• 7. Sikre en fortsatt effektiv konkurranse i kraftmarkedet slik at prisøkninger ikke blir høyere enn nødvendig og forbrukernes interesser blir ivaretatt. I denne sammenheng vil Regjeringen blant annet fortsatt arbeide for å legge til rette for et effektivt kraftmarked i Norge og Norden.

• 8. Klargjøre ansvaret til rasjoneringsmyndigheten og den systemansvarlige i svært anstrengte kraftsituasjoner. Det kan blant annet være aktuelt å etablere reservekapasitet.

• 9. Legge til rette for økt forbrukerfleksibilitet gjennom nye kontraktsformer, toveiskommunikasjon og hyppigere avlesning og fakturering i en anstrengt kraftsituasjon.

• 10. Bedre forbrukernes stilling gjennom å redusere tiden ved skifte av strømleverandør, regulere ventetariffene, bedre fakturerings- og avregningsrutinene, klargjøre ulike myndigheters ansvarsområde og bedre informasjonen om kraftmarkedet.»

Daværende opposisjonspartier, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, var ikke fornøyd med disse tiltakene. I sine merknader i innstillingen (Innst. S. nr. 181 (2003–2004)) ble det fra disse partier fremmet forslag om tidligere innføring av grønne sertifikater fra 1. januar 2005. Det ble også tatt til orde for en grundig evaluering av energiloven, spesielt når det gjelder oppdekningsplikten og forsyningssikkerheten. Dagens regjeringspartier foreslo å bedre forsyningssikkerheten gjennom mer samfunnsøkonomisk optimal tørrårssikring ved å endre strukturen i forbrukermarkedet for elektrisitet og disponeringen av flerårsmagasiner. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti tok til orde for sterkere regulering av vannkraftverkene med innføring av minstekrav til magasinfylling. Forslagsstillerne vil peke på at den rød-grønne regjeringen har svært mye ugjort både når det gjelder de langsiktige tiltakene som ble foreslått av Bondevik II-regjeringen, og de tiltak de selv foreslo i innstillingen til energimeldingen i 2003.

Rød-grønn handlingslammelse

Forslagsstillerne mener årsaken til dagens kraftkrise skyldes politisk forsømmelse og handlingslammelse i energipolitikken fra den rød-grønne regjeringen. Flere av de viktigste langsiktige tiltakene har enten blitt kraftig utsatt eller blitt liggende år etter år til behandling i regjeringskontorene. Grønne sertifikater skulle etter planen vært på plass 1. januar 2006, men vil nå først være på plass 1. januar 2012, etter at regjeringen sa nei til svenskene i 2006. Nye kraftlinjer til Bergen og Midt-Norge, som regjeringen Bondevik II startet planleggingen av, lå til behandling i Olje- og energidepartementet hele forrige stortingsperiode. Linjene kan nå tidligst være ferdige i 2015. Einar Steensnæs var for øvrig den siste statsråden som la frem en energimelding for Stortinget. Den rød-grønne regjeringen har så langt ikke fremmet noen energimelding, og regjeringen mangler dermed en helhetlig strategi for energipolitikken. Tidligere olje- og energiminister Åslaug Hagas planlagte energimelding ble skrinlagt av statsråd Terje Riis-Johansen i 2008. Nå har statsråden varslet at det vil komme en energimelding i 2013, ti år etter at den forrige energimeldingen ble fremlagt i desember 2003.

Styring, kontroll og politisk ansvar

Myndighetenes rolle i et markedsbasert kraftsystem er å påvirke rammevilkårene og føre kontroll med aktørene. Men forsyningssikkerhet for innbyggerne er også et politisk ansvar. Det gjelder alle aspekter ved dette. Myndighetene må derfor, når markedet svikter, kunne påvirke kraftproduksjon og sikre forsyning til forbruker (sluttbruker). I dag er det mange aktører i kraftmarkedet som skal ivareta sine interesser. Samtidig er lovgivningen ikke eksplisitt nok på hvem som har ansvar og hvor det overordnede ansvaret for kraftforsyningen er plassert. Regjeringen bør ha det overordnede ansvar for forsyningssikkerheten. Ansvarlig statsråd må ha virkemidler som vedkommende med sikkerhet vet vil virke.

Forslagsstillerne vil peke på at klimaforliket stiller store krav til endringer innen energipolitikken i årene frem mot 2020 og 2050. Utfordringen for Norge og verden i årene fremover er å opprettholde eller øke energiforsyningen i tråd med etterspørselen, samtidig som utslippene fra energisektoren kuttes til et minimum. Norge er allerede i dag en stor energinasjon med betydelig produksjon av både fossil og fornybar energi. Potensialet for økt produksjon av fornybar energi er enormt, noe som tilsier at Norge i fremtiden bør bli en stor eksportør av ren energi til Europa.

Behov for forpliktende plan

Forslagsstillerne mener Norge nå trenger en forpliktende plan for å sikre forsyningssikkerheten for strøm og hindre fremtidige kraftkriser. To påfølgende vintersesonger med anstrengt kraftsituasjon og høye strømpriser påkaller politisk handlekraft. Forslagsstillerne vil peke på at det er de langsiktige tiltakene som vil løse situasjonen. Først og fremst må det bygges ut mer kraftproduksjon, bygges nye kraftlinjer som tar ut flaskehalser i kraftsystemet, og satses sterkere på energieffektivisering i bygg. Forslagsstillerne vil spesielt peke på følgende tiltak som fokusområder i en plan for å sikre forsyningssikkerheten:

Viktige tiltak på lang sikt:

• Rask bygging av de planlagte kraftlinjene til Bergensområdet (Sima–Samnanger) og Midt-Norge (Ørskog–Fardal) (2015), og fortgang i arbeidet med nye overføringslinjer i Nord-Norge.

• Styrke det nordiske el-samarbeidet gjennom etablering av nye overføringsforbindelser til utlandet.

• Massiv satsing på utbygging av ny fornybar energi ved hjelp av grønne sertifikater og Enova (forskning og utvikling av umodne teknologier).

• Klarsignal for bygging av et nytt gasskraftverk i Midt-Norge, forutsatt krav om rensing fra dag en, og at staten tar regningen for renseanlegget.

• Betydelig økt satsing på energieffektivisering av bygg gjennom Enova, med spesielt fokus på Midt-Norge. Arnstad-utvalget har anslått at det kan spares 10 TWh innen 2020 med en tilskuddsordning på 1,4 til 2 mrd. kroner per år.

• Rask innføring av timemåling og timeavregning (avanserte målesystemer, AMS) for større deler av forbruket, med spesielt fokus på Midt-Norge.

• Gjennomgang av energiloven med formål å sikre samfunnsmessig kontroll med kraftmarkedet og politisk ansvar for forsyningssikkerheten.

Tiltak som bør vurderes på kort sikt:

• Vurdere krav om forsikringsordning for sluttbrukere dersom magasinene går tomme og det må iverksettes rasjonering. En forsikringsordning bør innrettes på samme måte som KILE-ordningen som pålegger netteierne å betale verdien av tapet ved strøm som ikke leveres på grunn av feil i nettet. Strømleverandørene vil da måtte betale kraftprodusentene en liten forsikringspremie for hver kunde, slik at kraftprodusentene får en økonomisk motivasjon til å holde tilbake noe mer vann i magasinene enn de ellers ville gjort (jf. forslag fra energirådgiver Svein Roar Brunborg publisert i Teknisk Ukeblad 3. januar 2011).

• Vurdere bruken av systemet med områdepriser.

• Vurdere etablering av en ordning for statlig kjøp av opsjoner for energilevering mot slutten av tappesesongen fra kraftprodusenter i tillegg til større elektrisitetsforbrukere.

• Vurdere skattemessige grep som kan motvirke magasintømming, f.eks. innføring av maksimalpris ved beregning av grunnrenteinntekten i unntakssituasjoner. Dette for å gi produsentene insentiv til å utsette produksjonen, slik at noe vannbeholdning spares og knapphetssituasjoner motvirkes.