Bakgrunn

Regjeringen har lenge skrytt av at de vil stramme inn kommunenes selvråderett i strandsonen. Dette var en viktig sak i forrige stortingsperiode. Nå vitner likevel reaksjonene fra rød-grønne politikere landet over om at innstrammingen har vært for hard. I avisen Bergens Tidende (BT) 7. mars 2010 uttrykker partisekretær Raymond Johansen ønske om å få Arbeiderpartiet tilbake til makten på Sør- og Vestlandet. Han peker særlig på strandsoneloven som et problem:

«Forslaget til ny strandsonelov er lett å forsvare i forhold til Oslofjorden og sørlandskysten, der det er sterkt byggepress. Men det blir absurd at det samme regelverket skal gjelde for store deler av Vestlandet»,

sier Johansen til BT. I artikkelen innrømmer han at Arbeiderpartiet har vært for lite sensitive for lokale signaler, og manglet forståelse for ulikhetene mellom regionene. Forslagsstillerne er positive til denne innrømmelsen fra Arbeiderpartiets generalsekretær, og håper det følges opp med konkret politikk i Stortinget. Derfor fremmer forslagsstillerne dette forslaget.

Det er kommunene som har ansvaret for at vedtak i kommuneplanen er i tråd med nasjonale retningslinjer, og etter plan- og bygningslovens bestemmelser, samt at vedtak treffes på en faglig og formelt riktig måte. Det er samtidig innført en innsigelsesrett fra høyere myndighet for å sikre de statlige føringene for plan- og arealsaker, og sikre at andre kommuner og regionale myndigheters interesser blir overholdt.

Dersom berørte statlige fagmyndigheter, fylkeskommunen eller nabokommuner har avgitt innsigelser til en kommuneplans arealdel, kan ikke kommunen etter plan- og bygningsloven § 20-5 femte ledd, fatte vedtak uten at det har blitt enighet mellom kommunen og den som retter innsigelsen. Dersom det ikke oppstår enighet, heller ikke etter megling, så går saken til Miljøverndepartementet for endelig avgjørelse.

Det er ikke eksplisitt delegert til fylkesmannen å holde kontroll med kommunene, utover eventuelt å behandle lovlighetsklager i etterkant av kommunale vedtak. Anledningen til å fremme innsigelser var ment som en ordning for konfliktløsning i de ytterst få tilfellene der kommuner ikke klarte å behandle plansaker i tråd med nasjonale retningslinjer. Innsigelsesordningen var ikke ment å være en ordning som ulike sentrale organer i tide og utide skal bruke for å demonstrere at de har en annen skjønnsoppfatning enn den enkelte kommune.

I rundskriv T-2/09 om ikraftsetting av ny plandel i plan og bygningsloven heter det:

«§ 1-8 viderefører og innskjerper byggeforbudet i strandsonen og erstatter § 17-2 i pbl.85 om forbud mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet langs sjøen. Bestemmelsene er utvidet til også å omhandle vassdrag. […]

Endringen innebærer at forbudet i enkelte tilfeller vil bli strengere. Det uklare vesentlighetskravet for endringer, som skaper en del usikkerhet og forskjeller i praksis, fjernes. Mindre tilbygg vil derfor bli rammet av forbudet. Alle endringer som omfattes av søknadsplikten i kapittel 20, vil i utgangspunktet inngå i forbudet på samme måte som for plan. […]

Rene fasadeendringer er tillatt, selv om dette er ansett som tiltak etter § 1-6. Oppretting og endring av eiendom dekkes fortsatt, i den utstrekning det omfattes av kravet om tillatelse etter § 20-1 bokstav m). Dermed omfattes ikke bare ubebygd del av eiendom, som i dag, men også endring av bebygd eiendom. Det vide begrepet 'andre tiltak' dekker også gjerder, som tidligere. Anlegg av kunstige sandstrender går også inn under dette begrepet. Normalt må enhver oppfylling anses som et terrenginngrep som krever tillatelse etter § 20-1. Dessuten vil mindre terrenginngrep vanligvis falle innenfor begrepet.»

Konsekvensen av regjeringens endringer er en klar innskjerping av byggeforbudet. Forslaget inkluderer også vassdrag i byggeforbudet, noe som kan få store konsekvenser også for en rekke innlandskommuner. Mindre tilbygg vil nå rammes av forbudet. Oppgradering, oppretting og mindre endringer vil i utgangspunktet være forbudt. I tillegg innføres det forbud mot mindre terrenginngrep.

Forslagsstillerne mener en så rigid lovgivning vil innskrenke det lokale selvstyret ytterligere, og gjøre en fornuftig og nødvendig utvikling av bygg i strandsonen vanskelig. Konsekvensen kan bl.a. bli et forfall i strandsonen, der gamle bygg ikke vil bli oppgradert eller vedlikeholdt.

Problemet illustreres i en artikkel i Bergens Tidende 20. februar 2010: En person kjøpte et naust som var bygget i 1932, og ønsket å oppgradere dette. Etter et års behandlingstid ble søknaden hans avslått. I artikkelen gir fylkesmannen kommunen full støtte i avslaget. Resultatet er at naustet forfaller og i dag er praktisk talt ubrukelig, istedenfor å bli rustet opp og benyttet.

Regjeringen har foreslått at en rekke kommuner langs kysten skal behandles like strengt som Oslofjorden. Det har ført til store protester fra kystkommunene, på tvers av alle partier. For mange av disse kommunene er strandsonen viktig for næringsutvikling og bebyggelse. Et totalt byggeforbud vil frata dem den lokale styringen, og hindre vekst og utvikling. I mange av disse kommunene er det rikelig med areal i strandsonen, og særlig i mange øykommuner utgjør strandsonene en betydelig del av kommunenes totale areal.

I Bergens Tidende 7. september 2009 er det en artikkel med overskriften: «Opprør i strandsonene». Undertittelen er «Kystordførere: krigserklæring, overkjøring, overgrep, overtramp.» I artikkelen er det ordførere fra samtlige kystkommuner som protesterer, også de som styres av regjeringspartiene. Kommunene frykter at næringsutviklingen vil stoppe opp, og at det vil medføre fraflytting og konservere kommunene.

Protestene har vært sterke også hos representanter fra regjeringspartiene. I Bergens Tidende 2. desember 2009 sier kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete at:

«Vestlandet består jo stort sett av strandsone og fjell. Skal en ikke få bruke dette, er det ikke mye igjen.»

Ifølge artikkelen krever hun kraftige endringer i sin egen regjerings forslag til strandsonelov.

I Bergens Tidende 6. januar 2010 ber stortingsrepresentant Per Rune Henriksen (Arbeiderpartiet) fra Hordaland regjeringen om å droppe forslaget. Henriksen er «overbevist om at departementet vil se at det er feil å behandle store deler av Hordaland som Oslofjorden».

I samme artikkel ber Senterpartiets ordfører i Ullensvang, Solfrid Borge, regjeringen endre forslaget:

«Det er Statens veivesen som har bygget ned strandsonen i vår kommune. Og så skal en stakkars innbygger få nei til å bygge nytt naust. Strandsonen og fjellet er gulrøtter for oss som bor i distriktet, og nå vil regjeringen ta den fra oss»,

sier hun til BT.

Forslagsstillerne mener eksemplene ovenfor vitner om en voksende erkjennelse av at regjeringen ikke har lyttet tilstrekkelig til de tydelige signaler som er gitt fra lokalt hold om strandsonepolitikken. I lys av statsministeren v/Jens Stoltenbergs invitasjon til «samråd», både i nyttårstalen og i Stortinget 3. mars 2010, bør man følgelig også lytte grundig til disse signalene. Lokale arealspørsmål er utvilsomt en sak som burde egne seg godt til såkalt «samråd», og forslagsstillerne mener det har liten hensikt å invitere til samråd dersom det ikke følges opp med konkrete handlinger.

Forslagsstillerne er opptatt av å utvikle det kommunale selvstyret, og mener lokaldemokratiet skal bestå av mer enn å administrere budsjetter. Kommune-Norge må derfor til stadighet slippe å la lokale, demokratiske vedtak overprøves av fylkesmannen. Samtidig må det selvsagt ikke være slik at hver og én kommune skal kunne pulverisere norsk lov ved å kunne vise til det lokale skjønnet. Kommunene må ha en utbredt anledning til å bruke skjønn, men det skjønnet må ligge innenfor lovens rammer. Problemet med fylkesmennenes innsigelser har jo heller ikke knyttet seg til å stoppe lovbrudd fra kommunenes side, men nettopp overprøving av skjønn.

På denne bakgrunn mener forslagsstillerne at det fortsatt må drives lovlighetskontroll av kommunale planvedtak, men at skjønnsutøvelsen helt og holdent skal ligge til de lokaldemokratiske funksjonene.

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

I

Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer i kapittel 11 i plan- og bygningsloven om byggeforbud i strandsonen med den hensikt å overføre mer makt og råderett over arealer tilbake til kommunene.

II

Stortinget ber regjeringen fremme forslag der adgangen til innsigelse og klage fra statlige myndigheter blir begrenset til lovlighetskontroll.