Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

Tiltak

Det er mange ulike årsaker til at kvinner velger å ta abort, og for mange er de sammensatte. Det er likevel bekymringsfullt at mange kvinner oppgir økonomi og press fra barnefaren som årsak til abort. Det bør være slik at kvinner i Norge ikke ser seg nødt til å ta abort på bakgrunn av økonomi. Derfor bør man sikte mot et betydelig løft i engangsstøtten for gravide fra dagens kr 33 584 til 2 G (kr 133 624 i 2007), og samtidig ta større hensyn til gravide som er i en overgangsfase mellom studier og arbeid. En slik utvidet engangsstøtte kan fordeles ut over et lengre tidsrom, med en større sum i tilknytning til fødselen.

Siden aborthyppigheten blant tenåringer er synkende, er en viktig grunn trolig at det abortforebyggende arbeidet med utdeling av gratis prevensjon til aldersgruppen 16-19 år har hatt en positiv effekt. Derfor bør det settes i gang et forsøk med å utvide ordningen med gratis prevensjon til aldersgruppen 19-24 år.

Å ta en beslutning om abort er ingen lett avgjørelse. Derfor bør man i større grad anerkjenne en gravid kvinnes behov for å få informasjon, slik det også er nedfelt i § 2 i lov om svangerskapsavbrudd. Det må derfor utarbeides et informasjons- og veiledningsopplegg for alle som søker abort, eventuelt også for barnefaren. Her er informasjon om rettigheter ved graviditet, støtteordninger og mulige fysiske og psykiske ettervirkninger relevant.

Ettervirkninger av en abort har i liten grad blitt anerkjent som et problem. I Sverige viser studier at halvparten av de 30 000 kvinnene som hvert år tar abort, går gjennom følelsesmessige reaksjoner i etterkant. I en doktorgradsavhandling fra Universitetet i Oslo fastslår Anne Nordal Broen, overlege og spesialist i psykiatri, at 1 av 5 kvinner sliter med psykiske ettervirkninger fem år etter gjennomført abort. Kvinner som har tatt abort ,bør bli møtt av et sterkere støtteapparat gjennom mer informasjon om mulige ettervirkninger i informasjonsmateriell fra helseinstitusjonene, og om hvem man kan oppsøke for spesialisert hjelp.

Det er viktig å anerkjenne arbeidet med rådgivning og hjelp til vanskeligstilte gravide kvinner, og ikke minst arbeid med for eksempel støttegrupper for kvinner som har det vanskelig etter en abort.

Når vi ser at ettervirkningene etter aborter er så store, er det viktig at man kan følge opp kvinner som har tatt abort, på en bedre måte. I dag er det åpnet for at aborten kan foregå hjemme, gjennom medikamentell abort. Tilbud om svangerskapsavbrudd bør kun skje på sykehus der oppfølging og hjelp er nær. Kvinner må ikke bli overlatt til seg selv i en slik situasjon, og derfor må hjemmeaborter opphøre.