I årene som kommer, vil det være mange, store offentlige byggeprosjekter som skal settes i gang. Skoler, sykehjem, veier og jernbanelinjer skal bygges. Det er også store etterslep på vedlikeholdssiden. Samtidig som oppgavene er mange, setter økonomien klare grenser for hvor mye de offentlige utgiftene kan øke. I en periode med usikre økonomiske utsikter, store utfordringer og en rekke fellesskapsoppgaver som må løses bedre, er det viktig å se hvordan gode løsninger kan organiseres gjennom andre virkemidler enn de tradisjonelle. Skal man unngå at oppgaver står uløste, må pengene brukes smartere. Forslagsstillerne mener at nøkkelen til å sikre velferdssamfunnets bærekraft er å skape bedre og mer effektive tjenester. Det krever nye løsninger.

At det offentlige samarbeider med private aktører om å løse viktige samfunnsoppgaver, er ikke noe nytt. Man har en rekke eksempler på flere områder som viser at det gir de beste løsningene. Derfor oppfatter forslagsstillerne det som dårlig begrunnet og uheldig at regjeringen har valgt å avvise modellen offentlig-privat samarbeid (OPS) som et middel til å få bedre løsninger i samfunnet.

Forslagsstillerne mener at konkurranse, mangfold og gode insentiver bidrar til bedre tjenester, kreativitet og vilje til å finne de beste løsninger. Dette understøttes også av erfaringene med OPS i Norge. Man har allerede flere eksempler på at OPS har gitt bedre tjenester. Norge er likevel å regne for å være i en begynnerfase. Man har lite erfaring med OPS, mindre profesjonalitet, kompetanse og behov for tydeligere lov- og regelverk. Det eksisterer ingen offentlige strategier for hvordan OPS skal tas i bruk. Under den nåværende regjeringen har arbeidet med OPS-prosjekter stoppet helt opp fra statens side. Det gjør at Norge blir hengende etter i arbeidet med å få gode OPS-rutiner.