Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

3. En helhetlig tilnærming

I dette kapitlet vil forslagsstillerne belyse en rekke faktorer og innsatsområder for å få på plass en helhetlig rusomsorg. Slik forslagsstillerne ser det, har det vært en mangel på helhetlige tilnærminger til rusomsorgsutviklingen i Norge. Det er, slik forslagsstillerne ser det, viktig at man har en bred tilnærming i arbeidet med å få på plass en helhetlig rusomsorg i Norge.

Det er en rekke tilnærminger til arbeidet med forebygging, blant annet knyttet til skoleverket. Forslagsstillerne er positive til mye av det arbeidet som gjøres, men mener dette er et felt som må videreutvikles i langt større grad enn hva som er tilfellet i dag. Forslagsstillerne viser til at alkohol og tobakk er lovlige varer for dem som er fylt 18 år. Det må derfor være et mål å heve debutalderen for bruk av lovlige rusmidler, for på den måten å hindre at barn under 18 år utvikler et misbruk i ung alder. Forslagsstillerne er videre av den oppfatning at en heving i debutalder vil medføre mindre rusmiddelmisbruk i voksen alder.

Forslagsstillerne mener at forebygging har vært et område med for lite fokus i Norge, samt at forebyggingen ofte har vært innrettet på en ovenfra og nedholdning. Forslagsstillerne er tvilende til hvorvidt pekefingerprinsippet er det mest hensiktsmessige når det gjelder å få ungdom til å utsette sin rusdebut, og mener man må se på andre virkemidler enn skrekkampanjer. Det vises i denne sammenheng til kampanjen "rolig nå" som er en kampanje utarbeidet av ungdom, for ungdom. Det er, slik forslagsstillerne ser det, viktig at denne typen kampanjer bygges opp over et langsiktig perspektiv. Forslagsstillerne er videre av den oppfatning at USA har kommet langt både med erfaringsgrunnlag og kunnskap med hensyn til hvilke typer kampanjer som virker. Det vil derfor være naturlig å gjøre seg nytte av den kunnskap som erfaringene fra USA viser oss.

Et annet eksempel kan være jentegrupper, som blant annet har vært benyttet i regi av Borgestad-klinikken.

Astrid Henriksen, som er SLT-koordinator i Røyken kommune, uttaler følgende på Borgestad-klinikkens hjemmeside:

"Utgangspunktet for jentegruppene i Røyken var en ungdomsundersøkelse i 2003 som avdekket flere utfordringer knyttet til jenter, som rusbruk, tidlig rusdebut og dårlig trivsel i skolen. I Røyken, som i landet for øvrig, er det en overvekt av jenter som drikker alkohol 1-3 ganger i måneden, det er flere jenter enn gutter som har vært beruset, de trives dårligere på skolen, og de oppgir i undersøkelsen og ha større fysiske og psykiske plager. Røyken har også valgt å satse på jentegrupper siste året på barneskolen for å jobbe forebyggende i forhold til det som kan bli en vanskelig overgang i til ungdomskolen.

  • Vi ser at satsingen i barneskolen har virket positivt. Det er mindre krangling og utestenging jentene i mellom. Vi tror at dette er riktig og viktig satsing før ungdomskolen, hvor utfordringene i forhold til atferd og rusproblematikk kan komme for fullt, sier Astrid Henriksen."

Forslagsstillerne vil påpeke viktigheten av å øke kompetansen knyttet til rusproblematikk i skolehelsetjenesten. Det å få på plass god kunnskap og kompetanse i dette leddet av helsetjenesten, kan bidra svært positivt i det forebyggende arbeidet. I tillegg må det påpekes at foreldre har hovedansvaret for å følge opp sine barn med en oppdragelse som fremmer sunne verdier når det gjelder rus. Det må derfor legges til rette for at foreldre får lett og god tilgang til kunnskap om rus blant unge, noe som blant annet kan gjøres gjennom foreldremøter og lignende i skoleverket.

Forslagsstillerne mener det vil være liten effekt i å ha generelle ruskampanjer som varer i korte perioder. Det vil, slik forslagsstillerne ser det, være mer hensiktsmessig å ha målrettede tiltak inn mot risikogrupper, noe som har blitt gjort med gode resultater i Sveits.

Supra-F prosjektet i Sveits har hatt som mål å innrette individtilpassede programmer for barn og unge som utviser adferd som kan defineres som problematiske. Programmet baserer seg på et samarbeid med skoleverket, foreldre og rettsvesenet, som blant annet kan idømme unge kriminelle til et slikt program. Supra-F-konseptet handler om tidlig intervensjon og oppfølging av barn og unge i risikogruppene. Forslagsstillerne viser videre til at det er ulik grad av oppfølging etter en individuell vurdering av den enkelte. Grovt sett har man i Sveits inndelt personene i tre hovedgrupper, der omfanget av oppfølgingen varierer fra noen få timer i uken, til fulle opplegg som følger skolehverdagen.

Forslagsstillerne mener det vil være hensiktsmessig å utforme lignende programmer i Norge, rettet mot risikogrupper av barn og unge. Forslagsstillerne er kjent med at Ungdom mot narkotika er i gang med et prosjekt som har likhetstrekk med Supra-F-prosjektene i Sveits. Det er grunn til å tilrettelegge for at dette prosjektet får gode rammevilkår, samt sørge for en utvidelse av denne typen prosjekter. Det bes derfor om at Regjeringen iverksetter og legger til rette for prøveprosjekt knyttet til slike målrettede tiltak etter modell fra Supra-F prosjektene i Sveits.

Forslagsstillerne viser til FemmeTISCH-prosjektet i Sveits som best kan sammenlignes med "Home-parties". Prosjektet er innrettet slik at en samling av 8–10 mødre samles med en ressursperson på ungdom og rus som veileder. Slike samlinger foregår hjemme hos en av mødrene og går på rundgang på lik linje med homepartysystemet. Forslagsstillerne viser til at målgruppen for dette i Sveits er innvandrerkvinner, men at det kan tenkes at slike prosjekter bør omfatte en større del av befolkningen i Norge. Dette er allikevel et positivt redskap som bør innføres i Norge, og som kan gi svært gode resultater i det forebyggende rusarbeidet. Forslagsstillerne mener det må igangsettes forsøk med slike kvinnegrupper, som er et lavkostnadstiltak, men som også kan generere en snøballeffekt som gir svært positive resultater for det forebyggende arbeidet. Forslagsstillerne mener det kan være hensiktsmessig å ikke bare rette slike grupper mot mødre, men mot foreldre. Det bes om at Regjeringen vurderer dette i sitt arbeid med å implementere slike grupper i Norge.

Forslagsstillerne mener det er behov for en bred tilnærming til forebyggingsarbeidet som gjøres rettet mot ungdom, og ber derfor Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak om dette så snart som mulig.

Forslagsstillerne viser til de mange ungdomsorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner som jobber målrettet opp mot rusproblematikk blant unge. Ungdom mot narkotika er et godt eksempel i denne sammenheng. Forslagsstillerne er opptatt av at disse organisasjonene har gode økonomiske rammevilkår, slik at de kan utføre en så god jobb som mulig. Det bør, slik forslagsstillerne ser det, være en tilskuddsordning som innretter seg mot denne typen forebyggende arbeid.

Stortinget ber Regjeringen igangsette prøveprosjekt knyttet til forebyggende programmer etter modell fra Supra-F-prosjektene i Sveits.

Stortinget ber Regjeringen igangsette prosjekter rettet mot foreldre etter modell fra FemmeTISCH-prosjektene i Sveits.

Stortinget ber Regjeringen igangsette en evaluering av det forebyggende arbeidet knyttet til rus, samt iverksette tiltak for å heve debutalderen for bruk av rusmidler, og herunder lage et eget undervisningsopplegg for ungdomsskolen for å øke kompetansen knyttet til skadevirkningene av rus.

Stortinget ber Regjeringen sørge for at organisasjoner som jobber målrettet med rusproblematikk blant barn og unge blir gitt gode økonomiske rammevilkår.

Forslagsstillerne er av den oppfatning at hverdagsalkoholismen er en av de største rusutfordringene samfunnet står overfor. Det vises i denne sammenheng til estimatene som er gjengitt i punkt 1.4.1 Alkoholkonsum. Estimatene anslår at om lag 100 000 nordmenn lider av alkoholisme.

Roar Gjelsvik, samfunnsøkonom ved Rokkansenteret i Bergen lagde en rapport på oppdrag fra Sosial- og Helsedirektoratet i 2004, som slår fast at alkoholmisbruk koster det norske samfunnet mellom 18–19 mrd. kroner pr. år.

"Den største posten er tapt produksjon for samfunnet på grunn av alkoholmisbruk. Kostnadene knyttet til sykefravær og redusert arbeidskapasitet er om lag 11,5 milliarder kroner, sier Gjelsvik."

"Videre koster alkohol helse- og sosialvesenet årlig om lag 1,2 milliarder kroner. Tallene er tatt fra blant annet sykehus, lege og barnevern. Kostnader påført tredjepart fra alkoholrelatert kriminalitet, ulykker, politi og rettsvesen koster rundt 5,3 milliarder kroner. I dette regnestykket er trygdeutgifter på grunn av alkoholmisbruk ikke tatt med."

Forslagsstillerne mener det er grunn til å hevde at samfunnskostnadene knyttet til alkoholmisbruk er svært høye, samtidig som det er grunn til å understreke de lidelsene dette misbruket medfører for den enkelte misbruker, men også for pårørende, kolleger, venner og bekjente.

Mye av dette rusmiddelmisbruket foregår i hjemmet, og er dermed i stor grad skjult for offentligheten. Forslagsstillerne er imidlertid opptatt av at denne problematikken ikke blir usynliggjort som følge av manglende synlighet i samfunnet. Det er lett å ha fokus på det synlige misbruket, enten i form av narkomane som lever på Plata i Oslo, eller de tunge alkoholikerne som lever på gata. Dette er selvsagt grupper som er viktig å ha fokus på, men man må ha flere tanker i hodet på én gang. Hverdagsalkoholikeren som drikker hjemme ødelegger ofte sitt, og andres liv, over tid. Hverdagsalkoholikeren mister ofte sitt sosiale nettverk, familie, barn, kolleger, naboer og venner. I mange tilfeller vil også den enkeltes økonomiske situasjon bli forverret som en følge av rusmisbruket. Dette kan skje gjennom at hverdagsalkoholikeren mister jobben, at ekteskap/samboerskap ryker eller andre faktorer. Ofte kan flere av disse faktorene inntreffe over en kort tidsperiode, noe som igjen medfører en forverret livssituasjon for den enkelte. Denne onde sirkelen er vanskelig å bryte ut av. Forslagsstillerne viser i denne sammenheng til flere bøker som er skrevet av ekteparet Frode og Bente Hagen, som selv er tørrlagte alkoholikere. Blant bøkene som ekteparet Hagen har skrevet finner vi titlene "Alle sa jeg drakk for mye", "Medavhengige på arbeidsplassen" og "Konfrontasjon – den nødvendige samtalen".

Forslagsstillerne viser til nødvendigheten av å lytte til forhenværende alkoholikere når man skal utforme tiltak for å møte de store utfordringene som dette misbruket medfører i dagens samfunn. Det er viktig å ha en bred tilnærming til disse problemene, og det er derfor nødvendig å få integrert forskningsmiljøer, medisinfaget og alkoholikerne selv i arbeidet med å utforme tiltak.

Det er vanskelig å se en av sine nærmeste utvikle et alkoholmisbruk, og ofte for vanskelig til å foreta den nødvendige konfrontasjonen. Dette medfører ofte at familie, venner og kolleger stilltiende aksepterer at en rushistorie får utvikle seg over tid. Det er også verdt å merke seg ordene som ekteparet Hagen bruker knyttet til å beskrive den enkelte misbrukerens evne til å benekte sitt eget problem. Denne benektelsen, og evnen til å lyve for sine nærmeste, er en av de største utfordringene knyttet til å konfrontere hverdagsalkoholismen.

Boken "Det er OK å bli sint på dem du er glad i!" skrevet av Frode og Bente Hagen gir en god innsikt i hvordan det arter seg å være pårørende, venn eller kollega av en rusmisbruker, og hvordan de kan lære å hjelpe seg selv og dermed bedre hjelpe misbrukeren. Et tilsynelatende "glemt" problem er de pårørendes arbeidssituasjon. Dette er en problematikk som antakeligvis koster arbeidslivet det samme som rusmisbruket, så vel økonomisk som rent arbeidsmiljømessig.

Behovet for forebygging er tidligere omtalt. Forslagsstillerne vil presisere at forebygging handler om svært mye mer enn kampanjevirksomhet rettet mot ungdom. Forslagsstillerne mener arbeidsplassen bør være en sentral arena for å forebygge og bekjempe rusmisbruk.

For å få dette til er man nødt til å iverksette tiltak for å heve kompetansen blant ledere, mellomledere, tillitsvalgte og ansatte på arbeidsplassene. Forslagsstillerne viser i denne sammenheng til at mange arbeidsgivere har et sterkt fokus på dette, blant annet gjennom kurs/seminarer i regi av AKAN eller Ruskompetanse. Forslagsstillerne mener man må se på tiltak som sørger for å øke kompetansen på arbeidsplassene ytterligere, for på den måten å kunne forebygge eller avbryte enkeltindividers rusmiddelmisbruk. Det er viktig, i denne sammenheng, å understreke behovet for et sterkt fokus på alkoholmisbruk, da dette misbruket er det som i omfang er størst i Norge.

Forslagsstillerne er videre av den oppfatning at sykdommen alkoholisme er tabubelagt. Det er svært liten åpenhet rundt denne sykdommen, og de som lider av den oppfatter det ofte som skamfullt, noe som også er tilfellet for pårørende til alkoholikeren. Forslagsstillerne mener derfor det er et påtrengende behov for en bevisstgjøring knyttet til sykdommen alkoholisme, og mener derfor det må igangsettes målrettede tiltak for å nå denne målsettingen.

Forslagsstillerne har videre merket seg at Sosial- og helsedirektoratet i sin rapport for 2007 gir klare anbefalinger med hensyn til å heve kompetansen knyttet til rusproblemer i primærhelsetjenesten. Dette er noe forslagsstillerne støtter. Behovet for økt kompetanse blir fremhevet av direktoratet og av flere ulike instanser som forslagsstillerne har vært i kontakt med. En økt kompetanse kan medføre tidlig intervenering knyttet til å avdekke, og stoppe, enkeltindividerts ruskarriere før den kommer ut av kontroll. I denne sammenheng mener forslagsstillerne at det også er behov for å øke bruken av lavintensive intervensjoner knyttet til alkoholismeproblematikken, som blant annet kan bestå av en kartlegging av pasientens alkoholkonsum, og en samtale som klargjør risikoen for den enkelte pasient.

Stortinget ber Regjeringen innføre tiltak som hever kompetansen knyttet til rusmisbruk på arbeidsplassen.

Stortinget ber Regjeringen innføre tiltak som øker bevisstgjøringen knyttet til sykdommen alkoholisme.

Stortinget ber Regjeringen om å igangsette tiltak som sørger for at fastlegene og andre deler av primærhelsetjenesten øker sin kompetanse når det gjelder å avdekke rusproblemer blant pasientene.

Stortinget ber Regjeringen om å igangsette tiltak som sørger for økt bruk av lavintensive intervensjoner knyttet til alkoholismeproblematikken.

Forslagsstillerne er av den oppfatning at det bidraget som gjøres av frivillig sektor rettet inn mot rusomsorgen i Norge er av svært stor betydning. I dette kapitlet vil forslagsstillerne omtale behovet for å legge til rette for økt bruk av frivillig sektor i rusomsorgen.

Slik forslagsstillerne ser det er det en rekke ting frivilligheten bidrar med, og kan bidra med i rusomsorgen. Spesielt er dette rettet opp mot hverdagstrening og sosialisering i ettervernsforløpet, men det presiseres at det også er mange tiltak som gjøres med hensyn til sponsorvirksomhet, besøkstjenester i fengsler og en rekke andre tiltak som bidrar i norsk rusomsorg. Forslagsstillerne viser til at det er en rekke frivillige aktører som bidrar, og at det derfor er problematisk å trekke frem enkeltorganisasjoner. Forslagsstillerne mener allikevel det er riktig å vise til Kirkens Bymisjon og Fransiskushjelpen, som over en årrekke har bidratt i norsk rusomsorg. Forslagsstillerne viser blant annet til tilbudet Gatehjelpen, som er et viktig lavterskeltilbud for mange rusmisbrukere.

Forslagsstillerne viser videre til at en rekke lag og organisasjoner i mange sammenhenger bidrar svært positivt i et ettervernsforløp, der tidligere rusmisbrukere deltar i aktiviteter som fører til økt grad av sosialisering.

Forslagsstillerne mener det er behov for å legge til rette for at frivilligheten i enda større grad blir gitt muligheten til å bidra positivt i norsk rusomsorg. Det vises i denne sammenheng til følgende merknad i Budsjett-innst. S. nr. 2 (2008–2009):

"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre minner om at utgangspunktet for kompensasjonsordningen er Stortingets vedtak om at de frivillige organisasjonene skal kompenseres fullt ut for merkostnadene som følge av merverdiavgiftsreformen.

Disse medlemmer er kjent med at en samlet frivillig sektor framholder innføring av fullt momsfritak for frivillige organisasjoner som ett av de viktigste spørsmålene for å bedre sektorens økonomiske rammebetingelser framover. Disse medlemmer er oppmerksom på at enkelte organisasjoner anfører at dagens regime pålegger dem å betale merverdiavgift for varer og tjenester i en størrelsesorden som medfører at en stor andel av det organisasjonene mottar i offentlige tilskudd, i realiteten tilbakeføres til staten i form av merverdiavgift. Disse medlemmer vil også påpeke at dagens regelverk innebærer at oppføring av ellers tilsvarende hus og anlegg skattelegges ulikt etter hvorvidt oppføringen skjer i regi av en frivillig organisasjon eller en kommune.

Disse medlemmer viser til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2008–2009) der regjeringspartiene nok en gang gikk imot forslag som har til hensikt å sørge for fortgang og avklaring i saken om frivillige organisasjoners utgifter til merverdiavgift.

Disse medlemmer viser til Budsjett-innst. S. I (2008–2009) hvor disse partier fremmet følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2009 legge fram et opplegg for å frita frivillige organisasjoner for momsbelastningen knyttet til innkjøp, som kan etableres fra og med 2010."

Disse medlemmer mener at kap. 315 post 70 bør omgjøres til en overslagsbevilgning, slik at de frivillige organisasjonene kompenseres fullt ut for merkostnadene som følge av merverdiavgiftsreformen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å legge frem en egen sak om momsfritak for frivillige lag og organisasjoner.""

Forslagsstillerne viser til at Fremskrittspartiet var det partiet som først foreslo en slik ordning, og mener fortsatt dette må gjennomføres, slik at frivilligheten blir gitt gode rammevilkår, noe som også vil medføre økt bidrag i rusomsorgen.

Forslagsstillerne mener videre det er behov for å innføre et eget takstsystem innenfor spesielle tjenester i ettervernsperspektivet, som også kan gis til frivillig sektor. Dette kan eksempelvis være knyttet opp mot besøkstjeneste og støttekontaktfunksjoner.

Det er viktig for forslagsstillerne at frivilligheten blir gitt muligheten til å bidra til å løse de offentlige oppgaver knyttet til ettervernstilbudet, og det må derfor sørges for at det blir gitt økonomisk kompensasjon for de tjenester som utføres i regi av frivilligheten på vegne av offentligheten.

Stortinget ber Regjeringen utrede, og innføre, et takstsystem på offentlige ettervernstjenester, som også utløser finansiering for tjenester som frivilligheten bidrar med, etter avtale med Nav.

LAR står for LegemiddelAssistertRehabilitering med metadon eller Subutex/Suboxone i regi av spesialisthelsetjenesten i samarbeid med kommunal helse- og sosialtjeneste inkl. fastlegene.

Det vises til at tall fra SERAF (Senter for rus og avhengighetsforskning) viser at det pr. 31. august 2008 var 4 755 pasienter som var innenfor LAR-systemet i Norge. Ca. 2 000 av disse tilhørte helseregion Øst. Det vises videre til at det siden 1998 har vært 6 970 pasienter som har vært inkludert i LAR-systemet. Pr. 31. august 2008 var det 116 personer som sto på søkeliste til LAR, mens det var 271 pasienter som sto på venteliste. Det vises videre til at SERAF anslår at ca. 7 000 heroinmisbrukere i Norge hadde nytt godt av LAR-behandling.

Forslagsstillerne mener LAR-behandlingen som gis i Norge kunne inkludert flere pasienter, samt at ventelister og søkerlister må avvikles, slik at de som ønsker å få LAR-behandling, og oppfyller kriteriene for LAR, får hjelp umiddelbart. Dette er viktig med tanke på til å gi et tilbud til pasientene umiddelbart når motivasjonen er til stede.

LAR har vært et landsdekkende tilbud siden 1998 til pasienter som er avhengige av heroin. Forslagsstillerne viser til de krav som stilles for at man skal få komme inn i LAR-systemet:

  • Pasienten må ha fylt 25 år

  • Pasienten må ha hatt en langvarig narkotikamisbrukskarriere, og misbruket skal på søkertidspunktet og over flere år ha vært klart opiatdominert

  • Pasienten må i rimelig omfang ha gjennomgått behandling og rehabilitering uten bruk av meradon og opioder med sikte på rusfrihet.

Forslagsstillerne mener kriteriene for å komme inn til LAR må endres slik at det er den enkeltes rushistorie som er avgjørende for om man kommer inn i LAR, og ikke alderen. Det er, slik vi ser det, meningsløst at en 23 år gammel pasient som har hatt et tiårig heroinmisbruk ikke skal kunne omfattes av LAR. Det viktigste må være å ha en individuell vurdering av hvorvidt LAR kan være et aktuelt behandlingstilbud, og ikke rigide og strenge regler som er satt i system. Forslagsstillerne vil nok en gang påpeke at rusmisbrukere er like forskjellige som alle andre mennesker, og at det derfor er helt essensielt at man får på plass en individuell tilnærming til denne problematikken for å kunne gi et optimalt behandlingstilbud for den enkelte. Det er imidlertid naturlig, slik forslagsstillerne ser det, at vedkommende har nådd myndighetsalderen på 18 år for å innlemmes i LAR-behandling.

Forslagsstillerne viser til de signaler som har kommet angående store geografiske forskjeller knyttet til LAR. Det kan ikke være sånn at det er bostedsadressen som er avgjørende for hvordan LAR praktiseres ovenfor den enkelte pasient. Det må derfor sørges for at LAR-systemet blir et helhetlig og godt tilbud for alle som trenger det, uavhengig av hvilken helseregion og/eller kommune den enkelte hører til. Det vises i denne sammenheng også til omtale vedrørende finansieringssystemet der dette beskrives nærmere. Det vises også til den makten LAR-tiltakene har over inntak, utskrivning, medikamentvalg, dosering, urinprøvekontroller, samt at det delegeres i svært ulik grad til førstelinjetjenesten. Dette medfører, slik forslagsstillerne ser det, en uheldig ulik praksis knyttet til hvordan det enkelte individ blir fulgt opp. Dersom man ser på statusrapporten for 2007 som er publisert fra SERAF, finner vi følgende opplysninger om tilfredshet blant pasienter og behandlere:

Pasienter som er fornøyd med LAR-behandlingen:

Oppland 43,9 pst.

Oslo 48,0 pst.

Hedmark 49,4 pst.

Hordaland 50,5 pst.

Akershus 50,8 pst.

Nord-Norge 52,5 pst.

Norge 55,3 pst.

Vestfold 55,9 pst.

Rogaland 57,2 pst.

Buskerud 57,3 pst.

Østfold 58,4 pst.

Telemark 65,4 pst.

Midt-Norge 65,4 pst.

Vest-Agder 66,4 pst.

Aust-Agder 67,6 pst.

Behandlere som er fornøyde med LAR-tilbudet som gis:

Oslo 43,7 pst.

Hordaland 48,1 pst.

Oppland 49,1 pst.

Akershus 50,3 pst.

Vest-Agder 50,9 pst.

Nord-Norge 51,7 pst.

Norge 53,1 pst.

Hedmark 53,5 pst.

Østfold 53,5 pst.

Buskerud 55,8 pst.

Vestfold 57,5 pst.

Rogaland 58,0 pst.

Telemark 58,3 pst.

Aust-Agder 63,1 pst.

Midt-Norge 70,1 pst.

Forslagsstillerne viser til at tallene viser en relativt stor forskjell knyttet til tilfredshet med LAR-behandlingen fordelt på fylker, dette gjelder både når det gjelder pasienter og behandlere. Dette underbygger, slik forslagsstillerne ser det, signalene knyttet til ulik praksis knyttet til LAR, både ut fra helseregioner og i forhold til oppfølging i kommunehelsetjenesten. Forslagsstillerne vil også understreke at de som har blitt kastet ut av LAR eller står i kø for å komme inn i LAR ikke er tatt med i denne undersøkelsen, og det er grunn til å anta at de fleste av disse ikke er fornøyde med det tilbudet de mottar, eller rettere sagt, ikke mottar.

Det vises til omtalen og forslagene knyttet til individuell plan, noe som forslagsstillerne finner helt nødvendig for å få på plass en god oppfølging av de narkomane som har nytte av LAR. Rehabiliteringsperspektivet i behandlingen må gjøres til den sterkere faktor, og dette må gjøres gjennom bindende avtaler og en helhetlig finansiering, samt at individuell plan brukes som det obligatoriske hjelpeverktøyet i behandlingskjeden.

Forslagsstillerne viser til den ulike praktiseringen som gjøres innenfor LAR-systemet. Vi er blant annet blitt gjort kjent med at en rekke pasienter i LAR-systemet er blitt tatt ut av behandlingen som følge av sidemisbruk, uten at det er gitt tilbud om andre behandlingsformer. Forslagsstillerne er sterkt kritiske til en praktisering der forhenværende tunge heroinister blir tatt av LAR-behandling som følge av sidemisbruk knyttet til mildere rusmidler, som for eksempel cannabis. Forslagsstillerne er av den oppfatning at dersom en tung heroinist har klart å slutte og injisere eller inhalere heroin, så er man kommet langt. Det må derfor legges til rette for at sidemisbruk i LAR ikke automatisk medfører en utkastelse av behandlingen. Sagt med andre ord, så ønsker forslagsstillerne at de rigide krav som enkelte steder har medført at pasienter innehørende under LAR-behandling blir kastet ut som følge av sidemisbruk, opphører.

Forslagsstillerne viser videre til at Stortinget har vedtatt en forsøksordning hvor fastleger gis mulighet til å forskrive LAR-prepartater. Forslagsstillerne viser i denne sammenheng til den franske modellen, hvor dette er gjennomført. Det er, slik vi ser det, viktig at dette videreutvikles i Norge, og at det gjøres til en permanent ordning.

Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak som sikrer at:

  • LAR gjøres lettere tilgjengelig for de som oppfyller kravene

  • LAR Ikke har for rigide og strenge krav til sidemisbruk av mildere rusmidler

  • Det er den enkeltes rushistorie som er avgjørende for hvorvidt man kommer inn i LAR-systemet.

  • Ventetidene både på søknad og behandling i LAR reduseres til et minimum

  • At det eksisterer en helhetlig rehabiliteringsplan gjennom obligatorisk bruk av individuell plan.

  • Pasientrettighetene gjøres gjeldende for pasienter omfattet av LAR.

  • At fastleger gis mulighet til å forskrive LAR-preparater på permanent basis.

Forslagsstillerne vil i dette kapitlet omtale forslag til forbedringer knyttet til justispolitiske virkemidler i det forebyggende perspektivet.

Forslagsstillerne viser til den beskrivelse som gis av Narkotikaprogram med domstolkontroll (ND), som gis i St.meld. nr. 37 (2007–2008), Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn:

"Rusmisbrukere som tidligere ville ha blitt dømt til ubetinget fengselsstraff for kriminelle handlinger, kan nå dømmes til å følge et rehabiliteringsprogram. En treårig prøveordning med narkotikaprogram med domstolskontroll trådte i kraft 1. januar 2006 som straffereaksjon for rusmisbrukere i Oslo og Bergen. Prosjektperioden ble forlenget til 2011 i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2008. Ordningen er frivillig, slik at domfelte kan velge fengselsstraff i stedet. Formelt sett er deltakelse i rehabiliteringsprogrammet et vilkår for betinget dom, jf.. straffeloven § 53 nr. 3e. Hvis programmet ikke følges etter vilkårene, kan reaksjonen bli omgjort til ubetinget fengselsstraff for resttiden.

Ordningen har så langt omfattet tunge rusmisbrukere som har begått narkotikarelatert kriminalitet.

Etter at prøveordningen har vart i to år, er 53 personer blitt idømt ND, herav 23 i Oslo og 30 i Bergen. Tre personer har fått ND-dom to ganger. Pr. 31.12.2007 deltok 26 personer i programmet, 16 i Oslo og 10 i Bergen."

Forslagsstillerne er positive til denne form for avstraffelse for rusmisbrukere, og ønsker å følge denne forsøksordningen nøye for å se hvorvidt denne formen for avstraffelse fungerer positivt for de tunge misbrukerne. Forslagsstillerne mener videre det kan være behov for å gjøre denne ordningen obligatorisk, og dermed fjerne den frivilligheten som den domfelte har i dag. Dette bør man ta stilling til etter at prosjektperioden er ferdig i 2011, og evalueringen foreligger.

Forslagsstillerne vil videre vise til dagens system der små beslag av brukerdoser av narkotiske stoffer avstraffes med bøter. Det vises i denne sammenheng til blant annet Frankrike, der slike tilfeller av kriminalitet blir straffet med programmer som finansieres av den som har mottatt et forenklet forelegg. Forslagsstillerne mener det vil være positivt, spesielt for unge personer som blir tatt med brukerdoser av narkotika som i dag medfører forenklet forelegg, å måtte delta i et program knyttet til bruk av narkotiske stoffer. Dette vil, slik forslagsstillerne ser det, ha en preventiv virkning, men også åpne for at unge personer avbryter sin ruskarriere. Dette kan derfor ses på som et forebyggende tiltak som kan være svært virkningsfullt.

Slike programmer kan innrettes på en slik måte at de som blir idømt forenklet forelegg, i stedet blir bedt om å betale den samme summen for å delta på et program. Programmene bør være organisert på en måte som gjør at den enkelte unge brukeren får et møte med tunge misbrukeres hverdag, enten tilknyttet institusjoner, organisasjoner eller lignende. Programmene vil være tilnærmet selvfinansierende all den tid det er den enkelte selv som må finansiere dette, i stedet for å betale en bot. Forslagsstillerne peker på at et slikt system kan karakteriseres som en øremerket bot.

Forslagsstillerne viser videre til praksisen knyttet til promilleprogram som er beskrevet i St.meld. nr. 37 (2007–2008), Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn:

"Promilleprogram er formelt sett et særvilkår til betinget dom, som alternativ til ubetinget fengsel. Målgruppen var opprinnelig promillekjørere med et erkjent alkoholproblem, som hadde kjørt med høy promille eller som var tiltalt for gjentatt promillekjøring. Ordningen vil i løpet av 2008 bli gjort permanent og utvides etter lovendringer til å omfatte all ruspåvirket kjøring."

Dersom man ser på utviklingen av antall dommer som har medført promilleprogram, finner vi følgende:

År

Antall dommer

1997

163

1998

195

1999

170

2000

176

2001

190

2002

239

2003

334

2004

448

2005

579

2006

474

2007

467

Kilde: St.meld. nr. 37 (2007-2008)

Forslagsstillerne er positive til at ordningen ble gjort permanent i 2008, men mener det må vurderes hvorvidt ordningen bør utvides til å også gjelde annen kriminalitet som er knyttet til alkoholmisbruk.

Forslagsstillerne er av den oppfatning at politiet bør ilegges en plikt til å følge en ruset mindreårig hjem til foreldrene til vedkommende, der politiets kapasitet tilsier at dette er mulig. Dette kan ha en god preventiv effekt, samtidig som foreldrene kan få en større forståelse av alvoret knyttet til rusmiddelmisbruk blant barn og unge. For å si det på en annen måte, så ønsker forslagsstillerne at politiet gjøres pliktig til å følge en beruset/ruset mindreårig hjem til foreldrene, umiddelbart etter anholdelse. Spesielt viktig vil dette være for de aller yngste.

Det fremmes derfor følgende forslag:

Stortinget ber Regjeringen vurdere å utvide praksisen knyttet til å bruke behandlingsdommer, både hva gjelder omfang og grupper.

Stortinget ber Regjeringen innføre en plikt for politiet til å følge berusede/rusede mindreårige hjem til vedkommendes foreldre, der politiets kapasitet tilsier at det er mulig.

Forslagsstillerne vil innledningsvis understreke at innsatte i fengsel skal ha lik rett til helsehjelp som den øvrige befolkningen, enten det er somatiske, psykiske eller rusrelaterte diagnoser.

Forslagsstillerne viser til at det er et behov for å styrke fagkompetanse om rus og psykisk lidelse i fengselsvesenet. Det er en stor andel av de innsatte som har psykiske problemer og rusproblemer. Det er videre viktig å sørge for at langt flere innsatte settes under behandling, slik at man kan få startet veien tilbake til det ordinære samfunnsliv. Blant annet vil det være viktig å se på kriteriene for LAR-behandling, slik at innsatte med behov for legemiddelassistert rehabilitering kan få startet med dette mens de soner sine dommer.

Forslagsstillerne mener videre det må utarbeides en individuell plan for innsatte med rusproblemer, med en avtalefestet ettervernsplan fra dag 1 etter endt soning. I tillegg skal vedkommende ha samme rett til en velferdskonsulent i Nav, med ansvar for oppfølging av den enkelte. Disse elementene vil bli omtalt i andre deler av dokumentet, men forslagsstillerne ønsker å presisere at disse punktene også vil være gjeldende for innsatte i fengsel med rusdiagnoser.

Forslagsstillerne viser videre til følgende komitémerknad i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2008–2009):

"Komiteen har mottatt signaler om at norske fengsler i perioder har vanskeligheter med å få overført psykisk syke innsatte til psykiatriske institusjoner. Det bør, slik komiteen ser det, til enhver tid være plasser avsatt ved sikkerhetsavdelinger i de regionale helseforetakene, som på kort varsel kan ta imot sterkt psykisk syke fra fengselsvesenet. Dette vil være til det beste, både for de pasientene det gjelder og for medfanger og ansatte i fengselsvesenet."

Forslagsstillerne mener dette fortsatt ikke er ivaretatt på en tilfredsstillende måte.

Forslagsstillerne vil peke på viktigheten av å få på plass en bedre samordning mellom psykiatrien og rusomsorgen. Dette må gjøres parallelt. Forslagsstillerne vil derfor påpeke at det er uheldig at opptrappingsplanen for psykiatri ikke videreføres med øremerkede midler fra 2009.

Stortinget ber Regjeringen sørge for at det er kapasitet ved psykiatriske sikkerhetsavdelinger i alle landets helseregioner som på kort varsel kan ta imot psykisk syke innsatte fra fengselsvesenet.

Forslagsstillerne er opptatt av å tydeliggjøre og stadfeste rusmisbrukeres juridiske rettigheter. Det er mottatt signaler som tyder på at rusmisbrukere ikke blir gitt de samme tjenestene, oppfølgingen, behandlingen og rettigheter som øvrige pasientgrupper. Forslagsstillerne mener dette er totalt uakseptabelt.

Det vises til pasientrettighetsloven:

§ 2-1. Rett til nødvendig helsehjelp

Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp.

Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett.

Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient som har en rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, får den nødvendige helsehjelpen innen det tidspunktet som er fastsatt i medhold av annet ledd, har pasienten rett til å motta nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket.

Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd.

Kongen kan gi forskrifter om hva som skal anses som helsehjelp som pasienten kan ha rett til.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om fastsettelse av og informasjon om tidsfristen for å yte helsehjelp som nevnt i annet ledd, herunder en frist for når barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet senest skal motta nødvendig helsehjelp. Departementet kan i forskrift også gi nærmere bestemmelser om organiseringen av og oppgjøret for tjenester pasienten har rett til å motta fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket etter fjerde ledd.

§ 2-2. Rett til vurdering

Pasient som henvises til sykehus, spesialistpoliklinikk eller institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, som omfattes av § 2-4, har rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt. Det skal vurderes om det er nødvendig med helsehjelp, og gis informasjon om når behandlingen forventes å bli gitt. De regionale helseforetakene kan bestemme hvilke institusjoner som skal fastsette tidsfrist for å yte helsehjelp som nevnt i § 2-1 annet ledd når pasienten er henvist til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk.

Det skal vurderes om pasienten har en slik rettighet overfor spesialisthelsetjenesten som omtalt i § 2-1 annet ledd, og eventuelt fastsettes en slik frist som omtalt i samme ledd annet punktum. Pasienter som har en slik rettighet, skal underrettes om dette og om fristen. I underretningen skal pasienten også gis opplysning om klageadgang, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved å klage. Henvisende instans skal også underrettes.

Vurderingen skjer på grunnlag av henvisningen. Om nødvendig skal supplerende opplysninger innhentes eller pasienten innkalles til undersøkelse.

Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom har pasienten rett til raskere vurdering.

Departementet kan i forskrift bestemme at barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet har rett til vurdering raskere enn innen 30 virkedager.

Forslagsstillerne viser til at loven på en god måte tydeliggjør rettighetene som også pasienter med rusdiagnoser har krav på. Forslagsstillerne viser videre til at vi er gjort kjent med at pasientrettighetene til rusmisbrukere ikke følges opp. Forslagsstillerne mener dette er totalt uakseptabelt. Alkoholisme og narkomani er sykdommer som skal utløse de nøyaktig samme pasientrettighetene som gjelder for andre sykdomsgrupper i det norske helsevesenet.

Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak som sørger for at pasienter med rusproblemer blir gitt den behandlingen de har krav på i henhold til pasientrettighetsloven.

Forslagsstillerne vil innledningsvis påpeke viktigheten av at individuell plan benyttes, også knyttet til pasienter med rus eller rus/psykiatrirelaterte diagnoser. Signalene som er kommet tyder på at dette ikke er tilfellet for mange i denne pasientgruppen, noe som er totalt uakseptabelt. Individuell plan må gjøres til det verktøyet som det er tenkt å være, for på den måten å sikre den enkelte et adekvat og godt behandlings- og rehabiliteringsforløp. Individuell plan er en forutsetning for å få på plass en helhetlig behandlningskjede som legger til rette for og stiller krav til den enkelte pasient.

Forslagsstillerne viser til pasientrettighetsloven:

§ 2-5. Rett til individuell plan

Pasient som har behov for langvarige og koordinerte helsetjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan i samsvar med bestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.

Forslagsstillerne viser videre til viktigheten av at individuell plan utarbeides tidlig i et behandlingsforløp. Dette vil kunne medføre en langt sterkere motivasjon hos den enkelte, da man blir gitt et perspektiv for hvordan behandlingsforløpet, og ikke minst rehabiliteringsforløpet, vil arte seg. Forslagsstillerne mener videre det er behov for en konkret velferdskonsulent i Nav for den enkelte, som har ansvaret for oppfølgingen. Velferdskonsulenten vil ha en svært sentral rolle i utarbeidelsen og oppfølgingen av den enkeltes individuelle plan. Forslagsstillerne vil i tillegg påpeke at det må stilles krav til den enkelte pasient i den individuelle planen. Dette er, slik forslagsstillerne ser det, en forutsetning for å lykkes i å få rusmisbrukere tilbake til en så normal hverdag som overhodet mulig.

Stortinget ber Regjeringen sørge for at retten til individuell plan gjøres obligatorisk, og at det iverksettes tiltak som gjør at individuell plan blir utarbeidet tidlig i behandlings/tiltaksforløpet.

Forslagsstillerne vil påpeke at det så og si alltid vil være pårørende til en rusmisbruker, enten dette er ektefelle, samboer, barn, venner, slekt, kolleger eller naboer. Det er viktig at også pårørendeaspektet huskes i forhold til rusmisbrukere. I dette punktet vil forslagsstillerne beskrive ulike tiltak som tar vare på pårørende av rusmisbrukere. Forslagsstillerne mener den mest utsatte gruppen som blir rammet av andres rusmisbruk er barn, og nettopp barna vil være et av de sterkeste fokusområdene i dette punktet.

I begynnelsen av 2006 kom Sirus med rapporten "Tilbud til barn av foreldre med rusmiddelproblemer". Dette var en oppfølging av rapporten "Barn innlagt sammen med foreldre som er i behandling for rusmiddelproblemer" som kom i 2005. Hovedkonklusjonen til forskerne bak undersøkelsen, Bjørn Solbakken og Grethe Lauritzen var ifølge skribent Sidsel Skotland følgende: "Det mest slående med dagens tilbud til barn av rusmiddelavhengige foreldre er hvor tilfeldig og lite helhetlig det er bygget opp. Hva slags tilbud barnet og familien har tilgang til avhenger av hvor i landet de bor."

Forslagsstillerne er enig i behovet for en systematisk endring i forhold til arbeid knyttet opp til barn av rusmiddelavhengige. Dette er et arbeid som må gjøres over en rekke fagfelt og sektorer.

Barn av rusmiddelavhengige er ikke en homogen gruppe som har de samme problemene. Det eneste de har til felles, er at en eller flere av deres nærmeste har et rusmiddelproblem. Det må derfor settes inn ulike tiltak som er individrettet og treffsikkert i forhold til det enkelte barn. En av hovedutfordringene knyttet til tidlig intervensjon er manglende kompetanse i ulike ledd. Forslagsstillerne mener det er svært viktig å heve kompetansen i primærhelsetjenesten, både blant leger, helsesøstre og andre. I tillegg er det viktig å heve kompetansen knyttet til rus i barnehager og skoleverk. Forslagsstillerne mener det må iverksettes et bredt arbeid knyttet til å heve kompetansen med hensyn til barn av rusmiddelmisbrukere.

Forslagsstillerne viser videre til Sidsel Skotlands artikkel "Hjelpetilbudet – Tilfeldig og lite helhetlig", som omtaler funnene i den overnevnte SIRUS-rapporten fra 2006:

"Forekomsten av spesifikke tiltak innen førstelinjetjenesten var på knappe 3 prosent – hvorav helsestasjonene ligger suverent i tet: 16 av de 18 virksomhetene på førstelinjenivå som rapporterer om spesifikke tiltak, er helsestasjoner.

Av behandlingsinstanser for rusmiddelproblemer er det 22 som har et spesifikt tilbud til barn – inkludert de tilbudene som er beskrevet i Sirus-rapport 5/2005. Men et stort flertall, 78 prosent, av behandlingsinstansene har ikke noe spesifikt tilbud til barn.

De døgninstitusjonene som har tilbud til barn legger dem enten inn sammen med foreldrene som er til behandling i institusjonen, eller institusjonen inviterer barna til foreldre som er innlagt til å delta i familiebehandling eller motta et pårørendetilbud. Barnas deltakelse kan være poliklinisk eller de kan bo i kortere eller lengre tid på institusjonen."

Forslagsstillerne mener gruppeterapi uten foreldrene for barn over en viss alder er meget viktig, ledet av mennesker med ruskompetanse. Det er viktig at disse barna får prate sammen og dele sine erfaringer slik at de kan oppdage at de ikke er alene om problemet og at ingenting av dette er deres skyld.

Dersom ikke barna får adekvat hjelp, vil traumene kunne innhente dem, og mange av disse vil selv utvikle rusproblemer. Rus blir en måte å takle problemene på.

Psykisk helsevern har enda lavere forekomst av særskilte tiltak enn behandlingsinstansene for rusmiddelproblemer. Dette var også den virksomhetstypen som hadde lavest svarprosent på spørreskjemaet – bare to av 29 instanser svarte. Solbakken og Lauritzen mener det er svake tradisjoner for å forholde seg til rusmiddelproblematikk i denne delen av helsevesenet. Samtidig må en regne med at disse virksomhetene har kontakt med mange barn og unge som har rusmiddelbelastede familier uten at dette er kjent for behandlerne. Det kan synes som om barne- og ungdomspsykiatrien i langt større grad kan arbeide med rusrelaterte skader og samspillsmønstre dersom det finnes kompetanse på identifisering av rusmiddelproblemer i familier, og det er tilrettelagt for metodisk tilnærming, skriver forskerne.

Når det gjelder de frivillige og ideelle tiltakene, finnes det mange som har generelle tiltak som kan nå fram til barn fra familier med rusmiddelproblemer, men det er få som har spesifikke tiltak retta mot denne gruppa.

Forslagsstillerne mener funnene som er gjengitt ovenfor, er bekymringsfulle. En av hovedutfordringene er, slik forslagsstillerne ser det, manglende fokus på avdekking av rusmiddelproblematikk i barnas familie, også innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Forslagsstillerne mener derfor det må igangsettes et omfattende arbeid knyttet til å utvide kapasiteten knyttet til tilrettelagte tilbud til barn av rusmiddelmisbrukere, men også når det gjelder å øke kompetansen knyttet til disse problemstillingene i helsetjenesten generelt, og i barne- og ungdomspsykiatrien spesielt.

Forslagsstillerne vil påpeke viktigheten av å rydde opp i barnevernets rolle knyttet til barn av rusmisbrukere, og barn som rusmisbrukere. Forslagsstillerne mener derfor det må foretas en evaluering av det statlige og kommunale barnevernets håndtering av barn i familier med rusproblematikk.

Stortinget ber Regjeringen om å igangsette tiltak som sørger for at primærhelsetjenesten og skoleverket får økt kompetanse knyttet til problematikken rundt barn av rusmiddelmisbrukere.

Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak som hever kapasiteten og omfanget av tilbud til barn av rusmiddelmisbrukere.

Stortinget ber Regjeringen igangsette de nødvendige tiltak for å heve kompetansen knyttet til problematikken rundt barn av rusmiddelmisbrukere i barne- og ungdomspsykiatrien.

Stortinget ber Regjeringen sørge for en evaluering knyttet til det statlige og kommunale barnevernets håndtering av barn i familier med rusproblematikk.

Forslagsstillerne er opptatt av at familievernet styrkes. Dette gjelder både det offentlige og det private familievernet. Forslagsstillerne finner det uakseptabelt at tilgangen på familievernstjenester er avhengig av hvilken bostedsadresse den enkelte familie har, og vil derfor sørge for at alle landets innbyggere har tilgang til familievern, enten dette er i offentlig eller privat regi. Familievern kan, slik forslagsstillerne ser det, være en viktig faktor for å hjelpe familier der en eller flere har et rusmiddelproblem. Familievernet kan komme inn på et tidlig tidspunkt, noe som kan bidra til at familier ikke går i oppløsning og at uskyldige pårørende rammes hardere enn nødvendig. Forslagsstillerne mener derfor at et godt familievern, med tidlig intervensjon, kan være et svært viktig tiltak, både for pårørende og rusmiddelmisbrukeren selv.

Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at alle landets innbyggere har tilgang til familievern, uavhengig av den enkeltes bostedsadresse.

Forslagsstillerne har merket seg at flere innenfor rusomsorgsmiljøet, blant andre ekteparet Hagen, som er omtalt under punktet hverdagsalkoholisme, mener det for hver rusmisbruker er minimum 4–5 pårørende. Forslagsstillerne erkjenner at man ikke har noen signifikant undersøkelse som støtter påstander om et gitt antall pårørende per rusmisbruker, men mener likevel det er god grunn til å komme med påstanden om at det er svært mange pårørende til mennesker med en eller flere former for rusrelaterte problemer. Dette kan være barn, familie, venner, kolleger eller naboer. For de pårørende medfører deres kjæres rusproblem svært mange utfordringer. Dette kan være påkjenninger av følelsesmessig karakter, men også økonomiske utfordringer og andre problemer. Mange pårørende har også en skyldfølelse, noe som sammen med andre faktorer ofte medfører ulike grader av psykiske problemer. For den enkelte rusmisbruker medfører ofte rusen at sosiale nettverk forsvinner. Eksempelvis kan man miste familie, venner, jobb og kolleger. Sagt på en annen måte opplever mange rusmiddelmisbrukere at hele deres normale hverdag, som er bygd opp rundt ulike sosiale nettverk, forvitrer i takt med det voksende eller vedvarende misbruket. Forslagsstillerne er opptatt av å iverksette tiltak som sørger for at de sosiale nettverkene til den enkelte rusmiddelmisbruker ikke forsvinner, eller at man i et behandlingsforløp legger stor vekt på å gjenskaffe gamle sosiale nettverk der dette er mulig, eller skape nye sosiale nettverk der det er nødvendig. Forslagsstillerne viser i denne sammenheng til punkt 4.3.3, der viktigheten av å inkludere den enkeltes familie og øvrige nettverk i habiliterings- og rehabiliteringsfaen, er omtalt i forhold til ettervern.

Det er som tidligere nevnt mange former og måter å være pårørende til en rusmiddelmisbruker på. Dette kan være ektefelle, foreldre, barn, venner, naboer mv. Dette medfører at man må jobbe på mange arenaer for å sørge for at ulike pårørende blir "fanget opp" og tatt vare på. Kompetansen knyttet til primærhelsetjenesten er tidligere omtalt, og denne sektoren vil også være en viktig faktor hva gjelder pårørendeproblematikken.

Bruk av tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere er i Norge relativt begrenset sammenlignet med en del andre land. Forslagsstillerne har tidligere omtalt utvidet bruk av behandlingsdommer, og da spesielt rettet opp mot yngre domfelte.

Forslagsstillerne er videre av den oppfatning at det for mange foreldre er fortvilende å se deres barn gå til grunne uten å kunne yte nødvendig hjelp. Forslagsstillerne mener derfor det er behov for en gjennomgang av dette området i Norge, med det formål å se på hvorvidt det er mulig å finne nye løsninger knyttet opp til tvangsbehandling, og spesielt i forhold til yngre rusmisbrukere.

Forslagsstillerne mener videre det er grunn til å foreta en vurdering knyttet til bruk av tvangsbehandling for gravide rusmisbrukere. Dette er enkeltindivider som ikke bare er til skade for seg selv, men også for fosteret.

Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering knyttet til tvangsbehandling av rusmisbrukere, og at det fremmes en sak for Stortinget om dette innen utgangen av 2009.

Forslagsstillerne har vært i kontakt med en rekke rusavhengige som har vært ruset i store deler av sitt liv, men som i dag er rusfri. Ut fra tilbakemeldinger forslagstillerne har mottatt fra denne gruppen, er den største utfordringen egentlig ikke å bli rusfri, men å komme inn i et normalt liv. De opplever at det å skaffe seg jobb, få en vennekrets, ja, leve som andre, er svært vanskelig. De har videre store problemer med å vite hvor man skal gå, eller hva slags hjelp som er tilgjengelig. I en jungel av tilbud og utfordringer er det vanskelig å navigere for en nedslitt rusmisbruker. I dag er tilbudet svært fragmentert, og det er signaler som tyder på at de som jobber med ulike tilnærminger i rusomsorgen, ikke er kjent med hverandres arbeidsområder. Forslagsstillerne mener det er behov for en betydelig samordning av tjenester og tilbud når det gjelder denne gruppen. Uten en mer helhetlig tilbudskjede og større fokus på samordning blir det vanskelig å kunne tilby den brede og individuelle hjelpen som trengs.

Utgangspunktet og intensjonen knyttet til Nav-reformen var og er riktig. Men vi har nå sett en rekke eksempler på at den ikke har fungert i henhold til hva som var hensikten. Sivilombudsmannen fremla en rapport i februar 2008 hvor blant annet følgende fremkom:

"En rekke kritikkverdig forhold ved NAV-ansattes veilednings- og opplysningsplikt, og deres holdning til, og kompetanse om funksjonshemmede og kronisk syke, og brukere med psykiske problemer." I rapporten fremkom det også at flere mente at saksbehandlere i NAV ikke hadde tilstrekkelig kompetanse om brukernes sykdom til å gi dem den veiledningen de har krav på. Brukere med psykiske problemer opplever at NAV i for stor grad er opptatt av å spare penger, og forsøker å finne en måte å avslå søknader på."

Forslagsstillerne mener dette er bare noen av mange eksempler som bekrefter viktigheten av at man så raskt som mulig klarer å iversette de nødvendige tiltak slik at man sikrer at Nav kommer på "skinner". Det er videre viktig at man øker kvaliteten og sikrer riktig kompetanse til de ansatte, slik at de blir i stand til å møte den enkelte bruker ut fra deres behov og muligheter.

Forslagsstillerne mener det økonomiske finansieringsansvaret for forebygging, ettervern og behandling av rusmisbrukere må legges inn under Nav. Dette bør finansieres over statsbudsjettet med overslagsbevilgninger basert på prinsippet om at pengene følger brukerne. I tillegg må man i langt større grad inngå samarbeid med private foreninger, organisasjoner, lag og bedrifter med tanke på at disse kan utføre ulike tjenester. Dette må skje etter klare lover, forskrifter, regler og avtaler/kontrakter.

Forslagsstillerne vil påpeke, og understreke, viktigheten av at den enkelte rusmisbruker får én person å forholde seg til i Nav. Forslagsstillerne mener en slik velferdskonsulent skal ha ansvaret for at vedkommende rusmisbruker blir gitt nødvendig oppfølging og informasjon til å takle de ulike omstendighetene rundt habilitering/rehabilitering tilbake til ordinært hverdagsliv. En slik velferdskonsulent vil være den personen som har hovedansvaret for å påse at individuell plan brukes som det verktøyet det er ment å være.

Stortinget ber Regjeringen sørge for at rusmisbrukere får én saksbehandler og forholde seg til vedrørende hele behandlings- og ettervernsforløpet.

Stortinget ber Regjeringen overføre det økonomiske finansieringsansvaret for forebygging, ettervern, og behandling av rusmisbrukere til Nav.

Stortinget ber Regjeringen opprette egen koordinator i Nav med ansvar for utarbeidelse av individuelle planer for innsatte før løslatelse og med oppfølging etter løslatelse. Det vil være viktig at slik oppfølging skjer i god tid før løslatelse.

I 1997 besluttet Stortinget etter en treårig forsøksperiode å opprette et landsomfattende tilbud om metadonassistert rehabilitering, utformet slik at målet ikke bare skulle være å dele ut metadon, men også å bruke medikamentet som virkemiddel i et systematisk arbeid for å bedre livsvilkårene og funksjonsevnen til den enkelte.

MARIO, "Senter for medikamentassistert rehabilitering i Oslo", ble formelt åpnet 1. april 1998 og var en egen seksjon under Rusmiddeletaten, Oslo kommune. Ved siden av å være behandlingssentrum for Oslo, var MARIO også regionsenter for Helseregion Øst og et nasjonalt kompetansesenter. I løpet av prosjektperioden skjedde det en del endringer i organiseringen av dette behandlingsapparatet. Frem til utgangen av 2003 besto MARIO av en administrasjon og en fagstab, samt fire avdelinger (poliklinikker hvor LAR-pasienter får oppfølging) og en døgnavdeling.

Fra 1. januar 2004 ble MARIO delt i MAR Oslo med behandlings- og oppfølgingsansvar for brukere i medikamentassistert rehabilitering i Oslo kommune, og MAR Øst med spesialistfunksjon samt nasjonale og regionale oppgaver underlagt helseregion Øst. MAR Øst har senere skiftet navn til LAR Øst.

Prosjektet "Medikamentassistert rehabilitering i yrkeslivet" (MARY) ble igangsatt av Rusmiddeletaten i Oslo kommune og Aetat Arbeidsdirektoratet. Hensikten var å utvikle et tilbud om yrkesrettet rehabilitering til personer som mottar metadon- eller annen legemiddelassistert rusbehandling. Prosjektet var et 5-årig forsøksprosjekt med oppstart 1. mars 2001 og avslutning den 31. desember 2005.

Hovedmålene var:

  • 1. Å utvikle et yrkesrettet rehabiliteringsopplegg for denne målgruppen

  • 2. utvikle metoder i tilknytning til et tverrfaglig og tverretatlig samarbeid

  • 3. drive kunnskapsproduksjon og kunnskapsformidling.

Bakgrunnen for MARY-prosjektet var at Aetat ikke hadde noe godt tilbud for personer under medikamentassistert rehabilitering. Attføringstiltak som ble sett på som særlig aktuelle, var Arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS) og Arbeid med bistand (AB).

Ved inngangen av oktober 2005 hadde det vært i alt 154 deltakere i prosjektet. Av dem var 112 skrevet ut og 42 personer var fremdeles aktive i prosjektet. Omtrent to tredjedeler av deltakerne har vært menn. Gjennomsnittsalderen har vært 40 år, og rundt tre fjerdedeler var mellom 30 og 45 år. Av de 112 personer som hadde sluttet i prosjektet før oktober 2005, hadde de aller fleste vært med i mindre enn 18 måneder. Nesten halvparten hadde vært med mellom 6 og 12 måneder. Kvinnenes prosjektdeltakelse var gjennomsnittlig av noe kortere varighet enn mennenes.

Rundt en tredjedel av MARY-deltakerne sluttet i prosjektet fordi yrkesrettet attføring i MARY ble vurdert som ikke aktuelt, og like mange på grunn av rusproblemer, fordi de hadde mistet behandlingsplassen i MAR/LAR eller fordi de rett og slett ikke møtte opp som avtalt. Om lag en fjerdedel ble skrevet ut fordi de var for syke. Kun ca. 7 pst. ble skrevet ut fordi de hadde fått vanlig jobb eller utdanning.

Hovedtiltaket for formidling til – og oppfølging i – ordinært arbeid skulle være Arbeid med bistand (AB). Det tok lang tid før tilretteleggerne fikk den nødvendige opplæringen. MARY-deltakerne slet ofte med alvorlige psykiske problemer, og tilretteleggerne har arbeidet annerledes med MARY-deltakerne enn det som er vanlig i AB ellers. Mye av tiden har gått med til kartlegging, samtaler og også til rent sosialfaglig arbeid, blant annet fordi tilretteleggerne opplevde at sosialtjenesten ikke bisto i tilstrekkelig grad.

De øremerkede plassene for skjermet arbeidstrening (APS) ble ikke sett på som tilfredsstillende av prosjektgruppa, og man valgte å gi deltakerne andre tilbud isteden. Datakurs har vært populært. Det kan se ut som om MARY-deltakere har dratt nytte av tiltakskjeding og ulike kombinasjoner av tiltak. Forslagsstillerne har mottatt signaler om at prosjektgruppa generelt har sett behov for bedre å kunne tilpasse bruken av arbeidsmarkedstiltak for MARY-deltakerne, noe som har vært vanskelig både på grunn av Aetats regelverk og tiltaksarrangørers føringer.

Sett fra sosialtjenestens side har samarbeid med MARY vært en stor suksess, og informantene fra samtlige sosialkontorer vi har vært i kontakt med, uttaler seg positivt om prosjektet. Særlig fremheves prosjektmedarbeidernes tilgjengelighet og kompetanse. Også det at man for første gang fikk forpliktende samarbeidsrelasjoner med Aetat oppfattes som svært positivt.

Trekantsamtaler har fungert positivt. Det var viktig å jobbe individuelt med brukerne, få dem i gang, gi dem håp og sørge for at de ikke forsvinner. Det at samme saksbehandler har fulgt deltakeren fra de første samtalene på MAR-avdelingen og videre gjennom hele prosjektdeltakelsen, skapte trygghet og ga kontinuitet.

Ansvarsgruppene har spilt en svært viktig rolle for koordinering av hjelpeapparat, planlegging og igangsetting av tiltak, samt oppfølging av framdrift. De har hatt stor betydning i positiv retning dersom de har fungert som de skulle, men erfaringene med ansvarsgruppene er blandet.

Overgang til ordinært arbeid framstår klart som et av de viktigste målene for deltakerne i MARY-prosjektet. Det å være selvhjulpen og kunne leve av en normal lønn ser ut til å være viktige motivasjonsfaktorer, men også "det å ha noe å gjøre". Noen ønsket også å få mer utdanning, eventuelt i forbindelse med en jobb.

Deltakerne har både gode og dårlige erfaringer fra prosjektet. Noen forteller at de gjennom prosjektet har fått hjelp til å håndtere økonomiske forhold, de har kommet seg ut av den "vanlige tralten", truffet flere folk, fått mer å gjøre, kommet seg bort fra negative miljøer. For noen var det viktig å ha tilgang til pc og kontor, mens andre fremhever arbeidslivserfaringer som det viktigste. Blant de deltakerne som ikke har oppnådd sine mål i prosjektet, er det et gjennomgående tema at forventningene deres har vært høyere enn hva prosjektet i realiteten har kunnet innfri.

Arbeidsgiverne har både gode og dårlige erfaringer knyttet til MARY-deltakere i arbeidspraksis eller ordinær jobb. Flere arbeidsgivere forteller om god arbeidsinnsats fra MARY-deltakerne, men det fortelles også om tilbakefall og vansker underveis i arbeidsforholdet. Det er behov for oppfølging av både deltakere og arbeidsgivere, samt for klar, tydelig og individuelt tilpasset kommunikasjon og informasjonsutveksling mellom arbeidsgiver og hjelpeapparat. Prosjektets styrke har ligget i utviklingen av nye samarbeidsrelasjoner mellom MAR/LAR-instanser, Aetat, sosialkontorer og til en viss grad også arbeidsmarkedstiltak.

Samarbeidet har ført til at personer under legemiddelassistert rehabilitering har fått bedre muligheter til å kunne nyttiggjøre seg Aetats tilbud for yrkesrettet rehabilitering. For samarbeidspartnere i sosialtjenesten og MAR/LAR-systemet var det en stor fordel at det fantes én Aetat lokalt som de kunne henvende seg til og som hadde kompetanse og ressurser til å ta seg av denne spesielle målgruppen. Et slikt samarbeid bør videreføres. Tilbudet bør styrkes ved å etablere bedre tilgang til psykiatrisk/psykologisk behandling parallelt i attføringsprosessen.

Da prosjektet ble igangsatt, visste man ikke hvordan denne målgruppen kunne nyttiggjøre seg Aetats tilbud eller andre arbeidsrettete aktiviteter, og man hadde ingen kunnskap om denne målgruppens forutsetninger. Det er særlig dette siste som MARY-prosjektet har gitt ny kunnskap om.

Prosjektets erfaringer er verdifulle, og flere av dets praksisformer vil kunne la seg overføre til andre steder hvor man ønsker å gi personer under legemiddelassistert rehabilitering et tilbud om yrkesrettet rehabilitering. Hvilke tiltak som er hensiktsmessige og hva man kan forvente av resultater, er blant annet avhengig av hvem som utgjør målgruppen. MARY-prosjektet har lært oss noe om hva som er realistiske mål med hensyn til denne målgruppen, selv om man aldri kan være sikker når det gjelder den enkelte, og det ikke bør gjøres kategoriske avgrensninger av hvem som skal gis et slikt tilbud og hvem ikke. Slik regelverket er nå, er tilbud om legemiddelassistert rehabilitering nesten utelukkende rettet mot personer som er minst 25 år gamle. Dermed har de fleste som kom inn i MARY-prosjektet et langt liv på utsiden av "normalsamfunnet" bak seg, og tilsvarende vanskeligheter for å lære om og tilpasse seg til det alminnelige arbeidslivet. Men erfaringene fra MARY har også vist at dette er en gruppe mennesker det er håp for kan komme i arbeid eller meningsfullt aktivitet, selv om veien dit kan være lang.

Forventningene blant mange av deltakerne i MARY-prosjektet var svært høye. Selv om mange ikke nådde sin målsetting, er det viktig å understreke at noen av dem greide å få oppfylt sitt ønske om å få tilbud om ordinært arbeid.

Det er liten tvil om at arbeidet med å få tidligere rusmisbrukere tilbake til ordinært arbeid i mange tilfeller er en lang og tidkrevende prosess.

Passende tidspunkt for kontakt med eller utprøving i ordinære arbeidssituasjoner varierer fra person til person, og avhenger blant annet av den enkeltes situasjon, rusmestring og motivasjon. Mens man i noen tilfeller har sett behov for å starte attføringsarbeidet uten arbeidsfokus, er det i andre tilfeller viktig å skape progresjon ved å ta arbeidsfokuset tidlig inn i samarbeidet med brukerne.

Forslagsstillerne er av den formening at det for mange kan være svært vanskelig å følge vanlig AB-metodikk for å lykkes med å nå målsettingen om å komme i arbeid. Å sende disse raskt i jobb ville gi nederlag til mange. Det er derfor viktig at tilbudet er tilrettelagt den enkelte og at man har et bredt spekter av tilbud. Vi snakker her om mennesker med manglende sosiale ferdigheter og uoppgjorte forhold i fortida. Det vil derfor være riktig at man i mange tilfeller starter med en satsing utenfor arbeidsfokus for å få gi brukerne den nødvendige trygghet og stabilitet.

For å få til overgangen fra utprøving til fast ansettelse er tett oppfølging et avgjørende moment. Dette innebærer at både arbeidsgiver og arbeidstaker må følges tett opp. I evalueringen av MARY-prosjektet sier en arbeidsgiver det slik:

"Tilrettelegger må være mer aktiv. Må være oppe og inne i arbeidssituasjonen. Må følge både arbeidsgiver og arbeidstaker tett opp. Følge med på om det glir i riktig retning. Må ha en god kommunikasjon med både arbeidsgiver og arbeidstaker. Se på de personlige forutsetningene.

Det er behov for tettere oppfølging hele tida, ikke bare i starten. Brukerne må ikke bli glemt. Problemene kan oppstå etter hvert som vi forventer at de tar mer ansvar."

Forslagsstillerne støtter denne uttalelsen, og vil understreke at tett oppfølging bidrar til å senke arbeidsgivers opplevde risiko knyttet til ansettelse.

Arbeidsgivere oppgir flere grunner for å ansette eller engasjere personer som får metadonbehandling. For det første oppgir arbeidsgivere behov for arbeidskraft som en viktig årsak. Det pekes også på at bruken av arbeidspraksis og lønnstilskudd fører til at arbeidsgiverne får tilgang til gratis arbeidskraft. Når arbeidssøker i tillegg har god arbeidsevne og innsats, så blir de naturlig nok ytterligere interessante for arbeidsgiverne som arbeidskraft.

En arbeidsleder, som deltok i MARY-prosjektet, sier det slik:

"I den perioden det fungerte bra var det kjempepositivt. Vedkommende hadde samme oppgaver som andre. De bidrar på lik linje med andre ansatte og er absolutt en ressurs for oss."

Arbeidsgivere som har deltatt i ulike prosjekter knyttet til rusavhengige, oppgir også et ønske om å hjelpe og bidra til å gi disse menneskene en ny start som motivasjon for å engasjere personer under medikamentassistert rehabilitering.

Noen arbeidsgivere forteller at de gjerne kan ha personer under medikamentassistert rehabilitering på arbeidstrening, men har vansker med å ansette noen fast, noe som særlig gjelder i offentlig sektor:

En arbeidsleder fra offentlig sektor som deltok i MARY-prosjektet sier det slik:

"Jeg ville som arbeidsgiver være svært skeptisk til å ansette noen med metadon. Når du hører at folk går på metadon forventer du ustabil arbeidskraft. Det ligger et usikkerhetsmoment i det.

Vi er en offentlig etat og de vi har i fast stilling blir vi ikke kvitt. Vi sliter med få ansatte og høyt sykefravær i utgangspunktet, samtidig som kravene blir høyere og budsjettene blir strammere.

Budsjettet skal følges. Det ville trolig være lettere å ansette metadonbrukere på større arbeidsplasser. Små arbeidsplasser er sårbare. Slik som det er i kommunen nå er det umulig å få til ansettelse. Det er ansettelsesstopp og også stopp av vikarbruk. Dersom vi har behov for vikarer må vi bruke overtallige. Dette har blant annet medført at en av MARY-deltakerne som vi brukte som vikar etter endt hospiteringsperiode ikke lenger kunne brukes som vikar."

Selv om MARY-prosjektet ble avsluttet ved utgangen av 2005, og at kommunene har fått økte overføringer i årene etter den tid, er det mye som tyder på at holdningene i offentlig sektor er uendret i forhold til denne gruppen.

Data fra MARY-prosjektet indikerer at arbeidsgiverne er mest interesserte å ansette på tiltak uten å forplikte seg til å ansette fast. Det er vanskelig å få til overgangen fra utprøving til fast jobb.

Det samme har vi sett i arbeidet med LAR-deltakere i forbindelse med myndighetenes arbeidsmarkedssatsing for sosialhjelpsmottakere (Schafft et al. 2005). Når denne overgangen erfares som vanskelig, kan det være grunn til å stille spørsmål ved om man i dag har klare nok kriterier for hvordan arbeidssøker og arbeidsgiver skal og bør følges opp i jobbsituasjonen.

Forslagsstillerne vil trekke frem at det gjennom ulike prosjekter er satt fokus på hva arbeidsgiverne mener om hva som må til for at de vil ansette rusavhengige som er under behandling/rehabilitering på vanlige vilkår, dvs. ikke bare tilby midlertidig hospitering eller praksisplass, men en vanlig kontrakt.

Arbeidsgivere trekker fram flere forhold som viktige premisser for at ansettelse skal kunne finne sted. I jobber med krav til mye selvstendig arbeid pekes det på klare og tydelige rammer å jobbe under i tillegg til rette type arbeidsoppgaver og egenmotivasjon hos vedkommende. Viktigheten av å ha noen å støtte seg på framheves av flere. Tilretteleggernes rolle er viktig i denne sammenhengen, i forhold til å ivareta arbeidssøkers behov, men også for å minske forventet risiko og vansker for arbeidsgiver.

Tidligere arbeidserfaring og gode arbeidsevner høyner naturlig nok sjansen for ansettelse. Det trekkes også fram som en fordel at vedkommende framstår som en "voksen" person. Arbeidsgivers evne til å gi vedkommende passende arbeidsoppgaver og ikke sette høye krav for tidlig er også avgjørende for utfallet av attføringen. Det er med andre ord svært viktig at man lar den enkelte få tilpasse seg hele veien. Det at det i mange tilfeller har gått greit, er en kombinasjon av type jobb og at det vises tålmod slik at de kan gå framover i sitt eget tempo.

På spørsmål om hva som skal til for at de vil ansette personer på medikamentassistert rehabilitering svarte arbeidsgiverne som deltok i MARY-prosjektet følgende:

"Må sjekke ut motivasjonen til den aktuelle bedre. Det er viktig i forhold til alle, men kanskje enda viktigere i forhold til denne gruppen enn andre arbeidstakere. Man må vite hva denne personen kan tenke seg å gjøre.

Må ha tydelige rammer i bedriften. Må ha tydelig oppfølging både fra bedriften og fra tilrettelegger. Sørge for at tilrettelegger har et apparat (hjelpeapparat, psykolog etc.) å spille på når det trengs. Man må være åpen i forhold til informasjon."

Et annet moment som arbeidsgiverne trekker frem, er at det må være en forutsetning for å ansette fast at de kunne få lønn fra trygdekontor fra første fraværsdag slik tilfellet er for andre med kronisk sykdom. Andre opplyser at de ønsker økt tilgang til en ekstern institusjon (noen profesjonelle) som kan ta seg av vedkommende dersom avvik, dvs. at de kan følge ham opp og ta det med en gang uten at det får anledning til å skli ut. Noen som vet hvordan det skal følges opp. Det måtte foregå i organiserte former.

Arbeidsgivere mener også det vil være viktig at man har tid til å kunne prøve ut ulike ting og la den ansatte få utvikle seg. Forslagsstillerne mener derfor at man bør åpne for at man kan utvide prøvetiden for rusavhengige på LAR-behandling, utover et halvt år.

Det kan være nødvendig med "kyndig press" fra støtteapparatet (AB/tiltaksarrangør) for at ansettelse skal skje.

En arbeidsgiver som deltok i MARY-Prosjektet sier i evalueringsrapporten:

"Etter hvert begynte AB-tilrettelegger og vedkommende selv å mase om ansettelse. Vi hadde ingen ledig stilling, men vi ville ikke miste ham heller. Han er flink å arbeide. Etter ett år var tiden inne. Han begynte å bli lei av at han ikke kom seg videre. Det var på tide at det var lys i tunnelen. Økonomisjefen gikk med på at han kunne få en 25% stilling inntil videre. Resten av lønna betalte Aetat. I februar i år fikk han fast stilling 100%. Jeg tror han klarer seg. Vi har fleksitid."

Overgangen til arbeid vanskeliggjøres av at de økonomiske incentivene for arbeidssøkerne er små. Vi har et generelt inntrykk av at deltakelse i et arbeidsrettet tilbud som MARY-prosjektet vanligvis ikke fører med seg økonomiske goder. Kravene som i praksis stilles til en som ansettes på tiltak, erfares som urimelige også fra arbeidsgivers ståsted. En arbeidsgiver sier det slik:

"Han hadde lyst å jobbe mye, men han fikk ikke mulighet til å tjene ekstra, ta overtid, fordi da trakk de det han tjente ekstra fra dagpengene hans. Det syntes vi begge var bak mål. Han måtte slite veldig før han fikk fast jobb og kunne tjene mer. Nå har han jobbet i 3 år og får ikke mer enn 6 dager ferie. Da må man ha tålmodighet."

Forslagsstillerne er imidlertid klar over innføringen av kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønaden, men er usikker om den er tilstrekkelig og målrettet nok.

Forslagsstillerne vil understreke at det er mye som tyder på at de som deltar på yrkesrettet rehabilitering for rusmisbrukere, må være motivert til å jobbe også av andre grunner enn de rent økonomiske for å holde ut i den perioden man må jobbe for lite penger. Det samme kunne observeres i attføringsarbeid med sosialhjelpsmottakere (Schafft et al. 2005).

Stortinget ber Regjeringen fremlegge forslag om mer langsiktig og forutsigbar finansieringsordninger for å sikre et bredere og bedre tilbud innen yrkesrettet rehabilitering for rusmisbrukere.

Stortinget ber Regjeringen sørge for å gi unge med tiltak etter barnevernsloven, rett til tiltak fram til fylte 23 år.

Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag slik at ansvaret for økonomisk sosialhjelp overføres fra kommunen til staten, og at det innføres normerte satser likt for hele landet som er høyere enn dagens anbefalte satser, og at ansvares legges inn under Nav.

Stortinget ber Regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av tilskuddsordningene til arbeidsgiverne, med sikte på å utarbeide bedre og mer treffsikre tilskuddsordninger.

Stortinget ber Regjeringen foreta nødvendige endringer i dagens regelverk slik at arbeidsgivere sikres lønn fra Nav fra første fraværsdag, slik tilfellet er for andre med kronisk sykdom. (PS! Må sjekke regelverket om at det fortsatt er forskjellige regler for rusmisbrukere og andre med kronisk sykdom).

Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av dagens regelverk med sikte på å kunne tilpasse bruken av arbeidsmarkedstiltak rettet mot rusmisbrukere som er under LAR-behandling.

Gjeldsproblemer kan knekke et menneske og følge det livet ut. Forslagsstillerne er opptatt av at gjeldsproblematikk ikke skal være en faktor som hindrer rusmisbrukere i å komme seg tilbake til hverdagen.

Når forslagsstillerne i dette kapitlet snakker om en person med gjeldsproblemer, menes en person som er varig ute av stand til å betjene sin gjeld, men da med hovedfokus på tidligere rusmisbrukeres gjeldsproblemer.

Det er ofte de offentlige kreditorene som er de tøffeste. Offentlige kreditorer godtar ikke frivillig gjeldsordning, og er ofte de som kjører løpet ut og tvinger frem tvungen gjeldsordning. Forslagsstillerne viser til Stortingets behandling av Dokument nr. 3:5 (2005–2006) Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av gjeldsordningsloven – oppfølging av Dokument nr. 3:13 (1996–1997). I innstillingen uttalte en samlet komité følgende:

"Komiteen er svært opptatt av at enkeltpersoners pådratte gjeldsforpliktelser ikke skal oppleves å bli en livslang fattigdomsfelle, men et forhold som kan håndteres innenfor en begrenset tidsperiode. På denne bakgrunn forutsetter komiteen at Regjeringen løpende vurderer om det bør gjøres endringer i regelverk og praksis for å sikre at de overordnende målene med gjeldsordningsloven blir ivaretatt. Komiteen vil i den forbindelse særlig peke på viktigheten av at offentlige kreditorer konstruktivt bidrar til gjeldsordning når dette er hensiktsmessig. Komiteen ber Regjeringen utarbeide klare retningslinjer både for hvordan det offentlige skal forholde seg til henvendelser vedrørende gjeldssanering/gjeldsordning og for når utestående fordringer bør inngå i en gjeldsordning."

Forslagsstillerne viser til at det fortsatt er mange rusmisbrukere som blir møtt med uoverkommelige gjeldsproblemer, og at det i mange tilfeller kan være en av grunnene til at man får tilbakefall til rusmisbruket. Dette er ikke en situasjon vi kan akseptere, noe vi kommer tilbake til senere i kapittelet.

Gjeldsordningsloven, lov 17. juli 1992 nr. 99, lov om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner, er ett av flere tiltak som på begynnelsen av 1990-tallet ble iverksatt for å motvirke gjeldsproblemer i private hushold. Lovens formål er å gi personer med alvorlige gjeldsproblemer en mulighet til å få kontroll over sin økonomi igjen. Loven skal legge forholdene til rette for at skyldnere med slike problemer, etter søknad om gjeldsforhandling, kan oppnå en gjeldsordning. En ordning kan oppnås enten gjennom avtale med kreditorene (frivillig gjeldsordning) eller ved stadfestelse av tingretten (tvungen gjeldsordning). Loven skal sikre at skyldner betaler så mye som mulig av sine forpliktelser, samt at det skjer en ordnet fordeling av skyldnerens midler mellom kreditorene.

I mange tilfeller stopper problemene i fase 1. Debitor tar kontakt med kreditor og får til en utenomrettslig (gjelds)ordning. Dette løser seg i mange tilfeller.

Skyldnere som forsøker å få til en gjeldsordning på egen hånd, kan ha behov for veiledning. Sosialtjenesten i kommunen har plikt til å bistå personer med å komme frem til en utenomrettslig gjeldsordning. Dersom skyldner ikke kommer til en ordning med sine kreditorer på egen hånd, kan skyldner søke om gjeldsordning hos namsmannen på bostedet. Namsmannen finnes på politi- eller lensmannskontoret.

Dersom vilkårene i gjeldsordningsloven §§ 1-2 til 1-4 er til stede, og søkeren oppfyller kravet i § 2-1, skal namsmannen åpne gjeldsforhandlinger etter § 3-1. (Fase 3) Ved tvil sender namsmannen saken til tingretten/byfogden for endelig avgjørelse. Namsmannen har ansvaret og skal sørge for at saken blir tilstrekkelig opplyst, slik at gjeldsforhandlinger kan gjennomføres innen fire måneder, jf. § 2-7. Dersom frivillig gjeldsordning ikke kan gjennomføres, forlenges gjeldsforhandlingsperioden med to måneder.

Når namsmannen eller tingrettene/byfogdene åpner forhandlinger, skal saken kunngjøres. Fordringshaverne skal deretter melde kravet, og et eventuelt forslag til frivillig gjeldsordning utarbeides i løpet av en fire måneders gjeldsordningsperiode.

Det kan også være tilfellet at det for kreditor ikke er mulig å få tak i skyldner. Kreditor går da til namsmannen og får en rettslig behandling hvor namsmannen sender ut forslag. Hvis alle godtar forslaget, blir det en frivillig rettslig gjeldsordning. Hvis noen ikke godtar forslaget, blir det en tvungen rettslig gjeldsordning.

Dokument nr. 3:5 (2005–2006) Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av gjeldsordningsloven – oppfølging av Dokument nr. 3:13 (1996–1997), avdekket at namsmennene ikke greier å holde saksbehandlingstidene som er fastsatt i loven og av Justisdepartementet (Fase 2). Det tar i gjennomsnitt 202 dager fra søknaden registreres til søkeren får avslag, mot de fastsatte 90 dager. I de tilfeller der behandlingen av søknaden fører til at gjeldsforhandling blir åpnet, tar det i snitt 147 dager, mot fastsatte 90 dager (Fase 2). At saksbehandlingstiden ikke overholdes, fører til en ytterligere uheldig belastning for dem som er tynget av gjeld.

Dersom en frivillig gjeldsordning ikke kommer i stand, kan skyldner begjære tvungen gjeldsforhandling som behandles av tingretten/byfogden. Da forlenges gjeldsforhandlingsperioden med to måneder, jf. § 5-1.

Virkningen av en gjeldsordning er at man betaler sine kreditorer etter evne over en periode på som regel fem år. Deretter slettes restgjelden med noen unntak i henhold til avtalen, slik at man har mulighet for å få en ny start økonomisk. I gjeldsforhandlingsperioden har skyldneren ikke anledning til å påta seg ny gjeld. En person kan som hovedregel bare gis gjeldsordning én gang, men det finnes unntak ved spesielle omstendigheter.

For å få gjeldsordning er det satt opp enkelte vilkår i loven som må være oppfylt. Skyldner må være varig ute av stand til å oppfylle sine økonomiske forpliktelser. Med uttrykket "varig" menes ikke resten av livet. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at man en gang iblant ikke får regnestykket til å gå opp. Namsmannen foretar en konkret vurdering av hvilke inntektsmuligheter man har, hvor stor gjelden er og hvordan fremtidsutsiktene ser ut. Spørsmålet er hvor lang tid det vil ta å tilbakebetale gjelden. Generelt kan det sies at dersom skyldner anses betalingsudyktig over et fremtidstidsperspektiv på 10–15 år, regnes det som varig i lovens forstand.

Det er ikke noe formelt krav til gjeldens størrelse, og ikke noe tak på hvilken inntekt skyldner kan ha. Det er forholdet mellom størrelsen på gjelden og søkerens inntekt som er avgjørende. Dersom inntektene ikke er tilstrekkelige til å dekke renteutgifter, er det uten videre klart at det økonomiske vilkåret for å få gjeldsordning er oppfylt.

Det er et vilkår at det ikke må virke støtende for andre skyldnere eller samfunnet for øvrig, at skyldner innvilges gjeldsordning. Med dette menes at det ikke må virke urimelig eller urettferdig for andre. Man får for eksempel ikke gjeldsordning dersom man har tatt opp lån med sikte på å få gjeldsordning. Det skal videre særlig legges vekt på om for eksempel størstedelen av gjelden er stiftet nylig, eller om gjelden stammer fra straffbare forhold eller skatteunndragelse.

Anslagsvis 40 prosent av dem som søker gjeldsordning, får avslag. Årsaken til avslag er også ofte begrunnet med for uoversiktlig økonomi.

Forslagsstillerne vil påpeke at rusmisbrukere som er i en rehabiliterings/habiliteringsfase, ofte kan ha en økonomi som kan beskrives som uoversiktlig. Det kan være flere grunner til dette, blant annet at vedkommende i tillegg til "offentlig" gjeld, har problemer knyttet til illegal gjeld, for eksempel narkogjeld.

Det kan kanskje bli for enkelt å hevde at låntakeren som ikke klarer å betjene sine utgifter, alene har alt ansvar. Dagens kjøpe- og lånepress er en medvirkende årsak til utviklingen, samtidig som dette er en del av et dynamisk, velfungerende marked og med en tilhørende velstandsvekst som vi alle nyter godt av. Det kan imidlertid være grunn til å rette søkelys mot lovverket, og holdningene til de forskjellige låne- og kredittinstitusjonene, som ikke alltid tar hensyn til de menneskelige tragediene som ofte ligger i bunnen av sakene. Deler av næringen begynner imidlertid å bli mer skånsomme, og noen har som mål at de ønsker å se enkeltindividet, fordi de ønsker å ta samfunnsansvar. Dette er selvsagt noe de ikke markedsfører, ettersom det kan føre til utnyttelse.

Hver kommune har dessuten såkalte "gjengangere" som sliter med økonomiske problemer. Skyldnere som er kommet i en økonomisk ond sirkel de selv ikke kommer ut av, blir kasteballer mellom kredittinstitusjoner, økonomisk rådgiver i kommunen og namsmannen. Problemet er at de involverte instansene ikke alltid ser sammenhengen i den enkeltes situasjon og således bidrar til å opprettholde denne onde sirkelen. Dette kan være et særlig problem for mange rusmisbrukere, og understreker behovet for en helhetlig tilnærming til denne gruppen. Det vises videre til tidligere omtalt velferdskonsulent som vil være den som har ansvaret for å få på plass en helhetlig løsning for den enkelte rusmisbruker.

Forslagsstillerne er av den oppfatning at det bør inngås en kontrakt mellom det offentlige og den tidligere rusmisbrukeren hva gjelder innlemmelse i en gjeldssalderings/gjeldssletteordning. Dette for å sikre at den enkelte rusmisbruker blir gitt en incitament til å holde seg rusfri og avstå fra kriminelle handlinger, gjennom at man får en gradvis nedtrapping av sin gjeld til det offentlige.

Trekk i lønn blir iverksatt når noen ikke betaler det de skal. Etter dekningsloven § 2-8 skal trekkene prioriteres slik: Barnebidrag, erstatning for straffbare handlinger, bøter, skatt, andre krav.

Lønnstrekkene kan imidlertid føre til at skyldneren sitter igjen med så lite at verdig livsopphold er umulig. Dette fører ofte til at vedkommende "tvinges" over på svart arbeid, eller kanskje kriminelle handlinger. Samtidig må satsene ikke være så høye at de ikke innebærer en disiplinering, eller slik at vanlige arbeidstakere sitter igjen med mindre.

Grensen for trekk defineres slik i dekningslovens § 2-7:

"Utlegg kan tas i den utstrekning lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand."

Problematisk er det imidlertid at "det som med rimelighet trengs" ikke er godt definert, og det har ført til mange varianter. Skatteoppkreverne er de verste, som i mange tilfeller bare lar skyldner beholde et livsopphold lik den respektive kommunes sosialsats. Dette til tross for at sosialhjelpssatsene er beregnet på kortvarige perioder. Blant andre GOA – Gjeldsoffer-Alliansen – mener satsen for livsopphold bør være den samme, uansett hvem som beslutter lønnstrekk, og at denne satsen bør være den samme som ved gjeldsordninger.

Når man snakker om samme sats, er det viktig å være bevisst på at bokostnader holdes utenfor. Disse kan selvsagt variere betydelig innen Norge.

Satser for livsopphold er ifølge Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) 5 750 kroner per måned, med tillegg for dokumenterte strømutgifter og dokumenterte reiseutgifter til arbeid. Denne modellen benyttes av Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral, som krever inn barnebidrag.

Livsopphold spesifiseres slik:

kroner

Mat og drikke

2 000

Klær og sko

680

Helse og hygiene

540

Lek og fritid

680

Andre dagligvarer

210

Husholdningsartikler

330

Møbler

310

Telefon og media

1 000

Sum

5 750

Anslag for strøm og fyring

880

Anslag for reise til/fra arbeid

670

Sum

7 300

Tabellen viser livsopphold, boutgifter holdes utenfor. Dette fastsettes lokalt.

Satsene varierer imidlertid. Statens innkrevingssentral opererer med en sats for enslige på 6 750 kroner, og 11 440 kroner for par, inkludert strøm/fyring og reise til arbeid, mens skatteoppkreverne har sitt eget skjønn som livsoppholdet fastsettes etter. Skatteoppkreverne bruker i en del tilfeller den lokale kommunens sosialsats, og det skal ha forekommet satser så lave som 3 000 kroner per måned, inkludert strøm/fyring og reise til arbeid. Kemneren i Oslo har en sats på 5 600 kroner for enslige personer. Når skatteoppkreverne legger sosialsats til grunn, blir dette urimelig, ettersom sosialstøtten tar utgangspunkt i en forhåpentligvis forbigående kortere periode som den vanskeligstilte skal komme ut av. En solid restskatt kan det derimot ta mange år å nedbetale. Et slikt eksistensminimum over lengre tid kan knekke skyldner helt. Ved klage på disse satsene har man sett at rettsapparatet i mange tilfeller legger til grunn at sosialkontorets normer skal danne grunnlag for skjønnet.

I Norsk Retstidende 2001, side 854, omtales en klage til Høyesteretts kjæremålsutvalg på et skjønn som følger:

"Den forutberegnelighet og likebehandling lagmannsretten tilstreber, og som er ønskelig, kan også oppnås ved bruk av de offentlig fastsatte satser for sosialhjelp, som dessuten relaterer seg til de stedlige leveomkostningene."

Høyesterett ønsker altså likebehandling, men de burde vite at sosialsatsene varierer formidabelt mellom kommunene. I tillegg burde Høyesterett være klar over at sosialsatsene ikke blir fastsatt etter mottakers nødvendige behov, men som en salderingspost når kommunebudsjettet skal gjøres opp.

Ifølge SIFO varierer prisene lite over landet, med unntak av bokostnader og transport, som altså holdes utenfor i oppsettet foran.

Ved spesielle omstendigheter, som f.eks. at skyldner oppholder seg i et land med lavere levekostnader, burde imidlertid livsoppholdssatsene kunne reduseres til et tilsvarende kostnadsnivå i det gjeldende land. Forslagsstillerne mener det bør fastsettes en veiledende, ikke for høy og ikke for lav sats, som i større grad bør følges, slik at ikke store og urimelige variasjoner oppstår.

I Norge er det fire instanser som kan nedlegge lønnstrekk i skyldners inntekt: Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral, Statens innkrevingssentral, skatteinnkrevere og namsmannen.

Disse instansene har en lovpålagt plikt til å sørge for at skyldneren beholder et livsopphold som han kan leve av, og de har en plikt til å samarbeide, slik at skyldneren ikke blir trukket for mye, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 andre ledd. Dette blir ofte neglisjert av offentlige myndigheter, og GOA – Gjeldsofferalliansen opplyser at de har sett mange lovbrudd fra trekkinstansenes side, som har medført at skyldnere i stedet for lønn mottar en lønnsslipp som står i minus.

Her kan en løsning være at man i Norge legger om systemet slik at man kun har én trekkinnstans. I Sverige er det Kronofogden som alene står for alle trekk i lønn. Dette gir en bedre oversikt over skyldnerens situasjon.

Det er ikke gebyrene i seg selv som gjør at mennesker får gjeldsproblemer, men som regel at en person mister inntektskilden. Høye gebyrer er likevel en ytterligere tyngende faktor. Gebyrene til det offentlige er ofte det som virkelig forverrer situasjonen for mennesker med gjeldsproblemer. Og ofte ender også sosialkontoret med å betale regningene likevel. I den norske inkassobransjen er inkassosalærene langt høyere enn i våre naboland. I Sverige er eksempelvis salæret for henvendelse til skyldner 160 kroner uansett kravets størrelse. Hvis saken går til Kronofogden, skal denne ha et gebyr på 315 kroner. For utleggsforretning er gebyret 1 000 kroner. I Danmark er salæret 100 kroner for første henvendelse til skyldner. Det vises for øvrig til SIFO-rapporten "Inkasso i Norden" som sammenligner inkassosystemene i Sverige, Danmark og Norge, der Norge fremstår som det landet med klart høyest gebyrer i en inndrivningsprosess (SIFO, Oppdragsrapport nr. 6-2007). Det svenske systemet er det billigste for skyldneren.

Det ville være fornuftig å undersøke hva som er årsaken til de store forskjellene mellom landene, samt de samfunnsmessige effektene av gebyrnivåene i de forskjellige landene.

Gebyrene til inkassoselskaper er også høye, og det forverrer likeledes situasjonen for mennesker med betalingsproblemer. Ifølge GOA – Gjeldsofferalliansen fører den særskilt høye fortjenesten i inkassobransjen til at bransjen kan trekke til seg useriøse aktører. Unormalt høy fortjeneste er vanligvis et symptom på at markedet ikke fungerer tilstrekkelig. Om de høye salærene i Norge skyldes markedssvikt, bør dette utbedres. Ansvaret for tilstandene i Norge ligger neppe utelukkende hos grådige utlånere, inkassobyråer eller et næringsliv som vil selge og tjene mest mulig, men trolig også på lovverket.

Forslagsstillerne ønsker også å påpeke at det blir for enkelt å legge skylden på kyniske inkassoselskaper. Inkasso kan ses på som renhold i økonomien, og er nødvendig for at transaksjonene skal gå som planlagt. Snekkeren må ha betalt for jobben han har gjort, ellers kommer han også i økonomiske problemer. Denne funksjonen er altså en viktig forutsetning for en velfungerende økonomi, men oppgaven må utføres med omhu.

Det norske systemet er arbeidskrevende og dyrt. Det belaster offentlige myndigheter i stor grad, spesielt kanskje lensmannsetaten, som også har namsmannsrollen, og dessuten må være kontrollør og innkrever. I tillegg er mange lensmannskontor, særlig i distriktene, så uregelmessig borte i slike saker at kompetansen kan bli svært varierende, og ofte utilstrekkelig. Mye taler derfor for en sentralisering av disse oppgavene.

I Sverige betaler kreditorene størstedelen av inkassogebyrene, slik at ikke høye gebyrer i samme grad bidrar til å tynge skyldneren unødig. Kreditorene har da også en egeninteresse i å minimere antall gebyrer. Kreditorenes andel av gebyrene er også årsaken til de store forskjellene på Norge og Sverige i tabellen nedenfor.

Tallene er vist uten merverdiavgift, og inkassosatsen vil dermed ytterligere øke med 25 prosent for skyldner.

Krav t.o.m. kroner

Norge

Danmark

Sverige

1 000

300

160

1 250

560

160

2 500

1 120

500

160

5 000

1 680

700

160

10 000

2 240

900

160

25 000

3 360

1 200

160

50 000

4 480

1 600

160

100 000

5 600

2 000

160

250 000

8 400

2 700

160

500 000

11 200

4 500

160

over 500 000

14 000

160

Tabellen foran viser såkalt "tungt salær", som blir tatt i bruk dersom kravet ikke innfris 14 dager etter første forsøk. "Lett salær" utgjør halvparten av tabellen. Dette kan ved første øyekast se besnærende ut, men praksis har vist at det så godt som i samtlige tilfeller bare er tungt salær som er i bruk. Årsaken er at inkassobyråene ofte sender ut kravene så sent at de kommer frem til skyldneren et par dager før forfall, brevet er gjerne datostemplet 12 dager før. Konvoluttene er ikke datostemplet, slik at skyldner ikke kan dokumentere når brevet er sendt. GOA – Gjeldsofferalliansen har tatt opp dette problemet i et høringsnotat til endring av inkassoloven, og ønsket en av disse tabellene fjernet. På dette punktet ble de ikke hørt, men dette bør nå revurderes. Verken Danmark eller Sverige har et slikt totrinnssystem.

Et annet forhold er den økende størrelsen på inkassogebyrer med økende gjeldsbeløp, på grunn av en multiplikator fastsatt i forskrift av 14. juli 1989 nr. 562 (Inkassoforskriften). Arbeidet med purringen øker neppe med beløpets størrelse, og beløpet burde snarere vært konstant.

Norge har i dag de høyeste inkassosalærene i Norden. Den høyeste satsen et inkassobyrå i Norge kan kreve er 14 000 kroner + merverdiavgift. I Sverige kan inkassobyråene kun kreve et salær på 160 kroner pr. sak, uansett gjeldens størrelse.

Inkassosatsen er 1. januar 2007 på 560 kroner. De norske satsene slik de er fastsatt i inkassoforskriften § 2-3, fremkommer etter følgende tabell:

for krav t.o.m. kroner

1 250

1

ganger inkassosatsen

for krav t.o.m. kroner

2 500

2

ganger inkassosatsen

for krav t.o.m. kroner

5 000

3

ganger inkassosatsen

for krav t.o.m. kroner

10 000

4

ganger inkassosatsen

for krav t.o.m. kroner

25 000

6

ganger inkassosatsen

for krav t.o.m. kroner

50 000

8

ganger inkassosatsen

for krav t.o.m. kroner

100 000

10

ganger inkassosatsen

for krav t.o.m. kroner

250 000

15

ganger inkassosatsen

for krav t.o.m. kroner

500 000

20

ganger inkassosatsen

for krav over kroner

500 000

25

ganger inkassosatsen

Når det gjelder rettsgebyr, er disse fastsatt i lov om rettsgebyr § 14. For begjæring om utlegg betales 1,85 ganger rettsgebyret. Denne ble fra 2007 redusert fra 2,1 rettsgebyr, og er ett skritt i riktig retning. Endringen utgjør en nedgang på 215 kroner. Gebyret burde senkes ytterligere ned mot 1 000 kroner.

For begjæring om annen tvangsfullbyrdelse enn utlegg, betales 2,1 ganger rettsgebyret. I følgende tilfeller betales dessuten følgende tillegg:

  • 1. Ved begjæring om tvangssalg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8, ilegges 3 ganger rettsgebyret når beslutning om å gjennomføre tvangssalget blir truffet.

  • 2. Ved begjæring om tilbakelevering etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 9, ilegges 2 ganger rettsgebyret når tilbakeleveringen blir gjennomført.

  • 3. Ved begjæring om tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10, ilegges rettsgebyret når tvangsdekning blir gjennomført.

  • 4. Ved begjæring om tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapitlene 11 og 12, ilegges 9 ganger rettsgebyret når beslutning om å gjennomføre tvangsdekningen blir truffet.

  • 5. Ved begjæring om tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13, ilegges 2 ganger rettsgebyret når tvangsfullbyrdelse blir gjennomført.

Fra 2007 ble tilleggsgebyret for gjennomført utleggsforretning på 2,6 rettsgebyr fjernet. Dette utgjorde 2 236 kroner.

Etter lovendring gjeldende fra 2006, kan kreditorene nå sende sine krav direkte til namsmannen, såkalte uimotsagte krav. Dermed spares skyldner for kostnadene ved en forliksklage, som totalt utgjør 1 720 kroner. Først dersom skyldner har innsigelser, blir kravet sendt til forliksrådet. Skyldner har altså ikke mistet sin rett til å tviste.

Denne nye ordningen vil spare skyldnere for kostnader, og lønnstrekk kan komme raskere i gang, i de tilfeller det er noe å trekke. Dermed vil skyldner unngå at det i lange tider påløper høye renter. Dette kan på sikt føre til at inkassobyråene blir noe mer overflødige, ettersom inkassobyråene bare vil utgjøre et fordyrende og forsinkende element.

Forslagsstillerne viser i denne forbindelse til Dokument nr. 8:95 (2006–2007) fra stortingsrepresentantene Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen, Bård Hoksrud og Gjermund Hagesæter om å fjerne forskjellen mellom private og offentlige kreditorer når det gjelder gebyr for forsinket betaling. Forslaget tok særlig opp Statens lånekasse for utdanning, TV-lisensen og årsavgiften for motorkjøretøy.

For det første føler forslagsstillerne at dette med gjeld er et problem som har fått alt for lite fokus innenfor rehabiliteringen av rusmisbrukere. Å tro at noen skal komme tilbake til et vanlig normalt liv, og samtidig ha opp mot en million i gjeld, er mer en ønsketenkning enn en realitet. Så derfor bør denne problemstillingen bli tatt langt alvorligere innenfor LAR-behandlingen.

Å bli kvitt all den gjelden man har bygget seg opp gjennom en lang ruskarriere, er noe mange av de rusmisbrukerne forslagsstillerne har møtt, drømmer om. Det er også en nødvendighet for at man skal kunne komme seg videre i rehabiliteringen, og for eksempel kunne begynne i en jobb. Ingen føler noen glede ved å måtte jobbe 8 timer daglig, uten å kunne sitte igjen med en akseptabel andel av inntekten selv.

En gjeldsbyrde på 200, 300, 400 tusen, eller en million, er for de fleste av de tidligere rusmisbrukerne å betrakte som fantasibeløp som gjør at de rett og slett gir helt opp den dagen de sitter foran regningsbunken og skal gå i gang med å rydde opp. Selve størrelsen på beløpet er nok til at enkelte aldri åpner en regning, aldri ringer sine kreditorer, aldri tar kontakt med banken.

Mange av de tidligere rusmisbrukerne tør ikke ta en jobb, og stagnerer i sin rehabilitering på grunn av gjeldsproblemer, og mange faller tilbake til et aktivt rusmisbruk igjen. Forslagsstillerne mener dette kunne ha vært annerledes.

Det fins presedens for at hvis man kan bevise at man var psykisk syk ved opprettelsen av gjelden, kan den slettes i sin helhet. Forslagstillerne tillater seg å stille spørsmålet: Hvor psykisk og økonomisk tilregnelig er man som aktiv rusmisbruker? Hvis noen hadde sagt til en aktiv rusmisbruker at han kunne få låne 50 000, mot at han betalte tilbake 200 000 om en måned, ville vedkommende mest sannsynlig syntes at det var en kjempeidé. Man har ikke evnen til å tenke konsekvens, og forestille seg hva dette vil bety for en fremover. Det er liten tvil om at hverdagsproblemene med å skaffe den daglige dosen er det som overskygger alt.

Forslagsstillerne mener det er på tide at tidligere rusmisbrukere får samme ordning som enkelte med psykiske problemer, og psykiatriske diagnoser. Denne gruppen må også få en reell mulighet til å begynne på nytt, ikke en fantasi om at alt blir bra bare man klarer å bli rusfri.

Forslagsstillerne mener at det største problemet er at gjeldsproblemer ikke vektlegges nok i rehabiliteringen. Alle de forslagsstillerne har vært i kontakt med sier de har fått minimalt med hjelp til dette, hvis de har fått hjelp i det hele tatt. Og det beste de har oppnådd, er å få frosset gjelden. Det at man får frosset gjelden er på mange måter bare en utsettelse. Etter ett eller to år er det samme runden på nytt igjen.

Gjeldsordningen går vanligvis over 5 år, men kan settes ned til 3 år, selv om dette er meget uvanlig. Forslagsstillerne mener det vil være en klar fordel for den enkelte om man kommer i gang med gjeldsproblematikken så tidlig som mulig og at man får gjeldsordningen over kortest mulig tid. Etter denne perioden er man gjeldfri.

Forslagsstillerne mener man bør vurdere å utforme en gjeldsordning som innebærer at man utover boutgifter får beholde noe over 7 000 kr til livsopphold. Altså, tjener man mindre enn dette, går gjelden ned, uten at du betaler en krone. Tjener du mer, tar de alt over dette beløpet. Dette må gjøres etter en avtale mellom den enkelte rusmisbruker og det offentlige.

Men en gjeldsordning låser deg ganske kraftig i forhold til økonomi. Å få lån, kredittkort, telefonabonnement og lignende kan vise seg vanskelig med en gjeldsordning. Dette gjelder også lån til bolig. Men ikke nødvendigvis umulig.

Stortinget ber Regjeringen sørge for at tidligere rusmisbrukere gis samme ordninger som psykisk syke.

Stortinget ber Regjeringen sørge for at det iverksettes nødvendig kompetanseheving innen rehabiliteringssystemet, slik at hjelpeapparatet sikres nødvendig kunnskap og kompetanse for å hjelpe rusmisbrukere med gjeldsproblemer.

Stortinget ber Regjeringen gjennomgå det offentliges rutiner og opptreden som kreditor, med sikte på å skape bedre, ensartede og mer humane rutiner.

Stortinget ber Regjeringen gjennomgå de tilfeller der det offentlige har forrang som kreditor eller panthaver, vurdere hensiktsmessigheten og på bakgrunn av dette fremme nødvendige forslag om endringer.

Stortinget ber Regjeringen vurdere mulige forbedringer ved sentralisering av namsmannsoppgaven, med sikte på bedret kompetanse og mer effektiv saksbehandling, både i tid og kostnad.

Stortinget ber Regjeringen sørge for at frister i forbindelse med behandling av gjeldsordning overholdes i forhold til lov og dagens fastsatte krav, slik det også ble påpekt i Riksrevisjonens rapport Dokument nr. 5:3 (2005–2006).

Stortinget ber Regjeringen vurdere hensiktsmessigheten av å slå sammen de ulike trekkinstanser i gjeldsforhold til én trekkinstans.

Forslagsstillerne er av den oppfatning at det er for lite forskning på hva som fungerer, og hva som ikke fungerer innenfor rusomsorgsfeltet. Særlig gjelder dette på ulike former for rusinstitusjoner og forebygging. Forslagsstillerne mener det er behov for en kraftig satsing og kartlegging på hvilke tiltak og metoder som produserer gode resultater, og hvilke tiltak og metoder som ikke bør videreføres. En slik kartlegging bør være en vesentlig faktor knyttet til hvilke tiltak som igangsettes, videreføres og eventuelt avsluttes.

Forslagsstillerne er av den oppfatning at det er behov for økt bredde i forskningen som gjøres i Norge, knyttet til rusproblematikk. Man kan blant annet se for seg endrede systemer innen univeristet/høyskole som åpner for mer parallell forskning eller konkrete stipendiater og masterstudier om emnet.

Stortinget ber Regjeringen avsette forskningsmidler til å kartlegge måloppnåelse knyttet til ulike institusjonsmodeller og forebyggingstiltak innenfor rusomsorgen.

Forrige kapittelNeste kapittel