Under dagens system fokuserer det offentlige for mye på hvordan ting skal gjøres, snarere enn hva som faktisk blir levert. Det hindrer fleksibilitet. Det gjøres ikke noe systematisk arbeid for å vurdere hvordan man ved bestemte prosjekter skal kunne veie fordeler og ulemper ved ulike gjennomføringsmodeller, deriblant OPS. Forslagsstillerne mener dette er uheldig for Norge. Det hindrer også norske selskaper i å bygge opp kompetanse på hvordan OPS-kontrakter skal kunne bli bedre.

Forslagsstillerne mener at OPS, om man hadde hatt mer kunnskap om og rutiner for hvordan det fungerer, hadde blitt langt mer anvendt enn det blir i dag. Forslagsstillerne mener også at det hadde vært hensiktsmessig å stimulere til økt bruk av OPS. Dette vil kreve politiske tiltak og en strategisk tilnærming.

En FN-rapport om OPS, Governance in Public Private Partnerships for Infrastructure Developments, konkluderer med at god og ryddig styring er viktig for å høste potensialet fra OPS. I rapporten skrives det:

«Improving governance can help maximize the benefits and minimize the risks in PPPs. Improvement in governance reqires governments to acquire new skills in public management and to establish new institutions and procedudres. Governments will need to focus on supervision and regulation, rather than on direct ownedrship and controls.»United Nations Economic and Social Council (2005): ”Governance in public private partnerships for infrastructure development”. Economic Commission for Europe. Committee for trade, industry and nterprise development. Working Party on International Legal and Commercial Practice (WP.5). Fifty-second session, 24-25 Oct 2005

Forslagsstillerne mener at politikken må rette seg mot å se på hvordan man best kan utnytte de beviselige gevinstene som OPS kan gi myndighetene. Man bør bevege seg vekk fra en diskusjon om OPS er hensiktsmessig som sådan, og heller se på hva som kan gjøres for å hente ut det potensialet som det er vist eksisterer ved OPS.

Ved å si nei til offentlig-privat samarbeid hindres også at Norge bygger opp kompetanse rundt hvordan dette best kan gjøres. Kunnskap og kompetanse i utstedingen av OPS-kontrakter er krevende, og derfor er det viktig at man beholder et politisk trykk på å bygge opp erfaringer med dette.

Det er en rekke grep som kan gjøres for å gjøre OPS mer tilgjengelig. OPS-satsingen må være profesjonell. Det krever satsing på kompetanse, og evne til å finne de riktige og beste leverandørene. Det er en forutsetning for å få kvalitet på tjenestene. Standardiserte kontrakter for OPS vil gjøre det lettere å gjennomføre denne typen avtaler, også for kommuner.

Regelverket må tydeliggjøres. Det er mangel på kompetanse om hvordan OPS best kan gjennomføres. Gjennomgang av gjeldende regelverk, og utsteding av veiledere fra myndighetene om organisering av OPS, kan være viktig informasjonsarbeid. Det er essensielt at det offentlige vil satse på å spre informasjon og veiledning om hvordan kommuner som skal gjennomføre store prosjekter, kan bruke OPS for å sikre bedre og mer effektive tilbud.

Det kan være gunstig å opprette institusjoner for å sørge for at offentlig-privat samarbeid skal fungere på et høyt faglig nivå og i økonomisk forutsigbare rammer. Storbritannia har tatt flere slike grep. Der er det etablert departementale faggrupper (Private Finance Unit), og tverrdepartementale ekspertgrupper som kvalitetssikrer (Project Review Group). Det er etablert et kontor under Finansdepartementet som skal sikre at offentlige prosjekter gjennomføres på en måte som sikrer best mulig valuta for pengene (Office of Government Commerce). Det bør vurderes om et sentralt offentlig organ skal ha ansvaret for OPS, med arbeidsoppgaver som oversikt, rådgivning, anbefalinger og standardiseringer.

Dette er alle eksempler på grep myndighetene kan gjøre for å forbedre gevinstene ved bruk av OPS. Deres hensiktsmessighet for Norge, og alternativer, bør vurderes nærmere i en grundig utredning.