Forslagsstillerne mener et av hovedproblemene knyttet til å få på plass en helhetlig behandlingskjede i rusomsorgen, er dagens finansieringssystem. Dagens finansieringssystem knyttet til avrusning, institusjonsopphold, ettervern mv. er svært sammensatt og komplisert. Det vil derfor først bli redegjort i grove trekk for hvordan situasjonen knyttet til finansiering er lagt opp innenfor dagens system, for deretter å redegjøre for forslag til systemendring.

2.1 Dagens situasjon

I dagens situasjon er både de regionale helseforetakene, kommunene, fylkeskommunene samt forskjellige statlige poster med på å finansiere ulike deler av rusomsorgen. Dette medfører, slik forslagsstillerne ser det, problemer knyttet til å få en helhetlig tilnærming til enkeltindividers behov for en sammenhengende og adekvat behandlingskjede. Forslagsstillerne vil nå prøve å skissere opp noen av de skillelinjene som gjør seg gjeldende innenfor finansiering av rusomsorgen, for på denne måten å synliggjøre hvor komplekst dette er.

Innledningsvis ønsker forslagsstillerne å referere Sosial- og helsedirektoratets vurdering av det finansieringssystemets hovedfunksjon som er gjengitt i årsrapporten for 2007:

"Finansieringssystemet skal understøtte de vedtatte politiske mål om lik tilgang til tjenestene, uavhengig av sosial status, økonomisk evne, etnisk og religiøs bakgrunn og geografisk bosted.

Finansieringsordningene skal derfor bidra til:

• likeverdig behandlingstilbud til alle

• god tilgjengelighet og god kvalitet uten unødig ventetid

• god styring med omfang og sammensetning av tjenestetilbudet

• kostnadseffektivitet ved at et gitt aktivitetsnivå realiseres til lavest mulig kostnad."

Forslagsstillerne er av den oppfatning at dagens finansieringsordninger ikke medfører at disse punktene oppfylles. Dette gjelder blant annet lang ventetid og ulikhet knyttet til tilbud som gis mellom ulike kommuner og regioner.

2.2 Det komplekse finansieringsansvaret

Tall fra Norsk pasientregister (NPR.) viser at det i 2008 var 1874 døgnplasser, hvorav 271 plasser var avrusningsplasser. Departementet har anslått en gjennomsnittlig pris i 2008 på om lag 730 000 kroner pr. plass, noe som anslagsvis innebærer en kostnad på ca. 1,3 mrd. kroner til døgnplasser. Dette finansieres gjennom de regionale helseforetakenes budsjetter, etter en rammeoverføring over statsbudsjettets kapittel 732. Forslagsstillerne vil påpeke at de er kjent med at det er noe ulik praksis mellom de regionale helseforetakene hva gjelder andel av budsjett som benyttes til rusomsorg.

Departementet opplyser i brev av 31. oktober 2008 at det er en del institusjoner som tilbyr døgnbasert omsorg og rehabilitering knyttet til oppgaver som er et kommunalt ansvar. Oslo er den kommunen som i størst grad har slike institusjoner som eier eller avtalepart. Dette finansieres med andre ord over kommunenes budsjetter. Departementet opplyser videre at det gis statlige tilskudd til flere institusjoner som driver døgnbasert omsorg og rehabilitering over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett, kap. 761 post 70. Dette er tilskudd til drift av institusjoner, og ikke finansiering av et totalt antall plasser. Total kapasitet og finansiering vil være avhengig av i hvilken grad kommunene benytter slike tiltak. Forslagsstillerne vil påpeke at det i disse tilfellene både er en statlig finansiering og en kommunal finansiering. Nedenfor er det en oversikt fra Helsedirektoratet knyttet til statlige tilskudd gitt i 2008, samt hvilken kapasitet institusjonene oppgir å ha. Denne oversikten gir ikke innblikk i faktiske kostnader og faktiske liggedøgn. Forslagsstillerne har merket seg at det ikke er etablert en nasjonal rapporteringsordning for døgninstitusjoner utenfor spesialisthelsetjenesten, noe vi finner uheldig.

[Figur:fig12.eps]

Totalt utgjør denne formen for statlig tilskudd om lag 54 mill. kroner, fordelt på 11 institusjoner i 2008, noe som utgjør en kapasitet på om lag 400 plasser.

Ettervernet finansieres i dag i hovedsak gjennom kommunens frie inntekter. Enkelte kommuner kjøper slike tjenester hos private rusinstitusjoner, men KOSTRA-rapporteringen er ikke presis på dette området. Departementet opplyser i brev av 31. oktober 2008 at det gis tilskudd til tiltak i kommunene som faller inn under ettervernsbegrepet, over kap. 761 post 63, dette er imidlertid i hovedsak av poliklinisk art. Kommunene kan i tillegg til dette få støtte til boligtiltak, men det er ingen særskilt rapportering knyttet til dette. Forslagsstillerne viser til eget punkt knyttet til ettervern, der problematikken omkring dagens manglende ettervern og mulige tiltak er beskrevet.

Forslagsstillerne mener det er særdeles viktig å få på plass en helhetlig finansiering, og ønsker i denne sammenheng å tilkjennegi at de er kjent med at det er en rekke problemstillinger knyttet til dette i dagens system. Et av hovedproblemene, foruten lange ventetider, er slik forslagsstillerne ser det at det i mange tilfeller er lange ventetider mellom de ulike fasene i en rusmisbrukers behandlingskjede. Dette kan blant annet gjøre seg gjeldende i lange ventetider fra endt avrusning, til institusjonsopphold, eller fra endt institusjonsopphold til tilrettelagt ettervern i den enkeltes kommune. Forslagsstillerne er av den oppfatning at dette i mange tilfeller medfører en lavere sukssesrate knyttet til å få habilitert/rehabilitert den enkelte rusmisbruker, i og med at sannsynligheten for tilbakefall er større i de tilfeller hvor helheten i behandlingskjeden er fraværende. Forslagsstillerne mener derfor denne pragmatiske tilnærmingen til ulike deler av rusomsorgens behandlingskjede må finne sin løsning, og at dette best kan gjøres gjennom å legge finansieringsansvaret til ett forvaltningsnivå, for på den måten å sørge for den nødvendige sammenhengen i behandlingstilbudet for det enkelte individ. I dagens system hvor behandlingskjeden finansieres både fra statlige, kommunale og delvis fylkeskommunale budsjetter, har man fått en rekke uheldige følger knyttet til den manglende helheten. Forslagsstillerne vil sammenligne en rusmisbrukers kamp for å bli kvitt sin sykdom med en stige. For mange rusmisbrukere er det en lang stige som skal klatres, og den må klatres steg for steg. Dersom man ikke blir gitt muligheten til å ta nye steg når man er kommet midtveis i stigen er det mange som faller ned til bakken og må begynne forfra igjen. En slik praksis er, slik forslagsstillerne ser det, både svært uheldig for den enkelte rusmisbruker, men også i forhold til det samfunnsøkonomiske perspektiv. Forslagsstillerne mener derfor det er behov for en systemendring, som sørger for at det neste steget på stigen til enhver tid står klart, slik at den enkelte rusmisbruker slipper å falle til bakken og begynne helt forfra igjen.

2.3 Et helhetlig finansieringssystem tilpasset individet

Som det er redegjort for over, mener forslagsstillerne det er behov for å endre finansieringssystemet, slik at man får en helhetlig sammenheng mellom de ulike fasene av et rehabiliterings/habiliteringsforløp. Forslagsstillerne ønsker derfor å samle finansieringen hos folketrygdsystemet, basert på en stykkprisfinansiering som utløses og følger den enkelte rusmisbruker til de behandlingssteder og tilbud som blir benyttet. Det er derfor særdeles viktig at individuell plan blir obligatorisk og gjennomført i praksis, slik at man til enhver tid har en helhetlig plan i behandlingskjeden. En slik finansiering vil medføre at de om lag 4 000 rusmisbrukerne som står i kø får hjelp, og at private og ideelle institusjoner som har ledig kapasitet får benyttet sine plasser.

Oppsummert betyr dette at finansieringssystemet må tillegges staten, gjennom Nav. Det er i så måte viktig at Nav settes i stand til å gjøre denne jobben.

Forslag

Stortinget ber Regjeringen innføre et helhetlig finansieringssystem i rusomsorgen, som gjør at pengene følger den enkelte pasient til de steder der behandling og ettervern finnes, og at finansieringsansvaret for hele behandlings- og ettervernsløpet tillegges staten.

2.4 Tilskuddsordning for boliger

Forslagsstillerne mener at det å ha tilgang til en plass å bo er en svært viktig faktor for å lykkes med å komme tilbake til hverdagen for rusmisbrukere. Dette er en viktig faktor i ettervernsforløpet. Slik forslagsstillerne ser det, er det ikke akseptabelt at det mange steder er bokollektiv der rusfrie personer som er i et rehabiliteringsopplegg plasseres sammen med personer i aktiv rus. Dette vil, slik forslagsstillerne ser det, medføre at tilbakefallsprosenten økes som en følge av bosituasjonen. Forslagsstillerne mener derfor det er nødvendig å innføre en egen tilskuddsordning for bygging av denne typen boliger, på lik linje med den allerede eksisterende tilskuddsordningen for omsorgsboliger.

Innretningen på en slik tilskuddsordning må gjøres på en slik måte at kommuner blir gitt de nødvendige incentivene for å tilrettelegge for utbygging av boliger for tidligere rusmisbrukere.

Forslagsstillerne vil peke på viktigheten av at man ikke får en oppsamling av denne typen boliger i noen få gitte områder. Det er videre viktig at man legger til rette for at det ikke blir en blanding av rusfrie personer i et rehabiliteringsforløp og personer i aktiv rus.

Forslagsstillerne mener videre at den enkeltes bosituasjon må vurderes individuelt. Mange ønsker seg vekk fra sitt rusmiljø, mens andre fungerer best sammen med tidligere rusmisbrukere. Det må derfor legges til rette for at den enkelte blir gitt det botilbudet i som fungerer best for den det gjelder.

Forslagsstillerne vil videre påpeke behovet for økt bruk av lavterskelboliger, for de som fortsatt er rusavhengige. Dette kan være en måte å få redusert bruken av hospits, sammen med å stimulere til større motivasjon til rusfrihet. I tillegg vil dette være en verdigere boform enn hva som er tilfellet for mange tunge rusmisbrukere i dag.

Forslag

Stortinget ber Regjeringen opprette en egen tilskuddsordning for bygging av boliger for rusmisbrukere, etter modell fra tilskuddsordningen for omsorgsboliger.