Til Stortinget
Pasientskadeordningen er etablert for å sikre at pasienter som
er påført en skade etter behandlingssvikt i helsetjenesten, får
riktig erstatning. Krav om erstatning behandles av Norsk pasientskadeerstatning
(NPE). Dersom lovens vilkår for å få erstatning er oppfylt, skal
NPE fastsette erstatningen etter alminnelige erstatningsrettslige
regler. Erstatningsutmålingen er individuell, og skal først og fremst
dekke direkte tap eller utgifter man har fått som følge av skaden.
Hvis skaden er varig og betydelig, kan man i tillegg ha rett til
ménerstatning.
Ménerstatning er en kompensasjon for tapt livsutfoldelse. Erstatningen
for tapt livsutfoldelse er en livslang ytelse, og beregnes årlig
frem til antatt levealder ifølge Statistisk sentralbyrås levetidsberegninger.
Hovedregelen er engangsutbetaling, jf. lov om skadeserstatning § 3-9.
Unntaksregelen er terminutbetaling, dersom det foreligger "særlige
grunner" for dette. Spørsmålet om terminvis utbetaling av ménerstatning
har ikke vært utredet i forarbeidene eller vært sendt på høring
hos høringsinstansene. I Justisdepartementets merknader til lov
om skadeserstatning § 3-9 ble det imidlertid lagt til grunn at unntaksregelen
om terminbeløp kom til anvendelse også i forhold til ménerstatning.
Gjennom media er det gjort kjent at NPE i enkelte tilfeller har
vedtatt terminvise utbetalinger av ménerstatning, fordi pasienten
har kort forventet levetid. Dette fremstår som en urimelig avkortning
av erstatningen til pasienter som er påført alvorlig skade på grunn
av feil i helsetjenesten. Ménerstatning skal erstatte et ikke-økonomisk
tap, nemlig tapt livsutfoldelse. Pasienten må i stor grad ha frihet
til selv å vurdere hvordan denne erstatningen skal brukes, og en terminvis
utbetaling må bare være aktuell dersom dette er klart i pasientens
interesse. Slik forslagsstillerne ser det, er formålet med unntaksbestemmelsen i
§ 3-9 å regulere utbetalingens form, ikke dens størrelse. Det kan
således ikke være anledning til å avkorte ménerstatningen i den
hensikt å begrense skadevolders utgifter i tilfeller der pasienten
har kort forventet levetid.
Det vises til lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
§ 13-17, der det fremgår at ménerstatning ved yrkesskade skal utbetales
som et engangsbeløp, dersom den skadelidte ønsker det. Dette bør
være utgangspunktet også for utbetaling av ménerstatning ved pasientskader.
Bare i tilfeller der det åpenbart er i pasientenes interesse, bør
ménerstatningen utbetales som terminbeløp.
På bakgrunn av dette fremmes følgende
forslag:
Vedtak til lov
om endring i lov 13. juni 1969 nr. 26 om
skadeserstatning
I
I lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning gjøres følgende
endring:
§ 3-9 nytt annet ledd skal lyde:
Ménerstatning fastsettes til en engangssum,
med mindre det åpenbart er i skadelidtes interesse å fastsette ménerstatningen
helt eller delvis til terminbeløp.
II
Loven trer i kraft straks.
20. januar 2010