Til Stortinget
Totalitære regimer har gjennom alle tider rettet blikket utover
i verden for å fremme sine verdigrunnlag og søkt å skape allianser
over landegrensene. Dette har tatt ulike former, alt fra militære
erobringstokter via krigslignende retorikk til å arbeide i det stille for
å skape kontaktplattformer i andre land. Regimer med bakgrunn i
ideologier som kommunismen, nasjonalsosialismen, fascismen og islamismen
har sett bortenfor nasjonsgrenser, og har i sin verdensanskuelse
et internasjonalistisk og imperialistisk perspektiv.
Slike regimeformer tenderer til å bryte med internasjonalt vedtatte
kjøreregler som blant annet FNs verdenserklæring om menneskerettigheterFNs
verdenserklæring om menneskerettigheter http://www.fn.no/FN-informasjon/Konvensjoner-og-erklaeringer/Menneskerettigheter/FNs-verdenserklaering-om-menneskerettigheter
(Accessed: 12.10.2010) og opprettholder en streng intern
kontroll av sine innbyggere, i særdeleshet annerledestenkende som
ofte får lide for sin annerledeshet, være seg etnisk og religiøs
tilhørighet, seksuell legning, politiske oppfatninger, næringsvirksomhet
og levebrød.
66 prosent av verdens befolkning lever i land som anses å være
frie eller delvis frie, men utviklingen har i mange deler av verden
stagnerthttp://www.freedomhouse.org/template.cfm?page=130
&year=2010 (Accessed: 18.10.2010). Flere ikke-demokratiske
regimer har befestet sin rolle som regionale stormakter som øver
påtrykk mot andre land og som driver åpen virksomhet med tanke på
å vinne sympati i naboland eller generelt på verdensbasis. Grensedragningen
mellom støtte til lokale eller regionale organisasjoner som støtter
et totalitært regime gjennom fredelige midler eller organisasjoner
som støtter ikke-parlamentariske midler og som kan føre til subversjon,
sabotasje, spionasje og terrorisme, er en komplisert øvelse. Men
det er viktig at norske myndigheter drar en grense når det gjelder
politisk/religiøs aktivitet som strider mot FNs verdenserklæring om
menneskerettigheter i en tid med store demografiske endringer og
integreringsutfordringer.
Uavhengig av hvilke virkemidler denne typen organisasjoner velger
å bruke, er de avhengig i noen grad av finansiering for å lykkes
i å skape lokal sympati manifestert i en eller flere organisasjoner
som kan eller vil bli brukt for å oppnå en eller annen definert
ønsket sluttilstand.
For å vinne tilhengere i andre land for å bre ut den kommunistiske
ideologien benyttet Sovjetunionen fra tidlig av økonomiske virkemidler
for å skape forutsetninger for å spre kommunismen og legge grunnlaget
for opprettelsen av liknende statsdannelser i Europa. Det er et
kjent historisk faktum at sovjetiske ledere benyttet mye av sin
gullbeholdning for å spre marxismen-leninismen i Sentral- og Vest-Europa,
og støttet derfor en rekke nasjonale kommunistpartier med økonomiske
midler, når dette ble sett som formålstjenlig. Også nasjonalsosialistiske
bevegelser utenfor Tyskland mottok i noen grad finansiell assistanse,
selv om omfanget antas å være mer begrenset enn den sovjetiske pengestøtten.
Nasjonal Samling i Norge mottok pengestøtte fra Hitler-Tysklandhttp://www.snl.no/Vidkun_Abraham_Lauritz_Jonss% C3%B8n_Quisling
(Accessed: 11.10.2010).
Etter kommunismens fall i Europa på slutten av 1980-tallet er
det blitt kjent at også kommunistiske organisasjoner i Norge mottok
penger fra Sovjetunionen, noe som er nærmere beskrevet i Sven
G. Holtsmarks «Gullet fra Moskva: sovjetisk pengestøtte til norske
kommunister 1917–1990».
Etter den annen verdenskrig har også organisasjoner og bevegelser
med politisk islam (også kalt radikal islam eller islamisme) som
ideologi begynt å drive virksomhet i og utenfor muslimske land.
Disse organisasjonene, og de etter hvert mange nettverkene de opererer
gjennom, har hatt svært nær tilknytning til ulike nasjonalstaters
myndigheter. Dette er spesielt organisasjoner og nettverk med tilknytning
til teokratiske og totalitære regimer i Saudi-Arabia og Iran, men
også andre land i Midtøsten.
Disse nettverkene driver en lang rekke aktiviteter, velferdstilbud,
byggeaktivitet og politisk/religiøs virksomhet i flere land i Midtøsten,
Asia og Afrika, i tillegg til å støtte aktiviteter som direkte eller
indirekte økonomisk og politisk støtter terroristorganisasjoner.
Også i europeiske land og i Nord-Amerika har disse organisasjonene
og nettverkene drevet liknende virksomhet ved oppbygging av moskeer,
islamske kultursentre, skoler og annen aktivitet. En del av disse
organisasjonene er innarbeidet i en del kontroversielle forhold,
blant annet ved å kreve motytelser.
Slike motytelser ble avkrevet i forbindelse med tilbud om en
pengedonasjon som den saudiarabiske stiftelsen al-Haramain tilbød
Islamic Center i Malmø, og ville ha medført at trossamfunnets ledere
hadde måttet overlate styringen for trossamfunnet til denne stiftelsen,
hvorpå trossamfunnets profil må antas å ha fått en strengt bokstavtro
og islamistisk innretninghttp://www.sydsvenskan.se/sverige/article141105/Terrorstamplade-ville-ta-over-Islamic-Center.html
(Accessed: 12.10.2010). Stiftelsen al-Haramain befinner
seg på listen over organisasjoner som er assosiert med al-Qaida,
Osama bin Laden og Taliban mv. i henhold til FNs sikkerhetsråds
resolusjon 1267(1999), og som pålegger FNs medlemsland
«å fryse økonomiske tilganger til, forhindre tilgang til eller
transit via deres territorier, og forhindre direkte eller indirekte
forsyning, salg og overføring av våpen og militær utrustning til
et individ eller entitet assosiert med al-Qaida, Osama bin Laden
og/eller Taliban»
som angitt av FNs sikkerhetsråds komité 1267, som overvåker og
oppdaterer ovennevnte liste.
Det er dermed ikke sagt at alle muslimske organisasjoner som
driver religiøs virksomhet, ønsker slik finansiering velkommen eller
er innstilt på å endre profilen i egen virksomhet eller sin uttrykksform
i mer radikal/fundamentalistisk retning. Likevel er det i flere
europeiske land blitt rettet betydelig oppmerksomhet mot organisasjoner
som markedsfører sin virksomhet gjennom mer radikale uttrykksformer
og som støtter eller forkynner bruken av utenomparlamentariske og/eller
voldelige metoder for å oppnå politiske målsettinger. Det er disse
organisasjonene som er interessante for, eller som tidligere har
mottatt økonomisk støtte fra organisasjoner eller stiftelser med
klare forbindelser til totalitære regimer og ikke-statlige aktører
som har sitt utspring fra slike regimer i blant annet Midtøsten.
Slike stiftelser er ofte knyttet sammen i en rekke nettverk,
gjennom hvilke betydelige pengesummer hvert år går til organisasjoner
som står på en rekke lands og internasjonale organisasjoners terrorlister.
Også i Norge synes nettverk av aktører med mer eller mindre fast
organisatorisk tilknytning til eller som ytrer sympati for radikal
islam, å være i fremvekst. Den mest organiserte formen for radikal
islam som yter mest finansiell hjelp til ulike organisasjoner i
Vesten, synes å tilhøre wahabismen, som er en ortodoks sunniislamsk
variant som er svært fremtredende i blant annet Saudi-Arabia.
Religionsforsker Kari Vogt ved Universitetet i Oslo advarer mot
å la denne varianten av islam få fotfeste i Norge (Nordlys 11. oktober
2010, s. 12–17), da den er av en ekstremt konservativ karakter,
er åpent intolerant overfor andre religioner – også andre retninger
innen islam. Wahabismen er også en kontroversiell retning innen
sunniislam, og blir ansett som en ekstremistisk doktrine.
Vogts uttalelser ble offentliggjort i forbindelse med en sak
i Tromsø der en islamsk menighet er blitt lovt flere titalls millioner
kroner av en ikke navngitt, presumptivt saudiarabisk forretningsmann,
som trossamfunnets ledere ikke vil fortelle omhttp://www.nordlys.no/student/article5342220.ece
(Accessed: 12.10.2010).
Wahabismen anser alle ideer om modernitet, sekularisme og liberale
verdier som det sanne islams motpol, og ønsker et islam som er mest
mulig autentisk med de verdier profeten Muhammed lærte sine følgesvenner.
Wahabismen anser alle utenfor deres spesifikke form for sunniislam
å være vantro, og rettferdiggjør antisemittisme og andre former
for religiøs og kulturell diskrimineringhttp://www.islamicpluralism.org/1480/wahabisme-saudi-
arabias-islamistiske (Accessed: 12.10.2010). Dette står
åpenbart i motstrid til FNs universelle menneskerettigheter og verdier
som likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet. En
slik form for «milde gaver» kommer ikke uten forpliktelser for mottakerne.
Disse har i andre land blitt pålagt å predike en wahabistisk form
for islam som motytelse for pengegaver.
Denne avarten av islam vil, i forslagsstillernes øyne, være til
hinder for integreringen av unge mennesker av muslimsk bakgrunn
i Norge, og kan føre til at grunnlaget legges for en radikalisering
av visse muslimske miljøer som kan utgjøre en trussel mot nasjonal
sikkerhet. Unge mennesker som søker seg til wahabismen, vil aktivt
utsettes for påvirkning som vil føre til at de mer eller mindre
frivillig melder seg ut av samfunnslivet og bort fra arbeidsliv,
studier og sosialt liv som medfører kontakt med personer som av wahabismen
regnes som vantroibid.
Forslagsstillerne gjør oppmerksom på at koblingen mellom radikale
islamistiske organisasjoner, etablerte religiøse miljøer og unge,
lett påvirkelige mennesker gir grobunn for rekruttering til samfunnsfiendtlig
aktivitet i og utenfor Norge. Det er fremkommet informasjon i media
om norskfødte ungdommer som mottar en form for paramilitær opplæring
i krigsherjede områder i tillegg til politisk indoktrinering, noe
som gjør dem til farlige våpen i hendene på radikale islamistiske
organisasjoner. Forslagsstillerne anser at slike organisasjoners
ønskede sluttilstand avviker fra den samfunnsorden vi ønsker i vårt
eget land.
Det å sette en effektiv stopper for finansieringen av denne typen
politisk og religiøs aktivitet som strider mot FNs verdenserklæring
om menneskerettigheter, er derfor avgjørende for å bevare Norge
som et åpent, demokratisk, pluralistisk og inkluderende samfunn.
Forslagsstillerne mener det er et åpenbart behov for mer informasjon
om finansieringen av islamske trossamfunn i Norge, både når det
gjelder pengegaver til slike trossamfunn fra kilder i land som for
eksempel Saudi-Arabia og Iran, og på hvilke betingelser disse gis.
Forslagsstillerne mener en gjennomgang av slik finansiering vil
være med på å avdekke hvorvidt offentlig støtte bør gis til trossamfunn
som aksepterer og driver politisk eller religiøs aktivitet som strider
mot FNs verdenserklæring om menneskerettigheter i Norge, og således
forebygge rekruttering av unge mennesker til ytterliggående miljøer.
Forslagsstillerne fremmer derfor følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen legge
frem nødvendige forslag for å forhindre at politisk eller religiøs
aktivitet i Norge finansieres av kapital med base i totalitære,
islamistiske regimer som ikke følger FNs verdenserklæring om menneskerettigheter.
2. Stortinget ber regjeringen legge frem en melding for
Stortinget der man kartlegger slik kapitalflyt, som omtalt i forslag
1, og hvilke virkemidler man har eller vil utvikle for å forhindre
at slik kapital tilflyter politisk eller religiøs aktivitet i Norge, som
strider mot FNs verdenserklæring om menneskerettigheter og som kan
bli eller blir brukt for rekruttering av unge mennesker til virksomhet som
truer menneskerettighetene.
22. oktober 2010