Ordningen med pleiepenger i folketrygden er etablert for at mennesker skal sikres inntekt i perioder med inntektsbortfall når foreldre må ta ansvar for opptrening og rehabilitering for syke barn, med sikte på bedring. Alternativet for dem med omsorgsbehov er i de aller fleste tilfeller institusjon.

I 2003 ble det etter politisk beslutning under regjeringen Bondevik II bestemt at mennesker med behov for intensiv trening og habilitering skulle få et tilbud om dette i spesialisthelsetjenesten, med mulig støtte etter folketrygdloven § 5-22. Dette utløste også en rettighet til pleiepenger fra Nav, tidligere Rikstrygdeverket. Praksis er blant annet slått fast i klagesak 147/03, av Fylkestrygdekontoret i Aust-Agder, hvor det slås fast at pleiepengeretter etter folketrygdloven § 9-10 kan gis i forbindelse med intensiv behandling og rehabilitering.

Foreldre som i dag får rett til pleiepenger, for å delta i og legge til rette for intensiv trening og habilitering, får nå beskjed om at retten til pleiepenger opphører. I praksis handler dette om at Nav Forvaltning har gjort en ny fortolkning av pleiepengeordningen og varighetsprinsippet, gjennom §§ 9-10 og 9-11. Denne nytolkningen skjer uten at det er gjort noen politisk endring i forhold til tidligere praksis.

Det er forslagsstillernes mening at Navs nye praksis bryter med det som har vært intensjonen for bistand til familier, samt med beslutninger med bred politisk støtte. I denne sammenheng vil ytelsessystemet i Nav bidra til at familier som får tilbud gjennom RHF/HELFO (Regionalt helseforetak/Helseøkonomiforvaltningen), ikke vil ha økonomisk sikkerhet til å bistå familiemedlemmet som skal gjennomgå opptrening og rehabilitering med sikte på bedring. Det er derfor et sterkt behov for klargjøring av rettigheter og at regjeringen påser at Nav følger den fortolkning som tidligere er lagt til grunn, gjennom praksis fra 2003.