Rettighetene for veteraner etter utenlandsoperasjoner ble sist endret gjennom Innst. O. nr. 113 (2008–2009), jf. Ot.prp. nr. 67 (2008–2009) Om lov om endring i lov av 2. juli 2004 nr. 59 om personell i Forsvaret (styrking av rettighetene til veteraner etter internasjonale operasjoner).

Forslagsstillerne har merket seg at flere veteraner og organisasjoner har kommet med klare ytringer om at dagens ordning ikke er god nok. Organisasjonene peker på den forskjellsbehandlingen som legges til grunn ved beregning av erstatningsbeløp. Videre er ikke fysiske og psykiske skader likestilt i kompensasjonsordningen, dette er også en stor svakhet i ordningen. Også Arbeiderpartiets forsvarspolitiske talsmann Sverre Myrli ga under veteranmarkeringen utenfor Stortinget den 5. juli 2010 uttrykk for at rettighetene måtte styrkes.

Forslagsstillerne har i sine forslag tatt hensyn til de uttalelser veteranorganisasjonen SIOPS (Skadde i internasjonale operasjoner) og andre har uttrykt vedrørende svakheter i dagens ordning.

Forslagsstillerne ønsker et godt ettervern for våre tjenestegjørende. Forslagsstillerne ser ingen prinsipiell forskjell på dem som har tjenestegjort og tjenestegjør nå, i forhold til dem som skal tjenestegjøre senere. Forslagsstillerne ønsker de samme rettigheter og oppfølging for alle som har deltatt i utenlandsoppdrag uavhengig av tjenestetidspunkt. Forslagsstillerne mener Forsvaret har et stort ansvar for å vise vilje til oppfølging av veteranene også etter avsluttet tjeneste. Forslagsstillerne går inn for at oppfølgingsplikten skal styrkes utover dagens regelverk og de 5 år hvor Forsvaret har ansvaret. Forslagsstillerne ser i denne forbindelse et stort behov for nært samarbeid mellom det ordinære helsevesenet og Forsvaret. Med bakgrunn i at senskader kan oppstå mange år etter utløsende episoder, er det viktig at helsevesenet og Forsvaret er proaktive når det gjelder oppfølgingen av den enkelte. Dette kan etter forslagsstillernes mening gjøres gjennom informasjons- og erfaringsutveksling mellom de ansvarlige institusjoner, slik at alle involverte er klar over den enkeltes tjenestebakgrunn og mulige oppfølgingsbehov. Det forutsettes videre at taushetsbelagt informasjon ikke skal være til hinder for kvaliteten på tilbudet til den enkelte.